Hva er det egentlig som skaper en øltype

«Og hva slags øltype er dette, da?»

Spørsmålet kommer titt og ofte, enten du byr på ditt eget hjemmebrygg eller bare sitter og overhører samtaler ved en eller annen bardisk. Men er ikke det viktigste at ølet er godt, ikke hvilken øltype det tilhører? Og er ikke denne monomanien rundt øltyper bare en avsporing av ekte ølinteresse, fôret av et litt for stort behov for å kategorisere og båssette allting?

Både ja og nei. Du kan vurdere et øl to minst to måter: typemessig og hedonisk. Vurderer du det hedonisk rangerer du det på en skala fra liker til ikke-liker. Det er når du skal vurdere det typemessig at problemene starter, for da skal ølet vurderes i forhold til en tenkt innhegning, innenfor hvilken øl er typeriktige, mens de typeuriktige ølene streifer som villdyr utenfor.

Hva er så disse øltypene som vi så altfor ofte måler øl opp mot og sabler ned etter. Spørsmålet er langt enklere å stille enn å besvare? La meg forsøke å angripe det gjennom å foreslå noen mulige kriterier for at en øltype dannes:

1. Like produkter. Når flere bryggerier brygger øl med lignende karakteristikker, og de bruker samme eller beslektet navn på dem, og dette foregår over en rimelig lang periode.
2. Konsensus om rett og galt. Når det utkrystalliserer seg en konsensus om hvilke egenskaper som er riktige og hvilke som er feil innen for en sjanger (eller proto-øltype) av øl, slik at man kan bedømme om konkrete øl faller innenfor eller utenfor.
3. Kluster av enkeltøl. Når det oppstår et kluster av øl som ligger innenfor en type, og det er relativt få øl som ligger midtveis mellom denne typen og andre øltyper.
4. Deskriptiv definisjon. Når noen definerer en typedefinisjon.

En viktig moment er at øltype er forskjellig fra en samlebetegnelse for opphav. For eksempel er Münchener Dunkel en øltype, men Trappist er bare en opphavsbetegnelse. Selv Dubbel var i utgangspunktet trolig ikke egentlig ment som en øltype, men som en delbeskrivelse: øl som var sterkere enn vanlig «enkelt» øl. Det samme kan sies om Ekportøl og Stout og Skipsøl, selv om disse også har utviklet seg til å bli relativt klart definerte øltyper.

Idag har vi paradoksalt nok nærmest en eksplosjon i ulike øl, og i karakteristikk spriker de ofte i mange retninger. Men ironisk nok: samtidig ser vi i langt mindre grad nye øltyper. Vi har sett blant annet Black IPA (eller hva vi ønsker å kalle den) og US Imperial Red. Vi har sett mye av hva vi kan kalle proto-øltyper, men det er få som strengt tatt har utkrystallisert seg til å fortjene å bli kalt en egen øltype. Deri ligger at for å bli en øltype, er det ikke nok at noen har en god idé eller brygger et øl som er ulikt alle andre. Idéen må «catch on» og må nå en kritisk masse og holde seg der tilstrekkelig lenge. Det er kort og godt så mange mulige nye øltyper at få av dem får virkelig gjennomslag.

På den andre siden ser vi også en enorm kreativitet i ekstrapolering og kryssing av øltyper. Imperial Pilsner, Black IPA, Rug IPA, Lys Stout. Også her kan hver krysning potensielt bli en egen type, men det kritiske punktet er fremdeles at ideen tar av og sprer seg.

Generelt er jeg litt skeptisk til alle disse krysningene egentlig er sine egne øltyper. De peker ofte litt for mye i ulike retninger, så det blir mer en modifikasjon til en annen øltype enn det egentlig er en ny øltype. Med en ekte øltype forstår jeg et relativt snevert intervall på de aller fleste parametrene for ølet.

La meg ta Black IPA (eller hva den heter denne måneden) som et eksempel. Ok, den skal være mørk og den skal ha mye humle, men omtrent der stopper det litt opp. La oss si middels til kraftig humlearoma, middels til kraftig humlesmak og mørk til helt svart. Altså: mørk og humlerik. Men hva er det som gjør at én BIPA er typeriktig og en annen ikke er det?

Vi kan legge til kriterier for fravær av feil: skal ikke ha DMS, ikke diacetyl, ikke infisert, ikke acetaldehyd osv, men det er ikke egentlig veldig begrensende. Så kan man utelukke det som kolliderer med stilen, så som at tydelig humlearoma ofte er et tegn på ferskhet som ikke lar seg kombinere så godt med fatlagringspreg, oksydering og en snert av brettanomyces. Av samme grunn skal IPA helst ikke ha fatpreg og en Barley Wine bør ikke ha masse humlearoma. Til slutt kan man sette lav-til-middels eller rundt-midt-på-treet på øvrige parametre som malt, sødme, fruktighet osv. Og vips har vi en øltype ... eller har vi egentlig det?

Vi kan kontrastere det med øltypen Norsk Pils, som er og blir en egen øltype eller i det minste en variant av en øltype. Mange ølnerder skjeller den ut for at all pils smaker det samme, og noen bedre attest til Norsk Pils som fungerende og klart definert øltype kunne de vel neppe gi.

Øltyper handler nemlig ikke så mye om å sette merkelapper på øl, som at hvert øl skal treffe omtrentlig likt til andre øl av samme type. Konsekvensen derav er at mange øl – til og med mange gode øl – ikke egentlig er av noen etablert øltype. Og samtidig er mye av det som kalles øltyper heller en kortbeskrivelse, som ofte kan være for snever eller for vid.

Og hva med øltyper som overlapper? Et eksempel er en Bayer og en Brown Ale, som i enkelte tilfeller kan smake temmelig likt. Det er likevel to ulike øltyper, for det er ikke slik at det er en entydig mapping fra smak til øltype.

Grensene rundt øltypene synes tidvis å være som strikk som kan strekkes etterhvert som kreative bryggere tøyer grensene. Det er i hvert fall ikke noen sylskarp konsensus om hvor typegrensene går, og dét er et problem ved vurdering av øl typemessig. Det er greit at alle er omtrentlig enige om hva som er i sentrum for en øltype, men det mangler ofte konsensus om hvor går skillet mellom typeriktig og typeuriktig.

Og til slutt kan vi nevne jus og politikk som kompliserende faktorer, for lovgivning har til alle tider vært en av de viktigste drivkreftene for å forme øltyper og utvikle øl i nye retninger.

Til syvende og sist er det kanskje rådende magefølelse og konsensus blant bryggere og ølentusiaster som best bestemmer hva som er en øltype og hva som ikke er der. Øltypologi er i hvert fall vanskelig.