Brygghus 9 i Trondheim er konkurs

Jeg hadde knapt postet mine dystre spådommer for mikrobryggeri-Norge før min bedre halvdel kommenterte at det var en kryptisk beskjed på nettsidene til Brygghus 9. Vi hadde endelig tenkt å bestille bord der – datoen var bestemt og barnevakt var ordnet med, men bryggeriet var blitt stengt.

Etter graving og ryktebørs-filtrering viser det seg at Brygghus 9 har meldt oppbud, hvilket betyr at bedriften selv «slår seg konkurs». Den 14. mars – en grå, våt, tåkete vårdag med mye slaps og skitten snø – ble plutselig enda tristere.

Er dette en ølrelatert konkurs? Det er jeg ikke så sikker på. Konkurser er hyppige i restaurant- og pubbransjen, og det er ikke gitt at det er bryggeridelen som har sviktet. Mitt inntrykk var at restaurantdelen hadde godt besøk, mens pubdelen gikk litt tregere, og at bryggeridelen knapt kan ha pådratt de store kostnadene og utleggene utover de initielle investeringene. Om bryggeridelen har medvirket, er det trolig heller som uteblitte inntekter enn som store kostnader. Man har tross alt større marginer på eget øl enn på andres.

Litt overforenklet kan man si at et bryggeri går konkurs fordi det over tid ikke får solgt varene sine. Et restauranthus går konkurs fordi de har høyere driftskostnader enn de har inntekter. Et lite bryggeri kan tidvis skalere ned produksjonen etterhvert som salget går tregere og kan dø en langtrukken død på sotteseng. Et restauranthus har vanskelig for å skalere ned, og dør ofte mer spektakulært i en konkurs.

Dette er også et varsko om at godt øl fra et husbryggeri ikke er tilstrekkelig til å holde en pub eller restaurant flytende, og kanskje spesielt ikke når husbryggeriet må konkurrere med andre øl selv på sin egen hjemmebane. Og kanskje har det vært en overetablering i ølutvalgspuber? Når alle har fått ørten ulike øltyper, så blir det litt hipp-som-happ hvor man trenger å gå for å få godt og spennende øl.

Kanskje var det også litt fokusspredning på Brygghus 9? Det var bryggeri, restaurant og pub, samt at Bakke Brygg også må ha tatt fokus og tid. Jeg tror det er viktig å være tydelig i konseptet. Når kundene har mange alternativer å velge mellom, er det skummelt å ramle mellom alle stolene fordi man er «bare» er godt over middels på alt men ikke spisset i tet på noe. På et utkantsted er det trolig en ganske så suksessfull overlevelsesstrategi og gjøre litt av alt på en gang. Men i en større bykjerne er det å tåkelegge egen synlighet.

Det slår meg at timingen kan fortelle oss noe. Dagen etter – 15. mars – er fristen for innbetaling av forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift. Statlige innbetalinger er ingen spøk. Det er nå engang sånn at Staten er umulig å forhandle kreditt med. Man kan mislike at de er infleksible på slikt, men strengt tatt ville noe annet heller ikke gått. Jeg vet ikke om det er medvirkende, men timingen kan passe.

Den gode nabo gikk konkurs mot slutten av oktober, etter et terminbeløp på merverdiavgift som forfalt 15. oktober. Brygghus 9 meldte oppbud 14. mars, like foran fristen foran et annet terminbeløp. Kalenderen for statens terminbeløp ligger ute, og har disse innbetalingene rundt midten av måneden. De neste innbetalingene er 11. april (MVA) og 18. mai (arb.giveravg. og skattetrekk) og så 10. juni (MVA). Tro om det er noen bryggerisjefer rundt om som gruer seg til disse datoene?

Som nevnt er dette kanskje mer en restaurant-konkurs enn en bryggerikonkurs, så en skal være forsiktig med å trekke sammenlikninger for bryggeribransjen forøvrig.

Jeg håper det blir ny drift av Brygghus 9. Da skal vi fikse barnevakt på ny og komme på gjenåpningen!