Fasit til quiz uke 35/2017

Her kommer fasiten til øl- og bryggeri-quiz'en som jeg publiserte på fredag.

Ølkultur. Hvert år deler Bryggeri- og drikkevareforeningen ut en hederspris til noen som har gjort seg fortjent gjennom sitt virke for øl og ølkultur.

1. (★) Hva heter denne prisen?

   Den kalles «Årets Ølhund», og ble første gang utdelt i 1973.

2. (★★) Hvem mottok denne prisen for 2016, og hvorfor?

Den gikk til Økernhjemmet, som er et sykehjem som har skapt økt trivsel med en rekke tiltak, blant annet «en bar med godt utvalg av norsk øl.»

3. (★★★) Hvilke fire mottakere av denne prisen har sittet på Stortinget?

Det er flere politikere som har mottatt den, men ikke alle har sittet på Stortinget. Rett svar er: Trine Skei Grande mottok den i 2015 for et langt, seriøst og entusiastisk forhold til øl. Kristin Krohn Devold fikk den i 2013 fordi hun som leder i Turistforeningen la til rette for at lokalt øl ble solgt på hyttene deres. Lars Peder Brekk fikk den i 2010 for kamp for øl som norsk tradisjonsprodukt og for gårdssalg av øl. Inge Staldvik fikk den for sin pub med bredt ølutvalg i Skorovass og for å ha skapt optimisme og aktivitet med øl og mat. Det er kanskje mindre kjent i ølkretser at han satt på Stortinget to perioder. En politiker som har fått prisen, men ikke har sittet på Stortinget er Matz Sandman som fikk den 1992 for sin «usvikelige smak for øl» og sin evne til å fortelle om det.

Ølhistorie. I henhold til Renhetsloven skal øl lages av byggmalt, humle, gjær og vann.

4. (★) Hvilken av de fire klassiske ingrediensene var ikke tatt med i det som vi ofte kaller den opprinnelige Renhetsloven av 1516?

Gjær er ikke nevnt i denne lovteksten. Endel har av det utledet at man ikke kjente til gjæren, men det stemmer nok ikke. Gjær er nevnt i andre tekster, og ble eksplisitt tatt med da Renhetsloven ble gjentatt på midten av 1500-tallet. Det er mer trolig at lovteksten siktet på å snevre inn bryggernes spillerom rundt «juks» med avvikende (vanligvis billigere og dårligere) ingredienser, og at dette ikke var noen problemstilling med gjær. Dessuten kan man tenke på gjær mindre som en ingrediens enn som et prosessledd.

5. (★★) Hvem underskrev denne Renhetsloven av 1516, og hvor skjedde dette?

Så langt jeg kan forstå, var det hertug Wilhelm IV av Bayern, av slekten von Wittelsbach, som skrev under på landdagen i Ingolstadt, 23 april 1516, det er forøvrig den datoen da forbudet mot sommerbrygging starter.

Men, han regjerte teknisk sett sammen med sin yngre bror Ludwig X, og de hadde delt hertugdømmet Bayern i to mellom seg, i Bayern-Munchen og Bayern-Landshut. Så en mulighet er at de begge skrev under. En annen mulighet er at denne forordningen ikke ble signert, men kort og godt bare erklært for gjeldende. Det finnes et vell av bilder på nettet som påstås være av renhetsloven, men det er mulig at det stort sett er reproduksjoner fra 1800-tallet eller senere, mest ment som suvenirer. Det beste utgangspunktet er gamle lovbøker der den finnes, men de er såvidt jeg kan se ikke signert på noe vis. Kanskje den kort og godt ble signert med lakksegl og signetring?

Så strengt tatt er jeg litt usikker, men hertug Wilhelm IV av Bayern er et nokså trygt svar som «alle» synes å være enig i.

6. (★★★) Et europeisk land utenom Tyskland og Norge hadde Renhetsloven som gjeldende lov i over hundre år, frem til ca 1987. Hvilket land?

Utrolig nok har Hellas hatt den lengst kontinuerlig overlevende Renhetsloven for øl – i hvert fall om vi ser bort fra Bayern. I Tyskland var Renhetsloven stort sett en bayersk ting frem til sent 1800-tall. Bakgrunnen for den greske renhetsloven er at den bayerske prins Otto von Wittelsbach (ja, nettopp!) besteg den greske tronen noen dager før 17-årsdagen, som Othon I av Hellas, etter at Hellas var blitt selvstendig etter tyrkisk styre. En av lovene han utstedte var Renhetsloven, som fikk leve i fred helt til vår tid. Da den tyske varianten ble gjenstand for en fransk-tysk krangel på 1980-tallet, ble den slått ned av EU, og dette rammet også den greske varianten, som raskt ble strøket, og med langt mindre styr og ståk enn den tyske.

Bryggerihistorie. E. C. Dahls etablerte sitt bryggeri i Trondheim, og 1856 gis ofte som startåret. Han hadde imidlertid noen år før ervervet seg lokaler til bryggeriet sitt.

7. (★) Hva er det populære navnet på denne industribygningen som opprinnelig ble bygget på midten av 1700-tallet?

Bygningen går under navnet «Sukkerhuset» eller i eldre tider også som «Sukkerraffinaderiet».

8. (★★) Hvilken type industrivirksomhet foregikk her i hundreåret før E. C. Dahls kjøpte bygningen?

Det var et sukkerraffineri, der man raffinerte sukker basert på råvarer importert fra den slavebaserte sukkerrørdyrkingen på de danske vestindiske øyer – St. Croix, St. Jan og St. Thomas. Økonomien dette industriforetaket var beskyttet av blant annet høye tollsatser på import av raffinert sukker.

9. (★★★) Hva var bakgrunnen for at denne industrivirksomheten ble lagt ned, slik at E. C. Dahls kunne kjøpe lokalene?

Eierne av sukkerraffineriet hadde fått monopol til sukkerraffineringen nordenfjells av kongen, og monopolstillingen sammen med en galopperende toll på import av varer var en viktig del av forretningsplanen. Mot midten 1800-tallet var det en sterk trend å åpne opp for konkurranse på like vilkår. Den norske stat kjøpte derfor sukkerraffineriet med monopolrettigheter og solgte det igjen, men uten monopolrettigheter, til E. C. Dahls i 1851. Han drev det noen få år før det ble omgjort til bryggeri. Da tollsatsene for ble justert, falt bunnen ut av økonomien med sukkerraffinering i Norge.

Øltyper. Ved den store omleggingen av alkoholbeskatningen i 1913 ble det innført noen nye lettøltyper. En lett pilsner ble hetende landsøl, en lett bokkøl ble hetende bjor.

10. (★) Hva het lett-varianten av bayer?

Da den kom i salg ble navnet «mungåt» brukt. Den forsvant fra markedet i løpet av få år.

11. (★★) Hva var bakgrunnen for at dette ølet fikk dette navnet?

Man hadde hatt en konkurranse om navn til de tre lett-øltypene. Ifølge avisoppslag høsten 1912 ser det ut til å være en viss forvirring om det var «mundsgodt» eller «mungaat», men det siste var unisont valgt da bryggeriene synkront brakte ølene i salg 1. april 1913. Det var også en forvirring mellom «bjor» og «bjør». Når «bjor» og «mungåt» vant, var det nok utfra et språklig-historisk perspektiv. I Dagbladet fra 9. november står det:

«Ved den av Den norske bryggeriforening utskrevne konkurranse om navne for de tre nye alkoholsvake ølsorter, som til kommende aar vil bli bragt i handelen er følgende navne tildelt præmie "Landsøl" for den lyse og letteste ølsorts vedkommende, "Mungaat" for en noget mørkere og maltrigere og "Bjør" for en ganske mørk, meget maltrig ølsort. Præmierne utdeles efter lodtrækning da alle tre navne var fremkommet fra flere indsendere. Navnene "Mungaat" og "Bjør" er gammelnorske betegnelser for to forskjellige ølsorter av hvilke det første hos vore forfædre anvendtes til daglig bruk, mens det siste mere forbeholdtes festlige anledninger.»

12. (★★★) Dette ordet for øl har røtter tilbake til norrøn tid, selv om det hadde en litt annen betydning enn lett-bayer, hva betydde det?

Tilbake i norrøn tid brukte man «bjor» om dyrt, sterkt og importert øl, mens mungàt ble brukt om innenlands, svakere øl. Vi skal ikke dra den forskjellen for langt frem i tid, for begrepene har nok etterhvert glidd over i hverandre. Gamle skrifter viser imidlertid tydelig at de to navnene ikke var synonyme.

Etymologien til ordet finnes i ulike varianter. En popularisert forklaring er at det betyr det som er godt i munnen, men den er neppe riktig, selv om det er en fortolkning som har gitt oss det mer populære ordet «mundgodt». En mer korrekt forklaring er at mun (eller munr) betyr glede, som i «munter», mens gàt betyr føde eller det man får. Da betyr det med andre ord drikken som gjør deg munter og glad – og hvem vil vel krangle med den definisjonen?

Dagbladet 10. nov 1912 refererer til Pontoppidans «Forsøk til Norges naturlige historie» fra 1752 der det fortelles om bøndene i på Vestlandet som brygget et sterkere øl kalt bjor til gjestebud og et svakere kaldt mungaat til hverdagsbruk. Det er forsåvidt sjelden man ser referanser til øl som hverdagsdrikk blant bøndene, og visstnok laget de helst blande til det formålet. Jeg har aldri sett noen foreslå at mungåt egentlig var blande, men jeg har heller ikke tenkt å krangle med Pontoppidan.