2016-regnskapene, del 10

Idag er de regnskaper fra ni bryggerier, hvorav de mest kjente er EGO, Wettre, Rena og Hognabrygg, men vi ser på et bredt spekter med bryggerier. Kanskje vi nærmer oss en konklusjon rundt at mange av småbryggeriene er mer en livsstilshobby enn en levevei?

Bryggeri 13 ble startet i Tromsø i mai 2015. Salgsinntekt gikk fra 720' i 2015 til 1,5 mill i fjor. Det er bra for et start-up-bryggeri. Kostnadene er under kontroll og gav driftsresultat på 41' i 2015 og 96' i fjor – nær sagt «på tross av» lønnskostnader på 513' i fjor, som tilsvarer halvannet årsverk. Det er relativt små verdier i utstyr som er bokført, men det er også relativt små lån på bryggeriet, med et kortsiktig lån (dvs mindre enn fem år) på 249' som det mest prominente. Da det marginalt med rentekostnader, er det vel trolig et rentefritt lån fra de to aksjonærene. Bryggeriet har mottatt støtte på 150' i de to årene, men selv om vi ser bort fra dette, virker det som økonomien er under kontroll.

Brygghuset Farsund er egentlig spise- og serveringssted, men ble bryggeri tidligere i år, da Farsund Brewing Company la inn årene. En av de fire bak FBC eier også Farsund Brygghus, der bryggverket er lokalisert, og dette selskapet har kjøpt utstyret og skal visstnok brygge litt på det for salg på stedet. Regnskapet viser 1,9 mill i åpningsåret 2015, og 4,8 mill i fjor, men med moderate årsresultat. Det formodes at all brygging skjedde i regi av FBC i 2016, så aktivitet rundt brygging kommer ikke inn i regnskapet for Farsund Brygghus før 2017.

EGO Brygghus ble startet tidlig i 2014 i Fredrikstad. Utviklingen i salgsinntekt gikk fra 3,1 mill i 2015 til 4,3 mill i 2016, med omtrentlig proporsjonal utvikling i kostnader, men resultatregnskapet viser fremdeles betydelig underskudd, selv om det ble litt mindre og gikk fra -677' i 2015 til -521' i 2016. Det er et akkumulert udekket tap som er oppe i 2,3 mill, men selskapet har relativt lite gjeld: 570' langsiktig gjeld, og 240' under posten annen kortsiktig gjeld. Dette er omtrentlig matchet av anleggsmidlene på 650'. Det virker som de har en relativt aggressiv nedskrivingstid på fire år, så ting forbedrer seg vel om et par år når lånene er nedbetalt og utstyret avskrevet. I oppstartsåret 2014 var det -1,0 mill i årsresultat, faktisk en større sum enn inntektene det året. Det er forsåvidt ikke uvanlig at det er endel ekstra kostnader i oppstartsåret, og at de føres som driftskostnader selv om det kanskje er engangskostnader til utstyr som brukes over lang tid. Det betydde at opprinnelig aksjekapital på 1,6 mill var tapt ved utgangen av 2015. For «å holde liv i selskapet» gav långivere (i praksis aksjonærene) i 2016 en gjeldsettergivelse på 1,1 mill, som gav bryggeriet positiv aksjekapital i regnskapet. I praksis betydde nok dette mindre, siden dette var penger som allerede var lånt og brukt, men det har tillatt bryggeriet å kunne øke gjeldsgraden fra andre parter noe.

Hognabrygg ble startet senhøstes 2015 i Singsås, og er blant de små som tapper på boks, mens de fleste andre som har startet har fokusert på flaske først. Tapping på boks krever mer investeringer enn tapping på flaske, og det kan påvirke økonomien. Regnskapet for 2016 viser inntekter på 950', mens kostnadene er 1,5 mill. Dermed er det et driftsresultatet på -506', men vi skal være forsiktig med å overtolket et underskudd i første hele driftsår. Selskapet har 1,7 mill i varige driftsmidler, mens det er 2,3 mill i langsiktig gjeld til bank el.l. Avskrivningstiden ser ut til å være 10 år, så det gir dem nok mer spillerom.

Rena Bryggeri har røtter langt bakover, til Det Lille Bryggeri på Rena, som igjen hadde aner bakover til Østerdalen Bryggeri. Dagens selskap Rena Bryggeri ble startet i 2014, men innfusjonerte det tidligere Rena Bryggeri, samt også firmaene Pandora Beverage og Pandora Spirit. Rena Bryggeri er blitt et datterselskap av investeringsselskapet Rosenlund, og utfra websidene deres kan det virke som de har avsluttet endel andre investeringer og konsentrert seg om Rena Bryggeri. På de få årene dagens bryggeriselskap har vært i drift, har det kommet ikke mindre enn 112 meldinger i Brønnøysund, ifm fusjoner, kapitalutvidelser, styreendinger og annet – det er over gjennomsnitt, for å si det sånn. Dette er vel forresten kanskje eneste norske bryggeri med bryggeribåt? De har i hvert fall bilder av en båt med bryggerilogo/kjennetegn på websidene, og den brukes visst til kundebesøk rundt Oslofjorden (heldigvis, for ellers ville dette vært ulovlig reklame). Selskapet hadde i 2014 bare kostnader på 578' i driftsresultatet, men dette var vel et oppstartsår. I 2015 var det driftsinntekter på 4,3 mill og driftskostnader på 8,1 mill. I 2016 var det driftsinntekter på 7,5 mill og driftskostnader på 10,1 mill. Økningen i salgsvolum er imponerende, men økningen i kostnader er tilsvarende bekymringsverdig. Bryggeriet har da også akkumulert seg et udekket tap på over 5 mill. Når jeg leser regnskapet er det endel utgifter som ikke akkurat går til malt og humle, men heller til honorarer og konsulenttjenester. For eksempel har selskapet Bajas – som er heleid av bryggeriets styreleder – bistått ved fusjoneringene og fått 430' i 2015 for dét. Bajas er forresten også navnet på et av ølene deres. I 2016 dekket man morselskapets kostnader relatert til bryggeriet med 336'. Alt dette er sikkert vel og bra, og når/hvis omsetningen eksploderer blir disse beløpene forsvinnende små. Men for andre småbryggerier der man knapt tar ut lønn må det være surrealistisk å tenke seg et morselskap som fakturerer bryggeriet for å bistå, eller at styreleders eget selskap skulle betales for å ordne rundt en fusjonsprosess. Det interessante fremover blir hvilken forretningsmodell som best overlever. Blir det en low-cost Reodor-Felgen-modell med noen kamerater som sveiser sitt eget bryggeri og avstår fra lønn, eller blir det noe mer à la Rena og Rosenlund, med høy børsfaktor, styrearbeid, aksjeopsjoner, topptung fokus, og med en ledelse som heller har slagsside mot det merkantile som salg og markedsanalyse enn mot det bryggefaglige, som kjemiteknikk, mikrobiologi og prosessteknikk? Eller kan begge overleve i hver sin nisje?

Slumpelukko finnes i to versjoner. Org nr 915761054 er registrert sensommeren 2015 på Voss og har næringskode for produksjon av andre ikke-destillerte gjærede drikkevarer, dvs noe annet enn øl, sider, mjød, vin og fruktvin. Så enten tenker de på med noe temmelig utradisjonelt (sake, chicha?) eller så har de feilregistrert seg. Regnskapet viser imidlertid ingenting utover at det er betalt inn 30' i egenkapital. Det andre selskapet med samme navn har org.nr 912827127, ble stiftet høsten 2013 på Vossestrand og driver med engros-handel med alkoholholdige varer, så den burde egentlig ikke så interessant i denne sammenhengen. Imidlertid tror jeg det er gjennom dette selskapet at de fem ølene under merkevaren Slumpelukko er ført til markedet, men neppe ved at dette firmaet selv har brygget det. Flaskene ser i stor grad ut til å være belgiske panteflasker og flasker av den spesielle typen som L/L Voss Fellesbryggeri bruker, så det er mulig de har kontraktsbrygget disse stedene? Av en eller annen grunn dukket forresten goodwill-avskrivninger for 205' for Slumpelukko opp i 2016-regnskapet til L/L Voss Fellesbryggeri uten at jeg har klart å finne noen spor av det i regnskapet hos Slumpelukko-selskapene. … I'm nonplussed.

Tjøme Mikrobryggeri ble dannet sommeren 2016 for å drive med produksjon og salg av øl i Tjøme kommune, og regnskapet dekker bare vel et halvt år, som i tillegg var oppstartsåret. Regnskapet viser bare kostnader på 24' for i fjor, så det er ikke kommet helt igang. Det kan være flere grunner til en treg start, for eksempel at man venter på bevillingssøknad, at man leter etter lokaler, at man jakter på investorer, eller at det som syntes som en god idé har kjølnet litt.

Wettre Bryggeri i Asker startet allerede våren 2013, og var lenge et temmelig lite bryggeri. Første hele driftsår var inntektene 95', året etter 42', så ble de mer enn tidoblet til 449' i 2015 og nesten tidoblet igjen i 2016, til 4,2 mill. Wow! Og samtidig gikk lønnskostnaden fra 3' til 870', og driftsresultatet -144' til +16'. Hva har skjedd? Vel, litt søk blant avisene forteller at Wettre startet opp et ølutsalg kombinert med hjemmebryggerforretning våren 2016. En artikkel i Budstikka forteller historien og angir også en produksjon på 18.000 liter i 2015, og estimert 70.000 liter i 2016. En annen artikkel forteller om at man starter opp pub. Med andre ord går nok bryggingen fremover, men det er kanskje ølutsalget og pub som har gitt den største boost'en. Slikt stikker kjepper i hjulene for å tolke brygge-delen av regnskapet deres. Men det forteller oss også at det kanskje er endel mer penger i fasene etter bryggingen enn det er i selve bryggingen?

Mosjøen Mikrobryggeri startet sommeren 2013, og har brukt lokale dialektord for personkarakteristikker som navn på ølene. Her på ettervinteren kom nyheten om at de gav seg med ølproduksjon. Såvidt jeg kan se har de brukt et 500-liters anlegg. La oss se på regnskapene. Om vi ser bort fra oppstartsåret 2013, da man ikke var kommet igang, var inntektene i det tre påfølgende årene 448', 546' og 471'. Kostnadene var holdt under kontroll, og driftsresultatet var positivt på 117' i 2014, 122' i 2015 og 28' i fjor. Det er ikke noe stort overskudd, og lønn er ikke tatt ut, men det er tross alt overskudd. Det var investert i utstyr for 127' i 2014, og dette var halvveis nedskrevet ved nyttår i år. Samtidig var langsiktig gjeld nede i 111'. Omløpsmidler var betydelig større enn gjeld. Bankinnskudd var betydelig større enn kortsiktig gjeld. Aksjekapitalen var intakt siden man aldri hadde gått med underskudd i årsresultat. Jeg har lest tallrike mikrobryggeriregnskaper, og i forhold til dem er det ingen varsellamper her som blinker spesielt sterkt eller hissig. Ok, så har de ikke tatt ut lønn, men «ingen» klarer da det. De har ikke klart å øke omsetningen i tredje reelle driftsår, men det er ikke uvanlig. Det er strengt tatt ikke en veldig stor produksjon, men det gjelder mange. Det eneste jeg ser skiller dette bryggeriet ut fra tallrike andre, er at de hadde holdt på i nesten fire år. Det tar på med bryggeridrift på fjerde året, uten at det er særlig lønnsomt, uten at du ser at det blir særlig lønnsomt, og med økende konkurranse fra andre. Enda en ting som skiller dem litt ut, er at det er en liten familiebedrift, mens mange andre småbryggerier er en kameratgjeng. Jeg vil tro det har implikasjoner for hvor lett – og hvor lenge – man kan takle en økonomisk ørkenvandring der man tross hardt arbeid ikke tjener penger som man kan hente ut og leve for. Bryggeriet er visstnok solgt til andre som skal bruke utstyret videre.

Sannelig om jeg vet hva som har best forutsetninger for å overleve. Er det nøktern norsk holdning rundt bedre-føret-var og ikke-gape-over-for-mye, eller det tanken om at salgsvolum kommer før inntekter. Jeg har lyst til å si at det er alle de små som bygger seg gradvis opp og setter tæring etter næring som vil vinne. Men brygging er tross alt en konkurranse i skalering. Så da er det mulig at vinnerne blir selskapene som tenker skalering og oppbygging av salgsvolum fremfor fokus på kostnader og overskudd.

Både Norbrew og Rena skiller seg ut fra andre norske småbryggerier, ved at de har langt flere investorer og et sterkt skille mellom eierskap og bryggerne. De klassiske småbryggeriene har eiere som også er bryggere. Det må de jo nesten, siden få av dem betaler ut lønn, men det er også et annet aspekt: De har en tankegang om at de skaper sin egen arbeidsplass, og det er mindre snakk om en investering enn det er en aktivitet og et yrke.

Det finnes mange utrolig gode småbryggere der ute, men de er mer ute etter å bygge opp noe selv enn de er ute etter investorer. Kanskje blir de stående igjen på perrongen når toget er gått. Kanskje blir det børsspekulantene som vinner, de som samler småinvestorer i hundretall, kjøper et mer-enn-stort-nok superbryggeri som de ikke vet bak-frem på, hyrer bryggere til å fikse det tekniske, skalerer bryggeriet sitt til Bloksberg og tilbake, og snakker seg til gullkantede avtaler med de store aktørene i dagligvare og uteliv. Kanskje det blir dem som teppebomber øl-Norge med godt-nok-øl og dytter de små perfeksjonistene ut i den ytterste skyggeaktige periferien?

På den andre siden, investorbryggeriene ser ut til å ha pådratt seg en vane med konsulenthonorarer, gjerne fra selskaper eid av personer i styret eller andre ledende posisjoner. Jeg har respekt for at de er villige til å investere, og at de tør å ta opp lån, og at pengene sitter løst når det er noe selskapet trenger, men jeg skjønner ikke greia med å la eierne fakturere selskapet i multi-hundretusenkronersklassen for det som i mine naive øyne burde vært gratis hjelp. Jeg kan ikke skjønne annet enn at da må pengekassa på bryggeriet gå tom litt ekstra fortere.