Nakenbad i Vauldalslavvoen

Tittelen er kanskje litt tabloid, men heng på, for det er også en dekkende tittel - og det handler om øl. Utgangspunktet var en avisartikkel som fortalte at det gjenoppstartede Atna Øl skulle slippe sine to nye øl på Rørosmartnan for en uke siden. Magni og jeg brukte ikke så mange sekunder på å bestemme oss: lørdag morgen - grytidlig for lørdager i alle fall - entret vi lokaltoget til Røros.

Hvorfor slapp de ølet akkurat der og da? Rørosmartnan er en institusjon, et av de urgamle markedene, og det er lagt til den delen av vinteren når kuldeperiodene gjør det lettest å komme frem med hest og slede og gårdene krever minst stell. Til Røros kom det en mengde forbønder og lasskjørere. Det er to navn på samme yrke: kusker som kjørte lass med varer på slede over fjellene om vinteren. De var fjellstrøkenes svar på kystens fembøringer og jekter, og de fraktet varene mellom de ulike dalførene. Fremdeles står bevisstheten om dem sterkt, og hvert år drar en mengde forbønder fra Sverige og lasskjørere fra Østerdalen til Røros for å komme seg på Rørosmartnan - med hest og slede.

Så Atna Øl sendte sitt øl med disse lasskjørerne - nesten som et ekko av linjeakevitten. Ølet skulle de også slippe i butikkene, men først etter at det var sendt med til Røros med hest og slede. Slikt står det respekt av, det er klart vi ville være først ute til å smake. De burde kjøre hele juleølproduksjonen sin med lasskjørere til distributøren. Det vil slå imaget til Coca-Cola og julenissen deres ned i støvlene! Vel, bortsett fra at det er feil årstid, siden juleølet må leveres i oktober eller deromkring.

Så der satt vi på lokaltoget til Røros og fikk en litt ufrivillig leksjon i lokal sosialantropologi. Foran oss i toget satt én gjeng trøndere, bak oss satt en annen. De var alle noen-og-femti, og provianten var ikke bare vafler med brunost. Gjengen foran var mest sofistikert og konsumerte «kjøpesprit» (tre kors og cognacer med «lokale» navn er visst fremdeles veldig populært), mens gjengen bak sverget til himkok. De var både lykkeligere og lystigere, formodentlig av den grunn. Norske togturer er vanligvis tilknappede og reserverte, men denne turen avvek.

Rørosmartnan renner over av folk i sentrum, men like utenfor er det idyllisk

Ølet skulle serveres i Vauldalslavvoen var vi blitt fortalt. Dette serveringsstedet var en diger lavvo med servering av øl og mat, romslig åpent bål i midten, litt ompa-aktig musikk og rasteplassbenker å sitte på. Teltet var fullt, helt fullt. Mens Magni kjøpte mat og øl, snakket jeg til meg en ende av ett av bordene. Det var ganske sosialt, litt varmt (i retning bålet), litt kaldt (i retning teltduken), et snev plast-følelse, et hint tresmak i baken, litt oktoberfest, nokså støyende, temmelig ut-på-tur, topp stemning og full rulle. Med andre ord var ikke forholdene optimale for en ølsmaking, men vi gjorde så godt vi kunne.

Atnas nye øl likner endel på de gamle i det ytre. Flaskene er kjente, og logoen er den gamle ulvepoten. Øltypen er lys pilsner på begge de to nye ølene. Etikettene med Morten Ms motiver er som forventet borte, og man har i stedet satset på et enkelt og stilrent design, der fargen angir øltypen. Det er kanskje like bra, for selv om Morten Ms tegninger var artige, så var det alltid vanskelig å skille flaskene på litt avstand.

Det er to øl som var tilgjengelige: «Nakenbad» (blå) og «Stabbursøl» (svart). De har i alle fall beholdt tradisjonen med å gi ølene artige navn. «Stabbursøl» kan jeg forstå, for det skal være spesielt egnet til mat, men «Nakenbad»? Det ligger vel en sær, men fornuftig grunn bak navnevalget. Begge ølene er pilsner, selv om de er diffensiert under typebetegnelsene lys lager og økologisk pilsner. Det er den første gåten for meg: at de lager to øl som ligger såvidt tett opp til hverandre i smak. Det ville vært mer innlysende å lage en lys lager som førsteøl og noe ganske annet som andreøl ... men bryggernes veier er uransaklige.

Batch-benevnelsene var også litt mystiske, «Nakenbad» var batch #02-01-01, mens «Stabbursøl» var batch #01-01-01. Jeg vet ikke, men om jeg skal tippe er første tall øltype, andre tall er batchnummeret innen den øltypen og tredje tall ....vel, noe helt annet. Styrken er butikkvennlig og smaken er brukervennlig.

Stabbursølet er en lys lager, litt disig, men jeg tror den blir klar om den får stå i ro. Det er bunnfall, endel fruktighet, litt sødme, bra fylde og en god del bitterhet og snev av citrus. Den har kanskje et lite snev av honning når den varmes opp? Det er og blir en lys pilsner, så de som venter seg noe som skal vippe Nøgne Ø eller Haandbryggeriet ut av tronen over ekstrem-øl, de kommer til å bli skuffet. Likevel er det en god lys lager, og det er verd å smake på den noen ganger, for det den mangler i ekstremitet tror jeg den kan ta igjen i balanse.

Ølene fra Atna, og lavvoen de ble servert i

Nakenbad minner mye om Stabbursølet, faktisk så mye at man kan tilgis om man litt ut på kvelden går surr i hva som er i hvert av glassene - i hvert fall gjorde jeg nesten det. Den er tørrere og bitrere i ettersmaken enn den forrige, og den har et tydelig slag bakpå tunga i overgangen til ettersmaken. Den har en maltsmak som ligger opp mot det jeg liker hos Caledonian 80/- og Midtfyns Ale ... men mye mindre markant enn hos dem.

Begge to ble servert med en god porsjon bunnfall i det siste vi helte, selv om vi ofret en hel tomme på bunnen av flaska. Men jeg er overbevist om at det ikke er et problem på flasker som får stå litt. Bunnfallet endret karakteren og gjorde ølet fyldigere, rundere og syrligere, så det kan være interessant å helle det med.

Serveringen i Vauldalslavvoen var enkel men hyggelig. Det finnes to typer festivaler: de med bryske sikkerhetsvakter og de som ikke trenger slikt. Rørosmartnan hører til den siste kategorien. Det var ingen som sjekket at vi ikke tok ølet med oss ut - i hvert fall som jeg kunne se. Men ei heller så vi noen som forsøkte. Det ble servert i plastglass, men det verste med det var egentlig at det ikke var plass til en hel flaske i glasset. Bunngjæren var temmelig løs, enten det skyltes gjærtypen, at ølene var helt ferske, eller sledeturen over fjellet. Derfor var ikke ølet klart ved annen gangs skjenking fra én flaske.

Mens vi satt der og spiste og drakk, så dumpet det ned en person som vi kom i snakk med. Han viste seg å være medeier i Atna Øl, og hadde sett at vi nøt akkurat det ølet i en lavvo som ellers var tapetsert med Ringnes. Han hadde visst investert i bryggeriet i alle dets inkarnasjoner, og det er nettopp den can-do-innstillingen hos såvel investorer og kunder som trengs for skape en suksess av et bryggeri. Full disclosure: han spanderte endog en flaske på hver av oss. Takk! Dessuten gav ham meg telefonnummer så jeg kunne sjekke noen sære spørsmål med folkene på bryggeriet.

Vi ble sittende å diskutere markedet for øl. Det virket som de hadde tenkt grundig igjennom sine strategier, og at de siktet på å bygge opp stabile markeder. Målet var ikke bare å få førstegangssalg til alle de ølentusiastene som har ryggmargsrefleks som tvinger dem til å kjøpe ethvert nytt øl de ikke før har smakt. De er som troløse kaniner som hopper fra nyhet til nyhet, uten så ofte å rekke tilbake til noe de har smakt på før. Intet kommersielt bryggeri kan overleve på dem. I stedet må man skape et godt produkt og opparbeide en skare av tilhengere som oppsøker akkurat dette ølet igjen og igjen. Jeg vil tro at den beste strategien et bryggeri som Atna Øl kan ha, er delvis å satse på et patriotisk hjemmemarked i sin region, delvis å satse på et feinschmeker-marked ved å forsyne noen gode puber i større byer, delvis å satse på nasjonal distribusjon til upscale gourmet-butikker, men fremfor alt ved å satse på god og jevn kvalitet i alle kanaler.

Det ble et par flasker til av Atna Øl på oss før vi dro hjem, og det skal ikke underslås at Rørosmartnan også hadde andre attraksjoner enn bare øl. Der mange andre lokale markeder har degenerert til dusinvaresalg av trivialiteter, har man på Røros klart å bevare et marked som det er verd å besøke.

Snø, snø, snø ... med slagghaugene i bakgrunn

Nå venter jeg bare på at ølet kommer i butikkene, og da skal jege smake for å sjekke hvilket av de to som ligger nærmest opp til Mopedølet. Jeg hamstret litt av det, og jeg tror det var det gamle bryggeriets største hit.