Jakten på øl til 17. mai
Dersom du skal ha øl, så må det kjøpes. Det å få tak i ølet i tide til 17. mai er et gjentagende tema i avisannonsene i gamle dager forut for 17. mai – især siden det ofte var lagt kommunale restriksjoner på salg og utlevering av øl. Det kunne være strevsomt og temmelig mye styr å få tak i noe så enkelt som øl endel steder i Norge.
Øl måtte ofte bestilles i forkant, med leveringstid
Til høyre er en annonse fra Nordland Arbeiderblad 15. mai 1922, der man minner leserne på at øl har leveringstid, og som vanlig klipper jeg med litt av teksten rundt som tidskoloritt. (Legg forøvrig merke til de gammeldagse tidsangivelsene i de andre annonsene, «8½ aften» for 20:30 og «6 form» for 06:00 altså formiddag, som også kunne skrives «6 FM».) Det var jo ikke alle kommuner som tillot fritt ølsalg. Stedvis var mulighetene redusert til kun å få levert øl man hadde forhåndsbestilt via agent. Og husk at her var det ikke bare fordi alt var stengt på 17. mai, men fordi regelverket la kjelker i veien for å kjøpe øl raskt, enkelt og lokalt.
Det ligger mellom linjene her at denne reklamen er mindre et forslag om å ta en øl på 17. mai, enn det er en annonsering av fristen for å bestille øl i tide til 17. mai. Noen vil kanskje hevde at forskjellen er minimal. Det er sant at det er endel overlapp, men det er også en forskjell der. Bryggeriene opplevde trolig en stor pågang i forkant av 17. mai, og både bryggeriene, agentene og kundene var interessert i at man var tidlig nok ute med bestillingene. Det er gjennomgående at det er viktigere å informere om fristen enn å forsøke å plante en slags ny tanke om å ta seg en øl på 17. mai. Den tanken virker det som allerede var godt rotfestet.
En affære som godt illustrerer dette knytter seg nettopp til 17. mai. Vi er fremdeles i Nordland, men i 1952. Den opprinnelige artikkelen stod i Rana Blad den 16. juni, men den ble snappet opp av telegrambyråene og ble gjengitt i lettere omskrevet versjon i en rekke norske aviser utover i juni:
Bestilte eksportøl hos edruskapsnemndas formann.
Skjebnevanger navneforveksling førte til at påstand om ulovlig ølsalg er oversendt politiet.
Den 16. mai i år skulle en mann i Korgen prøve å skaffe øl til den store dagen etterpå. Han ringte til Mo Rana og ba om at det måtte bli sendt en lastebil med eksportøl til Korgen. Uheldigvis for ham ble han offer for en navneforveksling, og kom til feil – eller rette ? – mann i telefonen. Istedenfor ekspeditør Olufsen ved Bryggerienes Fellesagentur i Mo, var det priskontrollør Olufsen – som også er formann i Mo Edruskapsnemnd – som tok i mot bestillingen i den andre enden av tråden.
Nå har Edruskapsnemnda skrevet til formannskapet i Mo om at det er kommet klager over ulovlig ølsalg fra Bryggerienes Fellesagentur, og der forteller Edruskapsnemndas formann at han flere ganger på grunn av navneforvekslingen har fått oppringninger om å sende øl til Korgen. – «Bestillingen» 16. mai var den siste. Som kjent har Korgen herredsstyre nektet ombringelsessalg av sterkt øl. – Formannskapet har oversendt brevet fra edruskapsnemnda til politiet som rette vedkommende.
Her er fyren selvfølgelig ute altfor sent, og han forsøker å få organisert øl allikevel. Jeg mistenker at det kanskje også var en avholdsperson på telefonsentralen i Mo, og at disse gjentatte navneforvekslingene kanskje ikke var helt tilfeldige. Forøvrig, Korgen herred var en liten kommune som lå et par mil syd for Mo i Rana, og ble skilt ut fra Hemnes kommune i 1918, og igjen slått sammen med Hemnes 1964.
Jeg har ikke klart å finne ut hva som egentlig skjedde med denne uheldige ølkjøperen. Trolig skjedde det ikke noe utover uthengingen. Det ble jo ikke noe ølkjøp siden han ikke kom til rett Olufsen, og den riktige Olufsen kunne jo ikke bøtelegges for et telefonsalg han tross alt ikke hadde vært del av.
Helt uvanlig var det visst ikke med ulovlig ølsalg denne regionen. Den 6. feb 1951 kan Nordlands Avis melde om at en kafe-vertinne fra Storforshei – et gruvesamfunn en drøy mil nord for Mo i Rana – hadde blitt idømt en bot på 500,- for ulovlig ølsalg av 3000 halvflasker, altså ca 1000 liter. Avisen Fremover – som riktignok er endel lengre nord, i Narvik – kunne 10. aug 1950 melde at «en mann fra distriktet» var blitt ilagt bot på 75,- og inndragning på 80,- for ulovlig ølsalg på en dansetilstelning.
Og 7. feb 1950 kunne Lofotposten fortelle at to kafeer i Nord-Rana tilsammen hadde solgt ulovlig 14000 flasker øl, tildels det sterke eksportølet. I 1939 var det et herberge og to pensjonater på et mindre sted som til sammen hadde solgt 36000 flasker ulovlig over tre år, og de ble idømt bøter på tilsammen 2100,-. Brorparten i denne siste saken var solgt på herberget, som i løpet av de tre årene må ha solgt i gjennomsnitt rundt 24 flasker hver dag. Det er et betydelig salg, hvert fall på et lite sted og uten noen bevilling. Det virker nærmest uforståelig i dag hvordan slikt kunne foregå over så lang tid i et slikt volum uten å bli oppdaget.
Bestillingsfrist var fredag 13. mai i Risør om det skulle leveres ut mandag 16. mai
Det som skinner igjennom i disse rapportene er at det trolig har vært en utbredt holdning om at mangel på salgsbevilling ikke var til hinder for å selge øl – i hvert fall så lenge alle rundt var diskré og sørget for «å holde avholdsfolket utenfor». Når vi ser i avisene, så tørker det opp med saker om ulovlig ølsalg rundt 1950. Det handler ikke om avholdsbevegelsens makt, for den var på hell på denne tiden. Formodentlig har politi og annen øvrighet prioritert å slå ned på det. Trolig er en del av bildet at lovlydigheten økte, og folk begynte å sabotere de som åpenlyst omgikk regelverket. Dermed er denne delen av ølhistorien også en historie om nasjonsbygging: fra at lover er noe brysomt som pådyttes utenfra og som det er en utbredt aksept for at man kan ignorere, til at lover og regler blir internalisert av tilstrekkelig mange, slik at alle i praksis må forholde seg til dem. Det er kanskje i dette lyset vi må se den uheldige personen fra Korgen som trodde han ringte til Olufsen på Bryggerienes Fellesagentur, men i stedet ble «feilkoblet» til Olufsen i Mo Edruskapsnemnd.
Det er selvfølgelig vanskelig å si om han ville ha øl for å kunne feire nasjonaldagen på en skikkelig måte, eller om det bare var en fridag som fordret en fest som igjen fordret drikkevarer. Uansett glir ordene «17. mai» og «øl» sømløst på plass i samme setning. Avisa ser ikke noe behov for å gi mer bakgrunn enn dét, for det antas at leseren forstår konteksten. Det er et gjennomgangstema i sitatene jeg gjengir i disse blogg-innleggene om 17. mai og øl.
Det ligger mellom linjene her at denne reklamen er mindre en oppfordring til å ta en øl på 17. mai, enn det er en annonsering av fristen for å bestille øl i tide til 17. mai. Noen vil kanskje hevde at forskjellen er minimal, og det er sant at det er endel overlapp. Men det er også en forskjell. Bryggeriene opplevde pågang i forkant av 17. mai, og både bryggeriene og kundene var interessert i at man var tidlig nok ute med bestillingene. Det var tross alt endel logistikk her, når øl måtte forhåndsbestilles restriktive kommuner. Det er et gjennomgående tema at man trenger å informere om bestillingsfristene, mens det virker langt mer underordnet å plante en idé om å ta seg en øl på 17. mai. Den tanken var nok allerede godt rotfestet.
Og forresten ... en lastebil med eksportøl! Hvor mye øl trengte de egentlig til 17. mai på et lite sted som Korgen? Tro om ikke det heller var spørsmål om å få sendt noe eksportøl med en lastebil som allikevel skulle til Korgen denne dagen før 17. mai? Men det hastet, siden det allerede var blitt 16. mai.