2016-regnskapene, del 14
Her kommer del 14 i serien, og i dag er det blant annet Atna, Aass, Hubertus, Sundbytunet og To Tårn … hvorav i hvert fall minst én ikke har noen blinkende varsellamper i regnskapet.
Det jeg oftest blir spurt om i forbindelse med denne serien – off-record, i det minste – er: Hvem går konkurs først. Det hadde vært fint og tabloid å kunne si bryggeri så-og-så kommer til å gå konk først, det er ikke så enkelt. For det første er regnskapstallene for året før, og det er skummelt å ekstrapolere dem for mye inn i 2017. Dernest går det an å «sminke» regnskapstallene som rapporteres til Brønnøysund, spesielt siden det bare er noen sammendragsposter fra det reelle regnskapet. Dessuten gir disse regnskapene bare øyeblikksbilder av balansen. Videre er det tross alt ikke ulovlig å tape penger. Det finnes bryggerier som lekker og lekker, men har en eier som synes det er givende … ikke lekkingen, men bryggingen, altså. Avhengig av eiers økonomi kan man holde på lenge på den måten. Jeg tror at det som vil kjennetegne de første konkursene er:
- De har relativt mange eiere, for jo flere eiere, jo mindre sannsynlighet for at de synes det er greit å blø økonomisk.
- De har relativt store banklån, for banken liker å få pengene sine tilbake, og de vil som regel ha en usentimental holdning til avveiningen mellom «cut your losses» og «relax and have a home-brew».
- De er maksimalt uheldige, for man går nok fra et ekspanderende øl-marked der det er «lett» å få nye investeringer for økonomisk skipbrudne bryggerier, til en situasjon der man ikke får tak i nye penger. Det bryggeriet som akkurat da tilfeldigvis står først i køen på jakt etter nye penger går kanskje konk først.
- De er familiebryggerier snarere enn vennegjengbryggerier. Det tar på for en familie å bære frem et bryggeri som spiser «all» tid og der lønn bare er et flakkende lyspunkt i det fjerne. Innen en vennegjeng kan de lene seg litt på hverandre og fordele belastningen litt mer.
- De har fått en infeksjon som ikke bare ødelegger den infiserte batchen, men som setter seg i pakninger og er vrien å bli kvitt. Med ett går bryggeriet fra å ha stort volum og litt mumling om noen dårlig flasker, til å måtte helle ut masse varelager og se seg om etter investorer som kan fylle tomrommet etter manglende salgsinntekt.
Og ja, jeg vet at punkt 1 er inkompatibel med punkt 4.
Dessuten er det ikke noe lystelig med konkurser og økonomisk ruin. Egentlig håper vi vel at alle overlever og blir så store som de selv er komfortable med, selv om det er vanskelig å se for seg et marked med 2-300 bryggerier.
Geiranger ble startet høsten 2014, og hadde salgsinntekt for 189' i 2015, men økte kraftig til 1,7 mill i 2016. Til alt overmål gikk de med 423' i driftsoverskudd i fjor, og det er temmelig «Wow!» Det er ca 1,5 mill i lån til bank og 375' i lån fra aksjonærene. Man kan kanskje mene at det er mye lån i forhold til salgsinntekt, men det er ikke godt å si om start-up-veksten fremdeles er der, eller om det har stabilisert seg litt. Det er ikke tatt ut lønn. Eierstrukturen er to eiere som hver eier en tredjedel, og tre eiere som hver eier en niendedel. De opererer med avskrivninger over ti år på bryggeriutstyret, noe som sammen med at det er moderat mengde med lån gjør at bryggeriet blør mindre på resultatregnskapet i oppstartsfasen enn mange andre. Men det er jo en avveining om man skal blø mye i noen få år, eller blø litt over mange år. De bryggeriene som har en aggressiv nedbetaling av lån får tross raskere mer økonomisk spillerom når lånet er nedbetalt, men de har de ikke så fett i starten.
To Tårn Bryggeri i Trondheim leverte nettopp regnskapet sitt, på overtid, hvilket betyr gebyr på noen tusenlapper. Regnskapet viser hvordan salget stiger opp mot en topp i 2015 med 4,6 mill i salgsinntekt, og så synker med omkring en tredjedel – til 3,1 mill – i fjor. Når vi ser på bryggeriregnskapet ser vi igjen at det naturlig nok er lett å justere ned råvarekostnaden, men mer vrient med lønn, avskrivninger og «andre driftskostnader». Forholdene som gjør det økonomisk attraktivt å skalere opp et bryggeri, er de samme som gjør det smertefullt å skalere det ned når salget synker. Det gjør at moderate underskudd har akselerert til 976' i underskudd på driftsresultatet i 2016. Selskapet har tatt grep, og utvidet aksjekapitalen, så de to gründerne er nå nede i 34,27% hver av aksjene. Delvis har de solgt en mindre post til en ansatt – noe som startet allerede på slutten av 2015. Delvis har utvidet aksjekapitalen i 2016 fra 5400 til 7290 aksjer. Mest penger inn har overkurs gitt, totalt 1,8 mill. Sånn sett er driften sikret, men de trenger trolig også å restrukturere for å overleve med et lavere salgsvolum. Selskapet har betalt ut 498' i lønnskostnader i 2016, men har også betalt ut 865' til selskapet til en av gründerne, og formodentlig er dette også i praksis til lønn.
Hubertus Bryggeri i Dovre kommune ble startet senhøstes 2014, og hoppet rett opp på 3,0 mill i salgsinntekter i 2015, økende til 3,8 mill i 2016. Pangstarten er ikke helt reell, for bryggeriet ble drevet som et enkeltmannsforetak fra tidlig 2013 og i praksis ut 2014. Det betales ut lønn, det er driftsoverskudd på rundt 5% av salgsinntekten. Så langt ser det jo veldig bra ut. Varelager øker, men bryggeriet produserer belgiske øl som har både lagringspotensiale og kanskje til og med lagringsbehov. Bryggeriet har et lån sikret i pant på ca 2,5 mill, der saldo bare har blitt redusert i underkant av 1% fra årets begynnelse til slutt i 2016. Derimot er det nedskrevet over 368' på utstyr. Det er en situasjon som egentlig ikke kan fortsette særlig lenge, uten å forstyrre balansen. Det fordrer også at lånyterne er veldig vennligsinnede. Fordringer matcher omtrentlig kortsiktig gjeld, men kundefordringer på 450' hørtes litt mye ut, selv om det «bare» er 13% av årets salg. Kanskje er det bare periodisering, eller kanskje man trenger en tøffere faktureringsparter.
Atna Øl ble startet i 2008 og hadde produksjonsstart våren 2009 etter at forgjengeren Atna Bryggeri gikk konkurs. De er litt ufortjent blitt kalt Norges kjedeligste bryggeri, fordi de ofte har fokusert på lyse og lette øl, selv om det tidvis neppe har vært kjedelig på bakrommet. De steg til en salgsinntekt på 5,6 mill i 2013 og toppet med 6,4 mill i 2014. Derfra har omsetningen gått nedover: til 4,7 mill i 2015 og 3,3 mill i 2016. Det er litt sært at det virker som de ikke klarer å bringe varekosten nedover i takt med synkende salgsvolum. Mer naturlig er det at heller ikke lønnsutgiftene er lette å justere nedover proporsjonalt med reduksjonen i salgsvolumet. Tidligere har driftsresultatet vært moderat positivt, selv etter det gikk nedover i 2015. Men i fjor gikk de på en smell med 943' i negativt driftsresultat. Daglig leder fratrådte i fjor sommer en uke etter at 2015-regnskapet var levert. Han hadde da satt ett år i jobben, og var trolig hanket inn for å rydde, etter at 2014-regnskapet ser ut til å ha blitt levert temmelig sent. Våren og sommeren 2016 ble det en diger rydding, og man fikk inn ny majoritetsaksjonær – bakalaoprodusenten Primar. Ifølge Østlendingen var bryggeriet da på randen av ny konkurs, og en sammenslåing med et annet bryggeri hadde vært diskutert. (Jeg undres om det er Rena Bryggeri, som også har sunget halvkvedde viser om sammenslåing med et annet bryggeri. Eller kanskje det var Røros Bryggeri, som selv er aksjonær.) For å holde seg flytende skrev man ned aksjekapitalen med mer enn tre millioner og man fikk inn ny kapital for 1,4 mill. Man har stokket rundt på plassene i styret, og daglig leder i Primar har gått inn som daglig leder også i Atna Øl. Egentlig ser ikke situasjonen så ille ut, men Atna Øl har ikke klart å benytte de feite årene frem til 2014 til å bygge seg skikkelig opp. Det var ved nyttår gjeld på 2,2 mill, men to-tredeler av dette er visstnok ny aksjekapital som man glemte å melde inn innen tidsfristene. Utstyret er stort sett nedskrevet. Det virker litt som om noe av magien forsvant ut av bryggeriet da de med temmelig mye støy gikk fra å være Atna Bryggeri til å bli Atna Øl. Utfordringen for dem er å få salgsvolumene opp igjen, eller å kutte i kostnadene slik at de matcher inntektene. Forøvrig skal det visst bli et bacalao-øl.
Skavli er et gårdsbryggeri og er definert som enkeltmannsforetak. På en gård vil bryggingen inngå som én av flere aktiviteter, og det er gode grunner (som ikke har med bryggingen å gjøre) for at man bruker enkeltmannsforetak rundt gårdsdriften. Konsekvensen er at vi ikke ser regnskapet i Brønnøysund.
Sundbytunet Bryggeri og Destilleri er et selskap som fikk sitt nåværende navn og formål i 2014, etter konkursen i Sundbytunet Mat og Drikke. Det er i seg selv en interessant historie, men her skal vi kun se på regnskapet, som er mer enn interessant nok i seg selv. Selskapet drev med litt andre ting før 2014, og høsten 2014 vel var preget av oppstart, så ser vi kun på 2015 og 2016. Salgsinntekt i 2015 var på 1,6 mill, og det økte til 2,2 mill i 2016. Problemet er at kostnadene for de to årene også økte, fra 2,5 mill i 2015 til 4,0 mill i 2016. Førsteinntrykket er med andre ord blodrødt. Om vi graver i kostnadsstrukturen er det ikke fullt så rødt, men fremdeles rødt. Postene varekostnad og lønnskostnad spiser i praksis opp hele salgsinntekten. I tillegg kommer avskrivninger på 389' og 338' i disse årene, samt annen driftskostnad på 374' og 748'. Men noen har forsøkt å rydde, og i 2016 ble det i tillegg til avskrivningene også nedskrevet for 714'. Graver vi videre i regnskapet ser vi at av- og nedskrivningene hovedsaklig er på utstyr og inventar, mens avskrivningen på maskiner er på bare 21', som setter verdien av maskiner til 33'. Vanligvis vil bryggverk og slikt gå under maskiner, mens utstyr og inventar dekker utstyr av lettere karakter. Derfor er det vanskelig å ikke mistenke at selskapet har kategorisert utstyret sitt på en annen måte, men det er dog ikke mulig å si utfra regnskapet. Det positive i alt dette er imidlertid at man nå stort sett er over avskrivning av utstyr – selv om det hele i etterkant ser blodrødt ut. Det er ikke bokført noe verdi på varelager, og det er vel første gang jeg ser at et bryggeri med betydelige salgsinntekter ikke har verdiført varelageret. Ikke minst destilleri-delen burde trenge å bokføre ferdigvarer. Med et udekket tap for 2016 på 1,8 mill, har tapene nå akkumulert seg til en negativ aksjekapital på 4,6 mill. Men virkeligheten er litt bedre enn det ser ut til. For det første var selskapet godt lastet med negativ egenkapital allerede før det ble gjenbrukt som bryggeri- og destilleri-selskap. For det andre er det 4,2 mill i konserngjeld til mor/søsterselskaper. I tillegg kommer 1,2 mill i kortsiktig gjeld. Det er fint lite med finanskostnader, så trolig er det aller meste av lånene rentefrie. I tillegg har mor/søsterselskaper stilt rikelig med pant til lånene. Dette selskapet har nok tilstrekkelig med økonomi innen konsernet til at det overlever. Nå er gjelda rentefri og avskrivningene slutt. Dessuten går inntektene omtrent i balanse med lønn og råvarer, så dersom man klarer å skalere opp produksjonen og justere ned kostnadene litt, så bærer det seg. I tillegg er varelager den store jokeren, siden det ikke er godt å si om de har store spritmengder som snart er ferdig eller betydelig med øl på ferdiglager.
Aass Bryggeri økte salgsinntekten fra 248 mill i 2015 til 298 i 2016 (etter at alkoholavgifter er trukket fra). Det ble solgt 25,3 mill liter i 2016, noe som er like i underkant av en tidel av det totale norske ølsalget. Kostnadene økte forholdsmessig mindre, så driftsresultatet steg fra 9,9 mill til 26 mill. Det er mindre endringer i varelager og kundefordringer og slikt, men generelt er dette et solid og kjedelig regnskap som peker rett vei. Det er bare 38,6 mill i langsiktig gjeld. Men Aass Bryggeri ble fisjonert ut av mor-selskapet P Ltz Aass for en tre års tid siden, og tar vi med morselskapets banklån, blir konserngjelda til bank 89 mill – som allikevel ikke er urovekkende mye. En interessant metrikk som er mulig å bruke på noen av de større bryggeriene er forholdet mellom salgsinntekt uten og med alkoholavgift. For Aass er det 35,7% for 2015 og 36,0% for i fjor. Det vil si at nesten to-tredeler av det som Aass fakturerer for solgte varer blir sendt videre i alkoholavgift. Hansa Borg har lagt på 43%, hvilket betyr at Hansa Borg får bedre betalt for ølet sitt enn Aass (siden alkoholavgiftene er temmelig proporsjonale med ølvolumet, angitt som en kombinasjonen av liter og abv).
Holtens i Stavern er en familiebedrift som startet våren 2012, og solgte allerede for 78' i det første, ufullstendige driftsåret. Deretter gikk salget raskt oppover, til 299' i 2013 og toppåret 2014 med 740'. Det var også første året driftsresultatet gikk med overskudd, på 40'. Så falt inntektene til 424' i 2015 og ytterligere litt til 414' i fjor. Ifølge endel ølsmakere var det nettopp i 2014 endel kvalitetsproblemer med ølene fra Holtens. Varelageret økte betydelig i løpet av 2016, fra en verdisetting på 250' til 395'. Det er nesten like mye som salgsinntekten for 2016, og i tillegg skal vi ta høyde for at varelager ikke skal bokføres til mer enn fremstillingskostnad, som typisk er mindre enn salgsinntekt. Holtens utvalg av øl ihht til websidene er ikke spesielt lagringsverdige, men de produserer også fruktviner og champagne som kanskje krever lagring. (Sorry, jeg ha'kke peiling på vin.) Det er ikke tatt ut lønn. Langsiktig gjeld er økt fra 282' til 446' i løpet av 2016, uten at det er gjort store nykjøp av anleggsmidler. Det virker med andre ord som det er tatt opp lån for å produsere varer for lager. Årsberetningen synes da også å bekrefte dette, da det står at selskapet «har i 2016 hatt fokus på produktutvikling innenfor eksisterende produktområder og nye produktområder som skal lanseres i løpet av 2017.» Det blir spennende å se hva de har akkumulert i kjellerne sine. Dersom de har akkumulert et varelager som kommer til å ta markedet med storm nå i høst, så kan det endre økonomien kraftig i positiv retning. Merk også at de ikke har regnskapsført endring i varelager som negativt kostnad (les: ikke latt fremtidige inntekter nulle ut årets kostnader), så varelageret burde ha et stort økonomisk potensiale når de begynner å selge det ned.
Konklusjon: det kommer kort og godt til flere nye bryggerier enn det forholdsmessig kommer til nye øldrikkere. De bryggeriene som ville vokst eller stabilisert salget, vil i stedet kunne synke i salg. Sagt på en annen måte: Det blir raskere flere å dele kaka på, enn kaka rekker å vokse i samme periode, så det blir mindre kakestykker på de aller fleste.