Thoresen og betalingsevnen

Det brygger opp til en storm rundt Henning Thoresens Norsk Øl. Det er mange som er ute etter penger fra ham, men for ølinteresserte er St. Hallvards bryggeri i Oslo mest sentralt. De brygget øl for Thoresen, men har ikke fått oppgjør på et beløp på over en halv million. Nå sliter de med Thoresens betalingsevne, eller kanskje det er betalingsvilje?

I februar kom Henning Thoresen til St. Hallvards. Han ville ha kontraktsbrygget et antall batcher øl for Norsk Øl. Ølet skulle selges på Polet og eksporteres ble det opplyst, men det er lett å tenke seg at det også ville passe ypperlig for salg under Norwegian Wood – som er et annet jern som Norsk Øl har i ilden. Bryggeriet var litt skeptisk, for det er ikke så mange som har hatt noe pent å si om Thoresen. Men februar er en «tynn» måned produsjonsmessig. Dessuten var Thoresen i Sagene-tiden mest kjent for å drive med skrøner og uetterrettelig virkelighetsbeskrivelse, og ikke for økonomiske saker.

Så St. Hallvards valgte å ta oppdraget, mot forhåndsbetaling av en del av kjøpesummen. I etterkant raknet det for årets Norwegian Wood. Thoresens forklaring var at så mange artister og underleverandører krevde å få forhåndsbetalt – akkurat slik som St. Hallvards. Det er litt vanskelig å tro at dette var eneste forklaring, for det må ha vært noe mer enn bare et takras av krav om forhåndsbetaling. Også inntektssiden ser temmelig mørk ut, med bare 1602 solgte billetter ifølge Aftenposten, langt færre enn det som var nødvendig for at festivalen skulle gå i mål.

St. Hallvards Bryggeri er nå i tankeboksen med inndriving av gjelda. En konkursbegjæring er én mulighet, men det er dyrt – dessuten er det visst også andre firma som tenker på det samme. Ølet er produsert og flerfoldige paller er holdt tilbake på lager. Thoresen får ikke ølet før regninger for over en halv million er oppgjort. Et slikt beløp er ikke småpenger for små bryggerier i Norge, og saken er i ferd med å gjøre Thoresen til pariah i bryggeri-Norge.

Thoresen er forresten ikke helt fremmed for konkursbegjæringer. Vi har tidligere nevnt begjæringen på et restbeløp på ca 87.000 fra Radical ifm konsulenttjenester. I Thoresens enkeltmannsforetak ble det åpnet konkurs 13. september 2017 – men her ble bobehandlingen innstilt rett etter nyttår – trolig fordi kravene var blitt innfridd. Hans selskap Oslo Mineralvannfabrikk endte også for skifteretten 15. desember 2015 etter at det ble tvangsoppløst på grunn av manglende revisor. Resultatet av denne konkursen var at bobehandlingen ble innstilt på grunn av manglende midler til å dekke omkostningen til bobehandlingen.

Her er det på sin plass å se litt nærmere på Thoresens forretningsmodell. Den ser nemlig ut til å være å figurere på forsidene i avisene, og stake ut veien fremover innen temaer som har en emosjonell plass i manges hjerter – som ølbryggerier og musikkfestivaler. I årsberegningen til Norsk Øl i 2016 beskrives selskapet slikt: «et norskeid drikkevareselskap som tar initiativ, konseptualiserer og utvikler nye norske bryggerier i nært samarbeid med lokale samarbeidspartnere og investorer.» Satt på spissen: Thoresen og Norsk Øl idémyldrer, oppildner og reklamerer, mens lokale entusiaster gjør den praktiske jobben, og investorene betaler.

Ølbryggerier og musikkfestivaler – begge deler er emosjonelle. Du har et livslangt forhold til øl og til musikk. Det er noe du gjerne betaler et premium for at skal bli «rett». Det er nesten så Thoresen burde starte med fotballklubber, for det er det tredje benet på folks emosjonelle barkrakk: musikkvalg, ølbryggerier og sportsklubber.

Og joda, det var faktisk omtrent der han startet. Om man ser på historikken til det tvangsoppløste Oslo Mineralvannfabrikk AS, så startet selskapet under navnet Elite Hockey Manglerud, med formålet: «Drifte Idrettslaget Manglerud Star Ishockey - Elite samt utvikle relatert næringsvirksomhet.» Jeg kjenner ikke nok til hockey-miljøet, men det virker som det var noe støy rundt samarbeid og økonomi der også.

Man kan nesten si at Thoresen har engasjert seg i virksomheter der fans kan betale for å være fans og ha tilhørighet. Det er forsåvidt ikke noe galt i det, men kremmervirksomheten kolliderer image-messig litt med det å være fan.

Om man ser i avisene rundt Norwegian Wood, var det ikke bare billetter man ville selge, men et slags deleierskap i festivalen. Det skulle være en folkefinansiering. Om dette skriver e24.no den 6. mai – to uker før årets festival ble avlyst: «Aksjer for inntil to millioner kroner gjøres tilgjengelig i et nytt aksjeselskap som skal eie Norwegian Wood-festivalen i årene fremover. Publikum som i disse dager tegner seg for minstebeløpet på 1.000 kroner får inkludert billett til årets festival.» Det virker som grunntanken er at fansen vil betale hva det måtte koste, om det bare treffer dypt nok i hjerterøttene. Denne folkefinansieringen ser ut til å gå igjen i flere av Thoresens bedriftsidéer.

Begynner man å grave i selskapene til Thoresen, finner vi at de er mange og omskiftelige i navn. Ikke minst har dagens Norsk Øl skiftet navn opp gjennom tidene. Den ble foretaksregistret 17. august 2013 under navnet Aktiebryggeriet Arendal, og har etter det hett Aktiebryggeriet Fortuna, Aktiebryggeriet, Norske Bryggerier, Det Gode Norske før det endte med Norsk Øl. Det er seks navn på under fem år. Også enkeltmannsforetaket hans har skiftet navn, fra Henning Thoresen Vinhandel, via Nordic Performance H. E. Thoresen til Sagene Industrier H. E. Thoresen. Selskapet Norske Drikkevarer startet som Bordeaux Vinhandel oppunder jul i 2007, skiftet navn til Norske Drikkevarer i april 2016, videre til Oslo Håndverksbryggeri fire måneder senere og tilbake til Norske Drikkevarer et par måneder etter det. Selskapet Elite Hockey Manglerud skiftet navn til Bryggeri Invest før det endte som Oslo Mineralvannfabrikk – det var tre navn på to år. For tiden ser det ut som det er Norwegian Beer Company AS som er i skuddet. Det ble startet 8. desember i fjor under navnet Norway Jazz Brewery, men fikk dagens navn i slutten av april. Jeg klarer egentlig ikke å bestemme meg for om dette virker mest som planmessig dekking av spor, eller om det bare virker som strategiløs mangel på planlegging.

Den nevnte forretningsmodellen fungerte med Sagene Bryggeri. Der klarte Thoresen å oppildne lokalt engasjement i kamp mot dansk imperialisme ... eller noe slikt. Thoresen håndterte pressen og gav dem de rette click-bait-sitatene. Investorer materialiserte seg. Ølbrygger og andre i staben dukket opp og Sagene Bryggeri løftet seg opp. Thoresen – som sammen med familie eide alt fra starten – solgte seg ned underveis og lot folk overta. Så langt var det vel greit nok.

At ølet var brygget ved Arendals Bryggeri var en profilmessig ripe i lakken for det «ekte Sagene-ølet». Men det var ingenting mot flenga som Thoresen fikk innen nerdete ølkretser da han tross dette forsøkte å late som om ølet var fysisk brygget ved det dengang ennå bryggeri-løse Sagene Bryggeri.

Med Sagene Bryggeri fant Thoresen en formel som det ser ut til at han har forsøkt å repetere – men uten så mye hell. Han registrerte O. F. Halds Bryggeri – et historisk bryggeri som Hansa kjøpte og la ned i mellomkrigstiden. Han fortalte bergenserne at endelig skulle Bergen få et skikkelig bryggeri – og solgte til Rema. Thoresen registerte Jæren Bryggeri, men det skjedde lite, selv om Rygr Brygghus oppstod under Norske Bryggeriers vinger. Han jobbet sammen med en gruppering om Kødn Bryggeri i Valdres, men det skjedde ikke noe. I vinter kjøpte han gjennom Norsk Øl opp konkursrammede To Tårn i Trondheim, men heller ikke her har det skjedd noe særlig – selv om visjonene er store. Det var også en tid snakk om et stort, landsdekkende industribryggeri med arbeidsnavnet Aktiebryggeriet.

Thoresen genererer løfter og visjoner, men det ser ut til at han er avhengig av å oppildne lokale «fotsoldater» som kan levere. Trolig var det da Thoresen dannet Norske Bryggerier i konstellasjon med Rema, at pengene ser ut til å ha fosset inn. Regnskapet for 2016 da dette skjedde forteller at Norsk Øl det året hadde 7,8 mill i inntekter utover varesalg, og 7,1 mill i overskudd. Men det er mulig at disse pengene stort sett eksisterte på papiret, som eierskap i Norske Bryggerier (dvs Rema), Grindaheim (dvs Kødn Bryggeri) og Norske Drikkevarer (heleid av Thoresen, med 4,4 mill i gjeld og få midler).

Han har også redusert eierandelen i Norsk Øl. Samtidig gikk balansesummen fra 3,6 mill i 2015 til 16,6 mill i 2016, men verdiene var visst mest eierskap i andre selskaper. På papiret var Norsk Øl en suksess som surfet på den store ølbølgen som fosset inn over landet. Det siste offentlige regnskapet som Norsk Øl har levert, er for 2016, og det ble levert i februar 2018 – hvilket er temmelig så sent. Regnskapet for 2017 er ennå ikke kommet, men årsberetningen for Norsk Øl for 2016 tar med endel info om hendelser i 2017 også, og en kommentar peker i retning av hvor pengene kom fra: «I oktober 2017 solgte selskapet 50% av Norske Bryggerier AS for å satse på utviklingen av egne merkevarer og egne lokale og internasjonale bryggerier gjennom morselskapet Norsk Øl AS, det 100% eide datterselskapet Norske Drikkevarer AS (Oslo) og det 51% eide Grindaheim AS (Valdres).» Referansen til Grindaheim er litt forvirrende. Rett nok er deres siste årsregnskap for 2016, og der er Akk Invest ene-eier. Men det har heller ikke vært noen endringer i styre eller daglig leder, som man ville forventet om Thoresens Norsk Øl faktisk hadde kjøpt opp 51%. Her kolliderer tilsynelatende opplysningene i regnskapene til Grindaheim og Norsk Øl.

For Thoresen må Norsk Øl ha vært en pengemaskin. Han fakturerte Norsk Øl 1.36 mill i 2016 for «administrativ bistand», i tillegg til at han fikk lån av selskapet på 324.600. I 2015 fakturerte han selskapet 906.250. I tillegg har det vært andre million-utgifter under «annen driftskostnad» som ikke er nærmere spesifisert. Ved inngangen til 2016 satt Thoresen og hans far på alle aksjene i Norsk øl. Ved utgangen av 2016 hadde de to tilsammen 55,33%.

Om vi leser årsberetningen for 2016 ser vi hvordan de øvrige aksjonærene trolig har kommet inn: «Aktiviteten i 2016 har bestått i å etablere strukturer, kapital og systemer for etablering av selskapet Norske Bryggerier AS sammen med REMA Industrier, noe som kom på plass november 2016. Etter konvertering av gjeld og bytte av aksjer i Sagene Bryggeri, økte vi i november 2016 fra 2 til 29 aksjonærer, hvor selskapets aksjekapital samtidig ble økt fra kr 510.000 til kr 6.838.000.» Med andre ord, de øvrige aksjonærene i Norsk Øl fulgte trolig med på lasset da han trakk seg ut av Sagene Bryggeri.

Det er ikke så lett å følge med hva Henning Thoresen har gjort gjennom årene. Men om man spør litt rundt i miljøet, er det ikke vanskelig å finne folk som har sterke meninger om ham – og skjellsordene og beskyldningene hagler temmelig tett. Det er lett å se at Thoresen har medietekke. Men det er også lett å se at det ofte følger et haleheng av rot, problemer og beskyldninger i hans kjølvann.

Hva skjer videre? Det kan virke som om Thoresen kom ut på altfor dypt vann med Norwegian Wood. Festivaldrift er så definitivt ikke for amatører. Det har blitt signalisert en rekke krav i pressen. På spørsmål til Thoresen om det fremover er noen runder i retten på gang rundt Norwegian Wood, svarer han: «Ja, og det gleder vi oss til» ... med en smiley.