Høringsuttalelse om overtredelsesgebyr

Jeg gir denne høringsuttalelsen som interessert privatperson som har fulgt norsk alkoholpolitikk i mange år, og da særlig øl og bryggeri-bransjen i Norge. Ikke minst har jeg fulgt dagens praksis rundt alkoholreklame gjennom bl.a. innsynssaker hos Helsedirektoratet.

Feil ende å starte i. Helsedirektoratets korrekte beskrivelse av de mange reklameovertredelsene rimer usedvanlig dårlig med hva vi fra sidelinjen opplever som en sterk motvilje fra Helsedirektoratet mot å ta i slike saker. Hvis det kommer journalførte henvendelser om konkrete regelbrudd håndteres skikkelig, men jeg opplever det som at bortsett fra dét, gjør direktoratet sitt ytterste for å trippe forsiktig rundt alle reklameregelbrudd, dersom de med «plausible deniability» kan hevde å ikke ha blitt gjort formelt oppmerksomme på. Helsedirektoratet har derfor gjennom inaktivitet medvirket til å etablere en praksis som «tillater» – eller rettere sagt tolererer – enhver alkoholreklame som ikke genererer klage. Ettersom dette synes å hvile på manglende vilje hos direktoratet, må sterkere reaksjonsformer være feil ende å starte å nøste i problematikken. Man trenger ikke grovere kaliber på straffereaksjonene, men sterkere vilje og evne til å påpeke bruddene.

Dagens system er tilstrekkelig effektivt. Jeg er sterkt uenig i at dagens system med dagbøter er ineffektive. I de relativt få sakene der man har tatt i bruk trusler om dagbøter, virker det som man relativt lett har vunnet frem, også der sakene er blitt anket til Markedsrådet. Imidlertid er dagens reaksjonsformer sjelden tatt i bruk, så det er et forholdsvis uprøvd middel. For meg indikerer det at disse er tilstrekkelige, og at det er unødvendig med ytterligere midler.

Forhåndsdefinerte dagbøter. Helsedirektoratet gir som eksempel at et bryggeri kan ta ut reklameeffekten i god tid før eventuelle dagbøter setter inn. Bakgrunnen er at det må saksbehandles og gis frister for retting, og gjennom slik tidsforsinkelsen omgås i realiteten reklameforbudet. Dette er en reell og saklig innvendig. Imidlertid gir regelverket mulighet ved gjentatte overtredelser til å fastsette dagbøter som løper automatisk fra neste overtredelse, uten noen ytterligere form for varslingstid. Såvidt jeg vet har dette ikke blitt brukt, og hvorfor er uforståelig for meg. Dersom denne reaksjonsformen hadde blitt brukt, ville bryggeriene som «forsøkte seg» relativt raskt pådra seg dagbøker som løper fra overtredelse. Da ville lovlydige bryggerier ha litt marginer i tilfelle uhell eller misforståelser, mens det synes å være en effektiv og umiddelbar reaksjonsform for gjengangerne. Dagbøter som løper fra regelbruddet burde vært prøvd ut før man innfører noe nytt.

Samarbeid med bransjen. Som alternativ til overtredelsesgebyrer burde man heller jobbe med bransjeorganisasjoner som Bryggeri- og drikkevareforeningen for å etablere gode ordninger for «internjustis». Dersom det er så omfattende brudd på reglene som beskrevet, burde direktoratet ha gjort seg noen betraktninger om ressursbruk dersom man skal gape over alle bruddene på regelverket. Ved et samarbeid, ville man kunne velte størsteparten av dette arbeidet bort fra Staten og over på bransjen selv.

Økt ressursbruk. Høringsnotatet koketterer med at innføring av overtredelsesgebyrer neppe vil kreve særlig mer bruk av ressurser. Dette synes intuitivt feil, siden man også beklager seg over det store omfanget av ulovlig reklame. Det er få saker Helsedirektoratet har reagert på til nå, og i de fleste sakene har «problemet» løst seg raskt og effektivt når det er påpekt i forbindelse med innledende informasjonsinnsamling. I praksis skjer noe slikt som at direktoratet sender ut en mail à la «Vi lurer litt på denne web-siden…», og så svares det med «Oops, sorry, tenkte ikke over at så-og-så. Og nå er det dessuten slettet. Det skal ikke gjenta seg.» Dette virker både effektivt og smidig og lav-byråkratisk. I de sakene der man har løftet prosessen opp på et mer formelt nivå, ser vi en langt større ressursbruk, både i mengden kommunikasjon frem-og-tilbake, og i involvering av ytre ressurser som advokater. Ved bruk av overtredelsesgebyrer har man i utgangspunktet løftet saken opp på et mer formelt og ressurskrevende nivå. Det er vanskelig å se at det skulle kreve mindre ressurser, selv om man nok har veltet endel av ressursbruken over på Markedsrådet.

Innføringsprosessen. Det er skapt et digert gap mellom den gjengse oppfatningen av regelverket og hva det faktisk sier. Selv ikke avholdsorganisasjonene ser ut til å påpeke annet enn de groveste bruddene på reklameforbudet. Dersom overtredelsesgebyrer blir innført, må man erkjenne at man stilltiende har latt det få utvikle seg en praksis i strid med regelverket. Innføringen av overtredelsesgebyrer handler om en endring i reaksjonsform, ikke en endring i hva som er tillatt. Men overtredelsesgebyrer kan raskt bli reelt opplevd som en endring i hva som er tillatt, dersom det medfører at man begynner å gebyrlegge det som man tidligere nærmest så mellom fingrene med. Det er derfor viktig at man først endrer praksis på hva som slås ned på, før man endrer reaksjonsformene. Man kan si at dagens Wild-West-situasjon skyldes nok helst at sheriffen har vært bortreist i litt for mange år og det har utviklet seg en praksis rundt «har du lyst har du lov». Når sheriffen kommer tilbake er det viktig at alle har fått med seg at praksisen er innskjerpet bør man begynner å plafre ned bryggerier.

Ukjent gebyrnivå. Jeg er kritisk til at gebyrnivået ikke har vært konkretisert før høringsfristen, ikke engang på et omtrentlig nivå. Uten at man har oversikt over størrelsesordenen på «gebyrene» for hva ulike overtredelser vil medføre, blir debatten lett nokså akademisk. Dette ødelegger den formen for deltakelse og medvirkning som en høringsrunde nettopp er ment å legge opp til.

Kommunal håndheving. Det er positivt at dette kun blir et virkemiddel som tas i bruk overfor statlige bevillingshavere. Erfaringer fra de ulike kommunenes håndheving av regelverket viser en skremmende stor variasjon i praksis. Så lenge kommunene håndhever regelverket utelukkende for kommunale bevillinger, blir det dog i hvert fall en slags lokal likhet for loven internt i kommunen. Småbryggeriene med statlige bevillinger konkurrerer mot hverandre på nasjonalt nivå, og det fordrer like regler og lik håndheving av dem. Det ville være totalt utålelig om småbryggerier med nasjonalt fokus skulle underlegges sterkt varierende, kommunale tolkninger av reklameregelverket. Her må vi ha i mente at mange småbryggerier kombinerer en statlig tilvirkningbevilling med en kommunal bevilling for flaskesalg og/eller servering i egne lokaler. Det vil da bli vanskelig å skille kommunal og nasjonal effekt av noe som kanskje er ulovlig reklame – og dette blir raskt uoversiktlig og intrikat.

Ny høring. Såvidt jeg forstår, vil kommunene en gang i fremtiden kanskje også kunne få mulighet til å ilegge overtredelsesgebyr, etter at prikk-ordningen er evaluert. Det må forutsettes at dette ikke bare skjer som en utglidning av en praksis, men at det skjer etter ny høring, da dette har mange tilknyttede problemer.

Med hilsen,
Anders Christensen,
ølentusiast