Ølkommisjonen av 1801

I København ble ikke ølbryggingen «frigjort» fra laugsvesenet før i 1805. Selv om København var rikets største by, så vil en beskrivelse av dette (u)vesenet også fortelle endel om hvordan mentaliteten rundt reguleringen av ølbryggingen var andre steder, også Norge.

Poenget var at det fantes et ølbryggerølaug i København fra en gang på 1500-tallet. Noen kilder refererer til så tidlig som 1525, men det er i alle fall sikkert at det fantes i 1592. Laugsvesenet var opprinnelig en slags egenstyrt kvalitetssikring av en bransje med kongelig mandat, men utviklet seg ofte til den rene kartellvirksomhet på anabole stereoider.

Antallet bryggere var tallmessig oppad begrenset og det var ikke lov å skjenke eller kjøpe lokalt øl som ikke var brygget av dem. Sålangt var det et slags kollektivt monopol, men det var verre enn som så.

Lauget hadde en innad solidaritet som strakk seg fra et nyttig sosialt sikkerhetsnett, via å tilrettelegge for den enkelte brygger for et bra utkomme, til å hindre «utidig» konkurranse bryggerne imellom. Om du som kjøper av øl ønsket å skifte fra én brygger til en annen, så var nok ikke det et valg som helt og holdent var opp til deg. Bryggerne brygget forøvrig ikke så mye de ville, men «sin andel» av det totalt godkjente årsvolumet med øl, og derfor gikk bryggingen tidvis på omgang, så alle fikk «sin» del.

I teorien skulle dette heller ikke være noe problem, for bryggerne var forpliktet til å bruke de samme oppskriftene, slik at produktet var likt. Om du var uenig, så fantes det klageinstanser, bestående av medlemmer av bryggelauget. Om du ikke fikk medhold der, var vel det å konvertere til avholdsmann den eneste mulige protesten - bortsett fra at man kunne drikke vin eller importøl om man var rik nok. Ja, og så kunne du klage til kongen personlig. I hvert fall Fredrik IV hadde organisert en slags ombudsmannsordning ved at man personlig kunne fremføre sine klagemål mens han gjorde seg klar til å ri. Det var en ordning som gav stallmesteren stor makt, da han stod for filtrering av klagerne og rangerte køen. Blant annet Tordenskiold lusket lenge rundt de kongelige staller for å komme rundt en formalitet som holdt den ambisiøse trønderen tilbake.

(Nå må det i parentes bemerkes at situasjonsbeskrivelsen over er en litt vel forenklet og spissformulert overgeneralisering. Lauget eksisterte i minst 250 år, og regler og praksis varierte endel gjennom disse årene, så en kortfattet men rettferdig karakteristikk nærmest er umulig. Om jeg skal sammenfatte: Nei, vi ønsker oss ikke tilbake dit. Nostalgi er overvurdert.)

Til gjengjeld var også ølprisen regulert og tett koblet mot kornprisen. Det var i det hele tatt en gjennomregulert verden fokusert på å skulle bevare status quo. Jeg skal ikke være så frekk at jeg trekker sammenlikninger med den norske Bryggeriforeningens rolle gjennom mesteparten av 1900-tallet. Jeg har lyst, men skal ikke.

Lauget skulle nok både sikre kundene god kvalitet og bryggerne et sikkert yrke. Men slikt blir jo raskt til bukken og havresekken. Laugsvesenet var et ektefødt barn av middelalderen, og i 1801 levde det på ekstrem overtid. Dette var 12 år etter den store franske revolusjonen, der nettopp nedarvede rettigheter og kongelig tildelte monopoler var blitt røsket bort til fordel for hver enkelts medfødte rett som ikke var noen kirke eller konge kunne skalte og valte med så et gav forskjellsbehandling. Så hvorfor skulle ikke de som ønsket det kunne bli bryggere i København? Og hvorfor skulle de ikke kunne brygge det ølet de selv ville og ta den prisen de selv mente var fornuftig? Nei, hvorfor ikke, konkluderte ølkommisjonen i København.

Kommisjonen brukte tre år, og avleverte 14. desember 1804 en anbefaling om helt å avvikle ølbryggerlauget. Jeg bare kan ikke dy meg fra å liste medlemmene, for det lyder i sannhet som en kommisjon med viktige personer:

Generalauditør, Prof. juris Lauritz Nørregaard
Kancellideputeret, Etatsraad Chr. Magdalus Thestrup Cold
Viceraadmand, Justitsraad Carl Pontoppidan
Geheimearkivar, Justitsraad Grim Johansson Thorkellin
Politimester, Justitsraad Hans Haagensen
Professor Ludvig Manthey
Bryggernes Oldermand, Raadmand Andreas Skibsted
Viceraadmand Carl Conrad Lund
Direktør for Det kgl. Bogtrykkeri, Johan Fredrik Schultz

De enkelte bryggerne fikk erstatning for sine inndratte bryggeeneretter på totalt 400.000 speciedaler. Det må ha tilsvart rundt 200 millioner kroner i dagens valuta. Det var en pen sum, selv når den deles på de maksimalt 80 bryggerne i lauget. Bryggemonopolet og prisfastsettelsen på øl ble avviklet fra 30. august 1805.

Eller som Tage Taaning beskrev laugstiden: «Fremskridt kjendtes ikke. Stilstand tilstræbtes. Tilbagegang opnaaedes.» Hans bok «Øl - en bog om en verdensdrik» (Henry Clausens Forlag, København 1942) - er forøvrig min primære kilde for historien bak bryggelauget.

Rundt om ellers i det dansk-norske riket var det vel ikke så mange steder som var store nok til å ha et eget, selvstyrt ølbryggerlaug. Men mentaliteten var mange steder den samme, med monopolrettigheter for brygging til noen få som var «villige» til investere i et bryggeri.

For eksempel, i Arendal 13. november 1722 fikk enke Aase Jørgensdatter, enerett til brygging og salg av øl til de skib som ankom byen. Her er det nok tale om skibsøl som proviant, og ikke noe eksportøl. Hennes eneprivilegium ble fornyet for åtte år ved to anledninger, i 1729 og 1731, så hun har formodentlig sittet på dette i opp mot 17 år. Den typen tildeling av eneretter var nok vanlig. Madam Aase satt forresten ikke som enke så veldig lenge, for allerede i løpet av 1720-tallet hadde hun giftet seg med kjøpmann og havnefogd Peter Bøeg. Og det illustrerer problemet med enerettene: det dryppet nok litt på alle, men det regnet på dem som hadde de beste forbindelsene og mest fra før.

Dereguleringen av ølbryggingen åpnet for variasjon i ølstiler, for bryggingen av tyske øltyper og for en konkurranse der kreativitet, tekniske nyvinninger og storskala drift gav reelle forretningsfordeler. Seks år og tre dager etter dereguleringen ble J. C. Jacobsen født, og hans Carlsberg bryggeri ville vært en umulighet med det gamle laugssystemet. For når «alle» drikker pils i dag, så er det nok grunnen helst at de fleste nasjoner hadde latt bryggeriene sine få lov til å balansere kvalitet og ressursbruk etter eget forgodtbefinnende, slik at de fritt kunne optimaliserte egen fortjeneste på bekostning av produktets kvalitet.

Men i Bayern hadde man gjennom regulering av bryggeribransjen uten å la dem få ordne alt selv faktisk fremelsket et godt øl. Ok, så pilsen er tsjekkisk, men bare en lysere tsjekkisk variant av det bayerske ølet, endog opprinnelig brygget av en bayersk brygger. Og pilsen er etterløperen til bayeren.

Og forøvrig er det lettere ironisk at norske hjemmebryggere navngir seg som ølbryggerlaug når de grupperer seg og skal eksperimentere og lage ølmessige særegenheter.