Thoresen tenker stort

At Norsk Øl og Henning Thoresen skulle kjøpe To Tårn i Trondheim var det få som forutså. Thoresen har vært ølbransjens blanding av en wonderboy og enfant terrible. Han er ikke typen som gir seg. Han er mer typen som «doubles down». Jeg har pratet med ham og han har planene klare. Og med To Tårn tenker han stort. Skikkelig stort.

Opprinnelig var To Tårn bryggeri et «på-si»-prosjekt. Endel mer enn en hobby, men ikke helt si-opp-dagjobben. Med mikrobryggeribølgen som flommet innover landet kunne de se konturene av å kunne si opp jobben og leve av det – om det ikke hadde vært for markedsstrukturer og slikt. I Norge er veien fra malt til ølflaske langt lettere enn veien fra ølflaske til en butikkhylle.

Hobbyfokuset bakenfor gav To Tårn en begrensning: det er et lite bryggeri med få ekspansjonsmuligheter. Plasseringen av bryggeriet i tårnet er kjempekul og unikt pittoresk, men det er litt tungvint og sammen med et verneverdig bygg ødelegger det ekspansjonsmulighetene.

Men Henning Thoresen har planene klare. Han satser – 100%. Bygningen til To Tårn er en del av Marienborg-området, som var NSBs hovedverksted nord for Dovre. Som så mange slike steder er det store arealer som ikke lengre brukes. Thoresen har kikket på en av de største hallene der hvor To Tårn allerede leier plass, og han har planene klare. Dagens bryggeri er planlagt som eventsenter, men fremdeles knyttet til bryggeriet. Et nytt og større bryggeri skal etableres. Ett mål er å bli fremst i Trondheim med det kuleste bryggeriet i byen, et annet mål er å bli diger på øl-eksport. Thoresen tenker ikke bare lokalt, men globalt.

Øl-eksport? Mange småbryggerier har strevd med å finne nøkkelen til å eksportere øl fra Norge. Som et høykostland sies det at det er vanskelig å konkurrere prismessig på standard volumøl for eksport. Derimot har norske spesialøl – øl med karakter, lokale ingredienser, personlighet og «a story» – gjort det bra internasjonalt. Problemet er ofte at det er i høyt volum at den store inntjeningen ligger, ikke i høy enhetspris.

Selv om statistikken viser at norsk øleksport øker kraftig, så er det et spørsmål om det er de få mellomstore eller de mange små som har funnet nøkkelen til hvordan skape seg et eksportmarked.

Thoresen har en ny og kreativ angrepsvinkel på denne gorgiske knuten. Han tar utgangspunkt i sin bakgrunn i vinbransjen i Bordeaux. Der er det i størrelsesorden 10000 vinprodusenter. De fleste av dem er små, men allikevel med et høyt internasjonalt renomé. Det er kanskje ikke så mye den enkelte vinbondens renomé som skaper eksporten. Det er kanskje mer renoméet til gruppen og deres felles produkt og deres felles fokus på og engasjement for kvalitet som skaper et eksportsug – som hver enkelt vinbonde merker og nyter godt av.

Akkurat dette mener han norske småbryggerier kan gjøre Bordeaux-bøndene etter. Noen vil si det er overambisiøst og lastet med en god porsjon hubris, men visjoner skal tross alt ikke være smålåtne og forsiktige. Norske småprodusenter kan være små, men allikevel runge internasjonalt dersom de oppfattes som en gruppe. Gjennom Norsk Øl ønsker han å hjelpe de mange små med å nå frem; litt som Bordeaux-bøndene, som lager sin egen vin, men samarbeider om å få den ut. Nøkkelen her er å jobbe veldig tett opp mot kjøperne i landene det eksporteres til, og han viser til hvordan han jobbet med eget datterselskap i Japan mens han fremdeles var i vinbransjen. Også nå med Norsk Øl følger han en lignende fremgangsmåte, og sikter på tette og langsiktige bånd med lokale agenter der det skal eksporteres. Videre har vi alle sett hvordan han aktivt sikrer seg engelskspråklige varemerker – for eksempel «Two Towers» for To Tårn – for lettere å kunne etablere merkevaren utenlands.

Han mener at småbryggeriene trenger å være både tøffe og flinke. De må være flinke for å brygge godt øl. Og de må bli tøffe i strategi og fremferd … og de burde heller være store i kjeften enn forsiktig og kuet av janteloven.

Akkurat det med å være stor i kjeften, er et tema der Thoresen har gått opp nye stier. Med Sagene buste han inn i en uforvarende norsk ølbransje som ikke hadde sett likedann på denne siden av forbudstiden. Samtidig tråkket han på et rikelig utvalg av tær. Thoresen ville snakke om Sagene-ølets identitet og fremtid, og han sparte ikke på kruttet. Mens ølnerder som meg helst ville vite hvilken bryggkjele det kom fra og hvilken gjær som var brukt. Beskyldningene fløy og det hele ble temmelig opphetet – og altfor opphetet til å være tilskuervennelig.

Men Sagene Bryggeri reiste seg fra visjon til bryggeri. De fikk sitt eget bryggverk og klarte å bygge opp en fanskare av lokale ølpatrioter. Allikevel, Thoresen omtaler det som «Sagenetabben» – at han solgte seg for fort ned i en kritisk fase for bryggeriet. Etterhvert som han solgte seg nedover for å slippe inn investorer ble visjonen vannet ut. Visjoner skal ikke ruges på som vakre soriamoria-slott som bare har relevans en gang i fjern fremtid. I stedet skal man tørre å hoppe fullt og helt uti den med «commitment» for å gripe etter visjonen på en ganske så fandenivoldsk måte. Og dét akter han å gjøre.

Han ønsker ikke å gjenta «Sagenetabben» med To Tårn. Han vil ha kontroll. Han planlegger et stort og moderne bryggeri som går for gull. Målskiva er å skyve E. C. Dahls ned på andreplass regionalt. Jeg har faktisk hørt den frasen før: folkene bak Austmann hadde samme «hårete» mål da de startet, og ingen kan påstå at de ikke er underveis til målet.

Et bryggeri er ikke bare en visjon. Det er et bredt spekter av ulik kompetanse, alt fra å forstå hva råvarene forsøker å fortelle en, via det å kunne drive det prosesstekniske maskineriet som kalles et bryggeri, til logistikk for å få varene ut til rett butikkhylle … og så utrolig mange andre ferdigheter og utfordringer.

Thoresens ønsker å skape lokalt engasjement rundt produkter som har både lokal tilknytning og lokalt eierskap. Generelt er tilhørighet et sentralt poeng i bryggerivisjonen hans. Den neste store oppgaven er å få visjonen og entusiasmen til å smitte, få den til å tennes hos andre som sammen med ham kan bære bryggeriet frem til målet. Ethvert bryggeri av en viss størrelse er en team-innsats. Thoresens viktigste oppgave i To Tårn er ikke bare å hyre inn folk, men også å skape det engasjement som får hele mannskapet til å strekke seg etter de samme målene, som en flokk, og med glød.

Idag består det nye To Tårn Bryggeri av en visjon, en storkjeftet propell og en diger, men tom vognhall. Selve bryggeriet kan nok i beste fall neppe være operativt før i 2019. Jeg er overbevist om at ølmiljøet – både lokalt og nasjonalt – følger utviklingen med stor spenning og litt skepsis.