Øyene som ble oppkalt etter Ringnes
Nesten helt nord i Canada finnes det tre øyer som er oppkalt etter norske bryggeridirektører. Hvorfor det monn tro? La oss først se på hvor de ligger.
Nord-Canada, med markering av Dronning Elizabeth-øyene
De tre øyene ligger ved teksten «Queen Elizabeth Islands». Først er det Amund Ringnes Island som ligger rett til venstre for «Q» i Queen. Dernest er det Ellef Ringnes Island som like nordvest for Amund Ringnes Island. Til slutt er det Axel Heiberg Island som er øya som «Q» i Queen delvis dekker over, men merk at den er mindre enn den ser ut her, siden den er delt fra Ellesmere Island ved en gjennomskjærende fjord. Axel Heiberg Island er Canadas syvende største øy, og på størrelse med Buskerud og Oppland til sammen.
Bakgrunnen var at Otto Sverdrup fikk finansiell støtte fra bryggerieierne til ekspedisjonen sin, så når han fant nye øyer falt det vel naturlig å kalle dem opp som en gjenytelse.
Dette er mer enn hundre år siden, og bryggeriene i den tiden var ikke helt fremmede for å opptrå som meséner for forskning og kunst. De mest kjente i så måte var kanskje Jacobsen-familien som stod bak Carlsberg. Ikke bare grunnla J. C. Jacobsen et fremragende laboratorium som sammen med en rekke andre naturvitenskaplige prosjekter nøt godt av inntektene fra bryggeriet. Sønnen Carl Jacobsen - som bryggeriet er navngitt etter - grunnla Glyptoteket, som er en imponerende samling kunstverk og virkelig verd et besøk om man er i København (blant annet har de en egyptisk modell av et bryggeri som ble langt i graven med en eller annen farao). Det var forøvrig Carlsberg som støttet Nansen da han ville gå over isen på Grønland. Den norske stat somlet og ville egentlig ikke åpne pengepungen, så Jacobsen trådte til - det var jo tross alt dansk land - selv om det var en norsk polfarer.
Carlsberg er ett av de få bryggeriene som har betydelig aktivitet som mesén fremdeles. Det skyldes nok at Jacobsen'ene satte opp stiftelser med disse formålene. I våre dager er det nærmest slutt på denslags. Deres formuer kom fra en tid der øl fremdeles var en nødvendighetsartikkel, samtidig som industrialisering gjorde at man kunne skalere opp bryggeridriften noe kolossalt. Dermed kunne man også få enorme overskudd. Man ser dette ganske tydelig i England, der man til og med fikk begrepet beerage som en pun på peerage (adel). Den engelske beerage var søkkrike bryggerieiere som hadde slått seg opp sosialt nærmest som en subgruppe, men som i stor grad også ploget formuene sine tilbake til samfunnet i ulike former.
Én slik beerage-familie var Guinness. Eksempelvis ble rekordboken laget nærmest som en gimmick med bare et halvt øye til markedsføring. Rett nok var det ikke ikke en Guinness som gjorde det men en av direktørene, men det var typisk for tiden og mentaliteten om at man overrislet samfunnet med endel penger til mer eller mindre nyttige tiltak, og at man hadde adelsskapets forakt for å vise for nidkjær interesse for penger og overskudd og små marginer og slikt.
Idag er eierstrukturene - og ikke minst eiermotivasjonene - helt annerledes. For det første er det vel ingen som bruker overskudd på samfunnsnyttige ting med mindre man er forpliktet til det, som Carlsberg, og det hele bunner i tidsånden. Verre er det at når de store bryggerikonglomeratene skal bruke penger på noe samfunnsnyttig, brukes det gjerne sentralt på noe litt stort, men pengene tross alt er tjent på de enkelte bryggeriene rundt om i verden. Dermed kommer nok ikke pengene helt tilbake til de byene og samfunnene der de er skapt.
Otto Sverdrup som oppdaget øyene erklærte dem for norske, men dette var ca 1901 og Norge var egentlig mer opptatt med Sverige enn å tenke ekspansivt i Arktis - og da de begynte å gjøre det noen tiår etter var det blant annet med en dundrende fiasko på Øst-Grønland.
(Det er en litt for god historie til ikke å nevnes her. Norske egentlig-nokså-private «styrker» i omtrent et patruljelags størrelse okkuperte Øst-Grønland med «hovedstad» i Myggbukta for et norsk landområde de ville kalle Eirik Raudes Land. Forsvarsminister Quisling (dette var i 1931) erklærte at den norske marine ville støtte dem. Justisminister Lindboe oppsøkte i ren frustrasjon åndemaneren Køber for om mulig å konferere rundt saken med nylig avdøde statsminister Kolstad. Dessuten sies det at utenriksminister Ihlen hadde forsnakket seg i representasjonssprit-fylla og gitt danskene argumenter som gjorde at de vant saken i Haag. Øst-Grønland har såvidt jeg vet ingen øl-vinkling, men det er en akevitt-vinkling, ettersom de norske «okkupasjonsstyrkene» etter sigende gikk tom for jule-akevitt, og måtte ro bort til de danske «forsvarsstyrkene» - i praksis forskere som var der for å markere revir - for å tigge en flaske Aalborg. Det sier vel egentlig sitt om konfliktnivået.)
Nord i Canada fikk Ringnes-finansierte Sverdrup - som forøvrig også hadde vært med på Nansens Carlsberg-finansierte Grønlandstur - betalt en liten formue for kart og dagbøker relatert til oppdagelsen av øyene. Idag er det funnet olje i disse områdene - ja-ja. Øyene var vagt omtvistet frem til rundt 1930, da Norge anerkjente at de tilhørte Canada. Uka etter anerkjente England Norges rett til Jan Mayen.