Historien bak ordet «maltøl»
Egentlig høres «maltøl» ut som smør-på-flesk, for alle øl er jo laget på malt — hvert fall hovedsaklig laget på malt. Vel, akkurat dét kommer litt an på hvem du spør og når du spør. Det er to spesielle ting med dette ordet: for det første er det et retronym, og for det andre har ordet gjennomgått minst to store semantiske skift over årene. Derfor refererer «maltøl» til tre svært forskjellige ølstiler, avhengig av tidsperiode.
Jeg har gravd i dette fordi gamle referanser til ordet «maltøl» vanskelig kan forstås uten at man tar hensyn til hvem og hvor og når. Her kommer et noenlunde kortfattet sammendrag av hva jeg har kommet frem til.
Tou Bryggeri reklamerte for sitt Maltøl i mange tiår etter at andre bryggerier sluttet å brygge denne øltypen.
La oss først se på det med at maltøl er et retronym. Det er et fint ord fint navn for et nyord for noe som har fantes lenge, men som man brukt et annet og mer generelt navn på. Det er enklest å forklare med et par eksempler. Ordet «papiravis» er et retronym. Konseptet papiravis hadde fantes i hundrevis av år, men det var først da man fant opp nettaviser at man trengte et nytt ord for «avis som ikke er nettavis». Det samme gjelder «sort-hvitt-fjernsyn», som bare het fjernsyn frem til fargefjernsynet dukket opp. Noen retronymer er så innarbeidet at vi ikke engang tenker over at de er retronymer, så som seilskip. Det dukket opp etter at de første dampskipene kom, og de første gangene det ble brukt, er det nettopp i kontrast til dampskip.
Første fase: øl laget på malt
Dersom maltølet er et slikt retronym, hva er da dette andre ølet som ikke var maltøl, og som tvang frem at man trengte et nytt ord – et retronym – for «vanlig, gammeldags øl». Svaret er kort og godt øl med hovedtilsats av sukkerstoff fra andre kilder enn malt, først og fremst sukkerøl eller sirupsøl, men også såkalt potet-øl. Sukker var før kolonitiden en temmelig dyr vare. Det var lite sukkerproduksjon i Europa, men etterhvert etablerte man kolonier hvor det kunne dyrkes sukkerrør. Dette ble i Danmark-Norge koblet til private sukkerraffinerier — såkalte sukkerhus — som hadde monopol i sin region. I Norge varte disse privilegiene frem til midten av 1800-tallet, og det er i løpet av i dette århundret at sukkeret blir såpass billig at en større andel av befolkningen kan begynne å tenke på å gjære drikke på raffinert sukker.
Når ordet «maltøl» først brukes, er det som retronym for det ølet man alltid hadde brygget. La meg trekke frem litt data for å underbygge denne påstanden. Dersom vi søker i arkivene til Nasjonalbiblioteket etter ordet «maltøl», finner vi de tidligste treffene her:
- En bok fra 1824 kalt «Grundrids til Forelæsninger over Technikens System» av professor Lundh. I forordet forteller han at han stort sett har oversatt det fra den tyske Dr. August Koelle. Denne boka er en fem-nivås hierarkisk inndeling av alle typer fag og aktiviteter som er tekniske. For eksempel er C.D.1.c.γ Kammakerarbeider i ben, horn, elfenben osv., mens C.3.b er fete oljer i motsetning til C.3.c som er flyktige oljer. Her er C.A.3.b Øl, med eksempler gitt i parentes: «Maltøl, Mjød, konstige Vine.» Du begynner å vel å se omrisset av en liten pedant her. Det er mulig han kort og godt bruker maltøl i stedet for bare øl, for å unngå at øl føres opp som en underkategori av øl. Mer sannsynlig er det at han oversatt ordet direkte fra tysk.
- I 1837 finner vi en norsk oversetting av Michael Donowans bok «Om Ølbrygning». Over bokas 78 sider er det 118 treff på malt og 56 treff på øl, men vi må helt til nest siste side før vi finner ordet «maltøl», i det som nærmest et tillegg der han tar for seg nye, alternative sukkerkilder i hjemmebrygging, med utgangspunkt i sukker, poteter og pastinakker. Han bruker dermed maltøl først etter at han har introdusert alternative sukkerkilder, og han bruker ordet for å kontrastere «vanlig øl» mot disse nye, sære ølene.
- I avisdatabasen finnes det noen treff på maltøl i 1844 og 1847, alle fra Holmestrand. Det er trolig en reaksjon etter at det i de foregående månedene hadde gått en livlig debatt om mulighetene for å brygge øl på poteter nettopp i Holmestrandsposten. Her ser vi at ikke mindre enn tre kjøpmenn velger å annonsere for maltøl i stedet for bare øl – et klart eksempel på et retronym. Selve ølet var nok det samme gamle, men de valgte å ordlegge seg på en måte så ingen skulle mistenke at det var brukt poteter under bryggingen.
- I tidsskriftsbasen er de eldste treffene på maltøl en serie med artikler fra 1845 om hvordan man kan spare penger ved å bruke poteter i ølbrygging. Ordet brukes i formen «et reent Maltøl» for å vise at man mener et øl uten noen tilsats av poteter. Deler av tekstene er oversatt eller tilpasset fra tysk.
Denne betydningen av ordet «maltøl» ble ikke veldig utbredt, mest fordi potetøl og pastinakkøl ikke ble noen store suksesser, og fordi sukkerøl eller sirupsøl aldri helt gikk over til å bli kalt bare «øl». Den brukes der det er nødvendig med smør-på-flesk for å unngå sammenblanding med sukkerøl.
Andre fase: drikke på maltektrakt
Det skjer et semantisk skifte i betydningen av ordet «maltøl» i tiden mellom 1865 og 1895. Man begynte å importere alkoholfritt eller alkoholsvakt øl fra Danmark og Tyskland. Det virker som det startet med noe som kaltes Det Hoffske Maltextrakt-Sundhedsøl. Så kom maltekstrakt-øl fra Kongens Bryghus på begynnelsen av 1890-tallet og fra C. R. Evers. Evers var egentlig ikke noe bryggeri, men en dropsfabrikant som formodentlig trengte maltekstrakt til drops, og hadde formodentlig ekspandert fra maltose-drops som «kongen av Danmark» til maltekstrakt-drikke.
Evers Maltextractøl ble også kalt Sundhedsøl, og det manglet ikke på hentydninger til hva det hjalp mot
Disse malt(ekstrakt)ølene utmerket seg ved at de skulle løse alt mulig rart av medisinske plager ... dersom vi skal tro reklamen. Etterhvert ser det også ut som det ble fremstilt lokalt i Norge: i starten ved småbryggerier og bakere, for de større bryggeriene kastet seg ikke på før temmelig sent. Såvidt jeg har forstått, var dette drikke som var basert på maltekstrakt. Det var sikkert pasteurisert, men det er mulig at mange av maltølene ikke var gjæret. I avholdskretser slo dette godt an, det var jo tross alt basert på ekte, sunn malt, i tillegg til det var lite eller ingen alkohol i dem. Og maltekstrakt hadde ord på seg for være den reneste vidunder-helsemiddelet. Det var en forbausende stor handel med dette: ved et brannskade-salg hos en kolonialhandel i 1874 gikk det 300 flasker med slikt maltøl på auksjon etterpå.
Det gikk ikke lang tid før maltekstrakt-øl ble omtalt som bare maltøl. Ordet vørterøl ble introdusert en stund senere, i 1903. Denne betydningen av «maltøl», altså maltrikt alkoholfritt eller alkoholsvakt øl fikk en diger utbredning. I tiden fra 1897-1906 er det årlig omkring 200-300 treff i avisene på ordet "maltøl" i avisdatabasen til Nasjonalbiblioteket. Det er omkring samme nivå som «bokøl». Så øker det jevnt og ligger på over 800 treff pr år i 1912 og 1913. Det er flere treff enn både «pils», «bayer» og «bokøl» i disse to årene. Grafen under viser utviklingen i antall treff i avisene på maltøl og ulike staveformer av de tre vanlige ølsortene i perioden 1860-1950, som relativ frekvens for hvert år, med tre års glatting. I 1912 var det maltølet som hersket — i hvert fall i annonsene.
Maltølet ledet over andre ølslag, i hvert fall på annonseplass rundt 1912
Imidlertid, i 1912 kom den nye Ølloven. Den regulerte riktignok mest skattleggingen, men samtidig brukte Bryggeriforeningen anledningen til å strigle øltypene som var i salg. Frem til 1912 var det en liten jungel av ulike øltyper og en del kreative ølnavn der ute, mens fra 1913 var det hele striglet ned til pils, bayer og bokkøl. Ingen fancy produktnavn fantes. Dessuten fantes lettølsformene av disse, under øltypenavnene landsøl, mungåt og bjor. Ja, også vørterøl for et helt alkoholfritt øl. I den forbindelse forsvant maltølet fra markedet. Men etter 1913 daler det raskt tilbake. I 1917 er det nede på bare 96 treff.
Også Maltøl fra Kongens Bryghus i København ble importert.
Det var noen få unntak. Flere mineralvannfabrikker — som altså ikke laget alkoholholdig drikke — fortsatte å lage maltøl. Dessuten fortsatte Tou Bryggeri å produsere det, slik at alkoholfritt maltøl ble en spesialitet i Rogaland, og visstnok en nødvendighet for ethvert sykt barn. Tou fortsatte å reklamere for maltølet sitt helt frem til 1972, og de la produksjonen ned først så sent som i 1993. De fleste andre bryggerier som tidligere laget maltøl, kuttet sin produksjon i løpet av 2-3 år etter 1912.
Tredje fase: hjemmebrygget øl på ekte malt
Med maltølet ute or soga som handelsvare i det meste av landet, var scenen satt for neste semantiske skifte for ordet «maltøl». Denne gangen var det første verdenskrig som var jordmor. Allerede noen få dager etter krigsutbruddet kom det forordninger som nektet bryggeriene å brygge øl. Vel, det er strengt tatt ikke sant, for jussen var litt snirklete her: de fikk ikke lov til å fremstille øl basert på korn. Riktignok kunne de fortsette å brygge med sin eksisterende malt, men de kunne ikke malte nytt korn. Effektivt sett ville nok bryggeriene kommet til å stoppe opp i løpet av noen måneder, siden maltreservene deres samlet sett ikke var så store, selv om de hadde endel kornreserver.
Ironisk nok var det ikke importforbud for øl, så om bryggeriene hadde stoppet opp, ville vi kunne endt opp med importert øl – i hvert fall privatimportert øl. Bryggeriforeningen kastet seg rundt og fikk midlertidig unntak fra det midlertidige forbudet (!) og dermed var ting som omtrent nesten før for ølets vedkommende. Dog fikk bryggeriene pålegg om å holde kornreservene sine på minst samme nivå som rundt krigsutbruddet, og malting måtte i praksis skje på importert korn. Det var uansett lite norsk korn som ble brukt til kommersiell brygging på denne tiden, så begge disse betingelsene var akseptable for bryggeribransjen.
Det skulle fremdeles gå nesten 2,5 år frem til forbudstiden innførte et reelt og generelt forbud mot salg av øl i klasse 2 (pils og bayer) og klasse 3 (bokk), men alt som smakte av sløsing med korn og malt var fra nå av sensitivt. En rød tråd gjennom hele Bryggeriforeningens historie har vært å forsøke å ligge ett skritt foran myndighetene, slik at det ikke fantes noen reelle problemer å lage lover og regler for. Jeg er overbevist om at Bryggeriforeningen under første verdenskrig og forbudstiden iverksatte tiltak underveis for å eliminere mulige argumenter for ytterligere innstramninger og reguleringer. En konsekvens av det tror jeg er at kommersielt øl navngitt som juleøl er noe ble utsatt på ubestemt tid. Man må såvidt jeg vet helt frem til slutten av 1930-tallet for å finne det igjen, men slike juleøl fantes ved flere bryggerier frem til i hvert fall 1911.
Konsekvensen av dette var at hjemmebryggingen økte, både den som brukte sukker og maltekstrakt og den som maltet korn og mesket på vanlig måte. Og da ølet i klasse 3 og 2 ble forbudt å selge våren og sommeren 1917, så eksploderte hjemmebryggingen. I mellomtiden kom også produktet vi idag kaller Tomtebrygg på markedet. Først importerte man det svenske selskapet Tomtens Fabriker sitt produkt «Bryggalette», deretter ble det produsert her i Norge av datterselskapet Tomten AS i Sandvika i Bærum under navnet «Lagermans hjemmebrygger». Fra 1915 reklamerte de heftig i pressen. Produktet var essensielt en flaske med ferdig humlet maltekstrakt, og dersom man fulgte anvisningene ville man få et svakt lettøl.
Teknisk sett var hjemmebrygging på dette tidspunktet det nærmeste forbudt. Det var selvfølgelig lov å hjemmebrygge med malt, men da måtte du ha fremstilt maltet selv, og du kunne heller ikke ha kjøpt kornet du maltet. Det er på denne tiden flaskene med Tomtebrygg (selv om de fikk den navneformen først et tiår senere) blir en populær vare. Jeg er litt usikker på hvordan dette produktet og de mange sirups- og sukkerølene som ble brygget på denne tiden var lovlig, men jeg tror det kanskje ikke ble regnet som øl pga ingrediensene og dermed gikk fri av Ølloven, eller kanskje var ølet så svakt at servering ikke var bevillingspliktig. Man kan diskutere om Tomtebrygg egentlig var øl, for oppskriften ville ikke gi særlig mye alkohol. Sentralt i bryggingen stod ofte å sette brygget kaldt for å avbryte gjæringen når ølet hadde fått nok kullsyre, og derigjennom bevare en restsødme. Men de aller fleste visste at dersom man la til nok ekstra sukker eller maltekstrakt og slumset med å avbryte gjæringen, så ble det alkoholsterkt så det holdt. Det var jo ikke lov, men det var vanskelig å oppdage, og man kunne alltids forsvare seg med at man hadde siktet på et veldig søtt tomtebrygg men dessverre bommet på temperaturen under gjæringen.
De som øyensynlig ikke visste at Tomtebrygg og lignende surrogat-øl kunne bli sterke var (satt på spissen) avholdsfolket. Det finnes en rekke vitnesbyrd og opphetede diskusjoner mellom dem om hvorvidt maltøl var greit å drikke eller ikke. Det gamle, kommersielle maltølet var jo egentlig greit, men man blandet det sammen med det hjemmebryggede maltekstraktbaserte Tomtebrygget og etterhvert med gårdsbrygget maltøl — og det er jo tre veldig forskjellige øl, ikke minst i alkoholstyrke.
Samtidig ser det ut som den tradisjonelle gårdsbryggingen begynte å øke igjen — eller i hvert fall fikk den ny og høyere status. Denne bryggingen hadde lenge vært på vei nedover, og det aller meste av hjemmebrygging var varianter av lettøl, ment som tørstedrikke og basert på sukker og maltekstrakt. Regelverket skapte et skille mellom på den ene siden ølbryggingen med store mengder maltekstrakt og sukker, og på den andre siden tradisjonsbryggingen som baserte seg på malting av eget korn. Den første av disse var ulovlig dersom den ble særlig mye alkohol av det. Den andre ble først ulovlig når alkoholprosenten passerte 7%. Dessuten kunne man selvfølgelig ikke selge det, kun servere det for egen husstand. Strengt tatt rammet muligens kriseforbudet ved krigsutbruddet også det å malte og brygge på gårdens eget korn. Det var neppe intensjonen, men hastelover i krisesituasjoner pleier å bomme litt. Det var i ettertid gitt unntak for bryggeriene, men ingen hadde tenkt på å gi unntak for tradisjonsbryggerne. Oops ...
Akkurat dette punktet argumenterte faktisk Bryggeriforeningen med foran julen 1917, da de ba Sosialdepartementet om å sikre at myndigheter slo ned på hjemmebryggingen. Bryggeriene kunne den jula ikke selv selge noe sterkere enn landsøl på 2,5%, og de ville hindre en diger bølge av nye hjemmebryggere som begynte å brygge juleølet sitt selv ... i stedet for å klare seg med kjøpt landsøl og bjor på 2,5%. Dette ble rapportert om i Tidens Tegn, som også hadde gravd litt mer i saken, og det ble gjengitt i andre aviser under overskriften «Hjemmebrygning av øl er straffbart. Hvordan skal det gå med juleøllet?»:
Bryggeriernes forening har sendt socialdepartementet en henstilling om, at det straks maa gjøres almindelig kjendt, at hjemmebrygging er forbudt i en lov av 18 august 1914, og at det offentlige maa foreta effektive skridt til overholdelse av disse bestemmelser.
Foreningen henviser til at, hjemmebrygningen er sterkt tiltatt, efterat det er blitt bryggeriene forbudt aa brygge andet øl end det alkoholsvake, og at det øl, som brygges i hjemmene utover landet, brygges av norsk korn, mens bryggerierne selv skaffer ind til landet det malt og byg som de brygger øl av.
Det er ganske sandt, at det i den omtalte lov heter: «Det skal indtil videre være forbudt aa andvende korn og poteter til fremstilling av øl og brændevin ...» [...]
Imidlertid heter det i sidste paragraf, at «kongen kan hel eller delvis midlertidig sætte loven ut av kraft», og det har han altsaa gjort overfor bryggerierne, eftersom de kan brygge, men det er vist rigtig, at ikke hjemmene har faat saadan tilladelse.
Hvordan skal det gaa med juleøllet?
Vi talte i gaar med statsraad Abrahamsen om dette forhold. [...] Han opplyste imidlertid, at ikke al hjemmebrygning er forbudt. Producenter av korn har lov til aa brygge med indtil 2½ procent alkohol, akkurat som bryggerierne har. Og i aanne-tiderne er det mange steder paa landet almindelig aa brygge en slik tørstedrikk. Men høitidsøllet --- for eksempel Vosse- og Hardangerøllet, efter ældgammel skik, det kan holde optil 8 à 10 pro cent, og det er ganske riktig forbudt.
Socialminister Abrahamsen — som selv var en avholdshøvding — svarte Bryggeriforeningen med et passelig diplomatisk «f*ck off». Statusen for hjemme- og gårdsbryggingen forble ... vel, la oss ikke si direkte uklar, for juridisk sett var den vel avklart, men den fikk lov til å forbli passelig vag og uavklart i offentligheten. Satt på spissen kan vi si at den fortsatte med den statusen frem til 1999. Teknisk sett lovlig, men med en rekke begrensninger som sjelden eller aldri ble håndhevd og som folk knappest kjente til.
Dette er bakgrunnen for det andre semantiske skiftet for ordet «maltøl», som skjer omkring tiden 1912-1918. Når man maltet og brygget på gårdene, ble det stadig oftere referert til som maltøl, muligens via mellomformen «hjemmebrygget maltøl». De øvrige formene for hjemmebrygging ser ut til å ha ramlet ned på de etablerte begrepene sukkerøl og sirupsøl og etterhvert tomtebrygg. Navneformen «maltøl» kan tolkes både som det inkluderer maltingen i bryggeprosessen og det baserer bryggingen på malt (og mesking). Navnet «maltøl» gikk under radaren til mange avholdsfolk, fordi de husket det gamle alkoholfri maltølet som var i salg, og de syntes trolig at det var helt greit at man brygget lettøl rundt på gårdene. Nåvel, det var en spissformulering, men det faktisk ikke veldig langt fra virkeligheten. Det var uvanlig å måle styrke på hjemmebrygget, og kunnskapen om hvordan beregne styrken utfra ingredienser var ikke så utbredt. En rekke tekster fra avholdsbevegelsen i denne tiden viser at de har kontrollmålt alkoholinnholdet i hjemmebrygget lettøl og maltøl, og de fant tildels høye verdier. Men ølet ble brygget og drukket, og så lenge folk oppførte seg bra, så var formodentlig ølet lettøl?
Ordformen gårdsbrygging fantes ikke, den kom på 1990-tallet, og før dette ble begrepet hjemmebrygging brukt om all privat brygging. Det som ble brygget på tradisjonelt vis på gårdene ble som nevnt oftest kalt maltøl, i hvert fall sånn circa etter starten på forbudstiden. Det som ble brygget hjemme på sukker eller maltekstrakt ble betegnet som sirupsøl eller tomtebrygg. Likevel, det er også en slags gråsone her, for vi ser at endel oppskrifter på sirupsøl bruker tradisjonelle elementer, som for eksempel einer. Sirupsølet og tomtebrygget, og da spesielt det som ble brygget til jul, må ha vært med på å opprettholde statusen for det ekte gårdsølet som ble brygget på tradisjonell måte med malting og mesking. Det at man kutter hjørner når man etterligner noe, er jo i det minste å bekrefte kvaliteten på det som man etterlikner.
I dag er det mest i Størdal de bruker maltøl om tradisjonsølet. På Vestlandet omtales tradisjonsølet heller som kornøl, men dette navnet er forøvrig enda nyere enn maltøl. Den er også et retronym som gikk gjennom sitt eget semantiske skifte, og som en periode var navn på avholdsdrikke, men det får bli til en annen gang.
Uansett, vi har dermed tre ulike definisjoner av ordet «maltøl»:
- Fra tidlig 1800-tall og frem til ca 1880-tallet: øl brygget på vanlig måte med malt, og ikke med potet, sukker etc.
- Fra ca 1880-tallet og frem til rundt 1913-1918: forkortelse for maltekstrakt-øl, en øltype som alkoholfri eller -svak.
- Fra rundt 1914-1918: gårdsbrygget tradisjonsøl basert på egenmaltet korn, eller i hvert fall med mesking på malt.
Dog, definisjon 2 holdt seg i mange tiår ekstra lokalt i Rogaland rundt Tou Maltøl. Det er også verd å merke seg at selv om de tre definisjonene kolliderer med hverandre, så overlapper tidsmessig bruken av de to første, og bruken av de to siste.
Og hvordan kan jeg være så sikker på at ikke maltøl og kornøl var i bruk muntlig selv om et ikke ble brukt skriftlig? Vel, bortsett fra at vi ikke finner noe eksempel skriftlig som peker i retning av tradisjonsbrygging, så synes det ikke som disse formene er brukt i rimene på ølbollene, der muntlige former ofte ble brukt ... ikke engang for å få rim og rytme til å gå opp. Man brukte øl, ikke maltøl eller kornøl.
Det er dessuten en litt artig vinkling her. Jeg mistenker at uten det oppsvinget som hjemmebryggingen fikk under første verdenskrig og forbudstiden, med en tilhørende statusheving for den «ekte» gamlemåten å brygge på, så ville trenden for gårdsbryggingen fortsatt uavbrutt nedover. Det er fullt mulig at forbudstiden var den vitamininnsprøytingen til hjemmebryggingen som måtte til for at tradisjonsbryggingen skulle få «en dytt fremover» på rett tidspunkt, slik at den kunne fortsette helt uavbrutt frem til vår tid, i hvert fall noen få steder i landet. Det er vrient å dokumentere noe slikt, og det var helt klart ikke avholdsforkjempernes intensjon, men jeg tror det ble effekten.
En annen artighet her, er å se hvor mange som uten særlig kritisk holdning aksepterte og tildels bejublet maltekstrakt-ølene utfra at det ble påstått at det skulle fikse alskens kroppslige plager. For oss i dag ser disse annonsene mest ut som en ren kvakksalver-svindel, og det er temmelig innlysende at det er et stort gap mellom realitetene og hva annonsene lovet. Det får meg til å smile i skjegget når de samme gruppene hisset seg opp og manet frem nærmest grenseløse kroppslige, sjelelige og nasjonale skadevirkninger som et glass med helt vanlig øl skulle ha.