Den perfekte flaskeåpneren

Jeg er en samler – noe min kone kan bevitne. Jeg samler på ølsmaksnotater, men samleren i meg pusher på for også å samle på noe fysisk memorabila fra ølene jeg drikker – så det ikke bare blir en flyktig opplevelse. Jeg kunne samlet på flaskene, men boligens volum (og min kone) tillater ikke det. Jeg kunne samlet på etiketter, men det blir gjerne til at flasker akkumuleres i påvente av at de skal tas av, og dermed er vi tilbake til forrige problem. Dessuten er ikke alle etiketter enkle å ta av. Derfor samler jeg på flaskekapsler.

Og det tar oss til dagens tema: Hvordan åpner man en ølflaske slik at kapselen skades minst mulig? Eller sagt på en annen måte: at den har størst mulig samlerverdi.

Det enkleste er flasker med skrukork, ofte med 29 hakk i stedet for de vanlige 21 hakkene. Generelt er dette et amerikansk fenomen på hjemmemarkedet, men vi har sett det her hjemme også, blant annet på det virtuelle bryggeriet Lade Gårds Bryggeri (egentlig Grans), samt at Union bryggeri og muligens Mack har vel også brukt skrukork?

Noen har pontifisert at skrukorker på ølflasker forsvant ut av den norske ølverdenen fordi man ikke ville at barn skulle kunne åpne flaskene. Den historien er akkurat så idiotisk at den faktisk også kan være sann. Jeg husker i alle fall at norskproduserte Heineken-flasker for veldig lenge siden kom med skrukork av lignende type som vi idag finner på San Miguel. Men som sagt finnes det både norske og utenlandske bryggerier på markedet med skrukork, så teorien er i hvert fall ikke aktuell idag.

De flaskekapslene som ikke har skrukork, åpnes penest på den barbariske måten hvor man åpner én flaskekapsel med en gjenstand som man vipper flaskekapselen av med, gjerne en annen flaske. Jeg påstod det var en barbarisk skikk, nesten litt i samme stil som champagnesabler – men bare nesten. Fordelen er at kapslene blir helt uskadd. Ulempen er at man har null kontroll over åpningsprosessen. Dersom ølet er tilstrekkelig fizzy, så kommer det i en jafs. Jeg foretrekker å merke at pssst-lyden er vedvarende kraftig når jeg begynner å åpne flaska, så jeg kan slippe kapslen ned og flytte meg til en utslagsvask – men så drikker jeg etterhvert en god del ymse hjemmebrygget øl.

Da har vi kommet til flaskeåpnerne.

Ulike flaskeåpnere med ulike kvaliteter

foto: anchr

1. Veggmontert åpner. Fri og bevare oss for dette. Det ser kult ut, men jeg foretrekker at flaska står stille under åpningen, ikke veives rundt. Og korkene blir ikke spesielt pene etterpå.
2. Nedtrykksåpner. Denne er litt fascinerende, men korkene blir ikke spesielt pene, med to karakteristiske merker, som etter vampyrtenner. Også denne gir operatøren lite kontroll over prosessen, da det ikke er mulig å åpne en flaske forsiktig med denne åpneren, så ikke forsøk med spesielt hissige flasker.
3. Fuglenebbsåpner. Denne fungerer etter prinsippet om at når man trykker ned i midten av kapselen, så løsner kapselens grep rundt flaskas lepper, slik at det er lettere å vippe korken av. Dette er kanskje den mest maltrakterende måten å åpne en flaske på. Denne typen åpnere er stort sett ute av handelen, sannsynligvis fordi de er dyrere og mer kompliserte å lage enn utstansede standardåpnere.
4. Ringåpneren. Den lider under det generelle problemet som alle små åpnere har: liten størrelse betyr mer herping av kapselen. Fordelen er at man alltid kan bringe dem med seg.
5. Vinkelneråpneren. Denne er egentlig laget for å åpne vinflasker, men tradisjonelt har de også tilpasset en enda av åpneren for å åpne brus- og ølflasker. Brukt slik den er ment herper den korken nokså stygt. Men den er ofte velegnet til å vippe korken av etter den før nevnte barbariske måten.
6. Standardåpneren. Denne tar tak i kapselens bakre halvdel for å få grep til vippe av kapselen. Utformingen er ofte helt flat, selv om det kan være stanset litt buede former på den. Det er tre «feil» som de fleste slike åpnere har og som ødelegger korken:
1. Bøylen som fester over kapselen har skarpe kanter, så den lager hakk i kapselen;
2. de er ofte så små at bøylen griper over midtre halvedel av kapselen, der dennes strukturelle stivhet er så dårlig at hakket som etterlates blir unødig dypt; og
3. den er ofte kombinert med et utvekst på bøylen som har samme funksjon som fuglenebbåpneren.
7. Åpning med polett. Det er imidlertid lett å bruke standardåpneren med en polett som beskytter overflaten på korken. En vanlig handlevognspolett gjør vanligvis susen, men personlig har jeg kjøpt noen tynne metallskiver i rett størrelse (for eksempel 11-1203-8 på Clas Ohlson til 19,- for en 25-pack) og kledd dem med ducttape. Det er billig, enkelt og kan brukes sammen med de aller fleste åpnerne.
8. Vinkorklirkeåpneren. Dette er egentlig en sær variant av en vinåpner, der man skal lirke to metallstriper ned på hver side av en vinkork, og så trekke denne opp etterpå. Det er imidlertid ikke vin-delen som er interessant her, men håndtaket er formet slik at man også kan åpne flaskekapsler à la standardåpneren, og dette er den eneste slike åpneren jeg har funnet som unngår alle de tre problemene til standardåpneren. Bøylen er rund, glatt og det er nok rom mellom bøyle og mottake til at bøylen tar så langt bak på kapselen at det knappest blir merke. Dette er den nest mest perfekte flaskeåpneren sålangt jeg har klart å finne.
9. Syltetøyglassåpneren. Den aller beste åpneren er en syltetøyglassåpner som brukes for å løfte litt på lokket til et vanlig syltetøyglass. Dermed kan man slippe inn litt luft og utjevnet trykkforskjellene og glasset kan lettere åpnes. Om den har noen ulemper, så måtte det være at materialet i plast er sårbart for å bli kuttet opp av kanten på flaskekapslene.

Underlig nok er de fire beste åpnerne (Polett-åpning, vinkorklirkeåpneren, syltetøyglassåpneren og barbarisk flipping med vinkelneråpner) egentlig ikke laget for å åpne ølflasker.

Og ja, jeg har sans for Ivar og Hugo i Pondus, men jeg kjører ikke buss. Dessuten samler jeg kun på ølkorker, ikke Cola-korker. Bare så det er sagt, lissom.