four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 1. mars 2011

Drinking to the peg

En hyppig latterliggjort person i ølhistorien er erkebiskop Dunstan av Canterbury (909-988). Vanligvis går historien noe slikt som at han for å bekjempe drukkenskapen beordret at det skulle settes «pegs» i drikkekarene. Det var en tidlig forløper for plimsollermerket, bare at det skulle være en peg for hver slurk. Dermed skulle ingen drikke mer enn sin tilmålte, standardisert slurk, og problemene med drukkenskap skulle være løst.

Nå er vanligvis ikke ølhistorikere vennlig innstilt til avholds- og måteholdsfolk, og spesielt ikke de som av den mer geskjeftige typen. Akkurat denne historien er lett å ironisere over av to meget forutsigbare grunner: det ble selvfølgelig raskt til at man skulle drikke «till the peg», altså i hvert fall ikke drikke mindre enn det standardiserte målet, og dessuten - man blir like full om man drikker et drikkekar i få store eller mange små slurker.

Men var det egentlig dette saken handlet om? Har erkebispen blitt misforstått?

Jeg tror ikke jeg har sett noen fremstilling av denne historien som reflekterer over hvorvidt det var en felles ølbolle man drakk av. Det ligger oftest under at det må ha vært personlige drikkekar. Men kanskje dette er en anakronisme der vi projekterer våre drikkevaner bakover i historien. Det er rimelig å tro at angelsakserne i vikingetiden hadde øl-skikker som minnet om de norske - for de hadde i alle fall stor likhet i andre skikker rundt øl. I Norge var den felles ølbollen en vanlig skikk til langt ut på 1800-tallet, og slike ølboller er blant de mest ettertrektede bondeantikvitetene idag.

Og om dette var en felles ølbolle, så står egentlig historien om Dunstan i et ganske annet lys. En felles drikkebolle er nesten som en spise-så-mye-du-vil-restaurant: om du tar en del mer enn din egentlige porsjon, så blir det bare litt mindre på hver av de andre. Da blir historien med merkepinner litt som at man markerer opp kakestykkene på bløtkaka, for at ingen grådig skal forsyne seg for mye, og det skal være nok igjen til alle. Og ikke minst gir historien om Dunstan og drikkemerkene plutselig mer mening.