Julebrus som kodeord for juleøl

En artighet i juleølets nyere historie er fortellingen om hvordan bryggeriene ikke kunne annonsere for juleølet, men måtte finne subtile omveier. Mange bryggerier «brygget» også brus, så i stedet for å annonere juleølet sitt, annonserte de at julebrusen var kommet, og leserne visste at det var et skjult signal om at juleølet var kommet. Men var dette tilfelle? Idag er søndag og hviledag, så vi tar en liten avstikker i jakten på juleølets kilde.

Egentlig var det Storemy på Ølportalen som trigget meg. «Hva er bakgrunnen for 'Julebrusen har kommet'?» spurte han under Bergen Juleølfestival. «Øhh, jeg har vagt hørt om det, man ligger det en historie bak?» svarte jeg. Vi konkluderte med at vi begge hadde hørt om det, og at det hørtes ut som en god men litt vag historie. For god til ikke å grave i.

Dersom historien er sann, burde man finne bevismateriale i avisene. Dette er noe som nødvendigvis må ha skjedd etter at reklameforbudet inntrådte på 70-tallet, så siste fjerdedel av 1900-tallet burde være rett tidsrom.

Et søk i Nasjonalbibliotekets avis-database etter «Julebrusen har (eller er) kommet» gir et magert resultat. Rett nok finnes det noen annonser for julebrus. Men det er ingen veldig klare forsøk på å omgå regelverket, det er heller ingen store mengder av slike annonser. Det er 33 treff på «julebrusen er kommet» og 5 treff på «julebrusen har kommet». Det fleste treffene ligger i tidsrommet 1985-93. Forøvrig er det 21 treff på «juleølet er kommet" i samme tidsrom.

De fleste treffene på frasen «Julebrusen er kommet» synes å være til artikler, kommentarer, kronikker og annet stoff der man akker og oier seg over reklameforbudets idioti. Det kan nesten virke som historien om Julebrusens komme er blitt en standardisert uthenging av reklameforbudet. Ja, den brukes nærmest som et kroneksempel på dumme reguleringer generelt. Den nevnte perioden der frasen nevnes mest, faller sammen med og litt etter tiden da det foregikk en storstilt deregulering og forenkling av regelverk og statsstyring. Var julebrus-historien mest en favoritt-anekdote blant de som kjempet for deregulering av Norge?

I neste omgang kan den ha blitt en vandrehistorie som nesten kunne vært sann, men som egentlig lever mest fordi det er en god historie. Det man i de kretser kaller en avisand.

Her er forresten noen av de tidlige annonsene som faktisk har eksistert. Grans produserte både brus og øl, så det var et reell potensiale for kryssreklamering, og Grans har i hvert fall i nyere tid vist stolthet over «kreativ» reklame og markedsføringsteknikker. Fontana vare en ren brusfabrikk, selv om de også hadde endel utsalgssteder, og jeg ikke vet om de også solgte øl der. Nora eide på dette tidspunktet Ringnes, men faren for kryssreklamering var liten når mineralvannet og ølet var solgt under foreskjellige varemerker.

Den første annonsen er fra Aftenposten 28. november 1986. Den andre annonsen er fra Asker og Bærum Budstikke 11. november 1992, og er annonse for butikken Grans minikjøp, som var en butikkjede Grans bryggeri opprettet for å få avsetning på varene sine i konkurranse med bryggeriforeningens medlemmer – og ja, de solgte corn flakes, fiskeboller og toalettpapir i tillegg til øl og brus. Den tredje annonsen er Aftenposten 11. desember 1985, men den siste er fra Aftenposten 19 november 1996. Fontana var en brusfabrikk i Oslo som ble opprettet i 1965 og som la ned produksjonen i Oslo rundt århundreskiftet.

Det er selvfølgelig rikelig rom for feil i denne analysen. Annonser kan ha sær font som ikke er detektert av Nasjonalbiblioteket. Annonsene kan ha vært på plakater i butikkvinduene eller lignende. Ikke alle avisene er med i denne avisdatabasen osv.

Men i det store og det hele virker det ikke som om bryggeriene har tynet reklamereglene ved å snikannonsere juleøl gjennom å utbasunere at julebrusen har kommet, i hvert fall ikke i avisene. Jeg bør vel være litt forsiktig, for jeg kan ikke garantere at ikke noen drar frem en rekke annonser om julebrus som motbeviser meg, men jo mer jeg leter i avisarkivene, jo mer blir jeg overbevist om at «julebrus» ikke har vært noe utbredt reklamekodeord for juleøl – annet enn som et hyppig eksempel i den offentlige debatt på konsekvensen av idiotiske lover og regler.

Men det er en god historie. Og av og til er gode historier så gode at man ikke skal ødelegge dem ved å grave i dem …