Det står en-og-førti øl
 

Ølboksene som ble miljøvennelige

Det er enda en ting som er snudd opp ned i løpet av få år. Tidligere var glassflasker med øl det miljøvennlige alternativet, mens ølbokser ikke var det. Idag er det nærmest omvendt.

Det henger sammen med flere forskjellige prosesser. En trend er at man går bort fra gjenbrukbare flasker, og i stedet i retning av resyklbare flasker – med eller uten pant. Dermed er det ikke noe iboende i glassflaskene som gir dem noen miljømessig fordel fremfor ølboksene. Det er snarere tvert om, for ølbokser som emballasje er både lettere og mer komprimerbart, og det sparer dermed både vekt og volum under transport, både før og etter konsumering av ølet.

Og hvorfor er det ut for gjenbrukbare flasker? Kort fortalt er det internasjonalisering og mikrobryggerirevolusjonen.

Med økende internasjonalisering og storskala bryggeridrift er det ikke ønskelig å ha små bryggerier spredd rundt om, bare for å kunne ha kort transportvei for tomemballasje. Tvert om, transport – eller energi – er rimelig, og derfor er det økonomisk smarte trekket å ha sentralisert, storskala produksjon, og heller et større distribusjonsnett. Konsekvensen er at det blir mer transport av ølet, og da gir det mening å barbere ned på vekt og volum.

Samtidig er man på vei bort fra at bryggeriene distribuerer varene sine selv. I beste fall setter man det ut til en logistikkpartner, men i praksis er det en oppgave som overtas av en grossist eller distributør, og da gjerne en som allikevel håndterer et bredt spekter av varer – i hvert fall for dagligvarebransjen. For Horeka og Polet vil nok spesialdistributørene fortsette å leve litt lengre, men det er noe med konseptet spesialdistributører som jeg ikke tror overlever annet enn for eksklusive nisjeprodukter. (Merk: jeg sa ikke at jeg håpet det, bare at jeg trodde det.)

Og så var det grunn nr to: mikrobryggerirevolusjonen. Der man tidligere var fornøyd med ølet fra de regionale bryggeriene, og kanskje ett og annet nasjonalt øl, der forventer man idag at øl i prinsippet er tilgjengelig uansett produksjonssted og uansett salgssted. Logistikken i å skulle få tomemballasjen tilbake til produsenten er kort og godt utfordrende, spesielt siden produktet ofte har gått gjennom flere ledd før det åpnes og drikkes.

Jeg mistenker at når norske industribryggerier i stor grad bruker engangsflasker på spesialølene sine, så er det ikke bare som treningsøvelse til gjenbruksflaskene er passé. Det er kanskje også fordi de ikke taper på at flaskene eksporteres og aldri kommer tilbake. Det er nemlig ikke bare miljøhensyn bak pushingen for å pante tomflasker. Avgiftssystemet er slik at en viss andel av gjenbruksflaskene må returneres for at man skal slippe avgiftene. Så om du eksporterer øl på returflasker, er du med å ødelegge returflaskeordningen. Dermed blir det engangsflasker på de høyprofilerte spesialølene, og returflasker på de billige volumølene.

Man kunne selvfølgelig tenke seg at man brukte felles emballasjetyper. Vi har til nå hatt det i Norge. Og selv mikrobryggeriene samles i prasis om 3-4 ulike flasketyper. Likevel er en slik tanke steindød. For det første er tanken om returflasker og gjenbruk litt 50-talls og halvsosialistisk. Dernest betyr gjenbruk at flaskene må vaskes, sorteres og kvalitetssikres, og da er det enklere og totalt sett billigere å kjøpe nye flasker, i hvert fall for de små bryggeriene. Bedre blir det ikke av at flaskedesign er et valg der bryggeriene profilerer seg, så det at alle skulle bruke samme flaske er omtrent som skoleuniformering – da blir alle litt grå og pregløse. Dessuten har jeg liten tro på at man ville kunne samles om et lite antall flasketyper uten en sterk og myndig, internasjonal aktør, og det ser jeg ikke idag.

I tillegg har vi tankleveranser, som er nærmest utenkelig for de små, og fatleveranser som har samme problemet som for gjenbrukbar emballase. Det er ikke uten grunn at engangsfat har blitt populært. Men ønsker vi engangsemballasje utfra et miljøfoks, og ønsker vi et miljøfokus utfra et ølutvalgsfokus?

En illustrasjon på hvorhen det bærer er Tanglewood Branch Beer Co brewpub in Arkansas, som ble profilert 26. april 2012 på Basic Brewing Network. Det er en miljøbevisst brewpub, så det har valgt å unngå ta inn øl på glassflasker, og fokusert på ølboks. Det var en aha-opplevelse for meg da jeg første gangen hørte om det.

De gjør også andre ting basert på at de lever i en annen verden enn vår. For eksempel rabatterer de sykkelister 50% på én øl utfra et miljøhensyn. Her hjemme er også fyllesykling forbudt, og vi ville vel helst ønsket at folk tok buss eller drosje. Men i bilens hjemland er det progressiv miljøbevissthet å premiere sykling, for kollektivtransporten er ofte ikke et reelt alternativ, og få ville finne det rart å legge en pub til et sted der man i praksis er nødt å kjøre til og fra med bil.

Ølbokser blir nok det miljøbevisste valget etterhvert. Dessverre vil det favorisere det store, siden det krever mer investeringer. Dessverre er det ikke samme emosjonelle følelsen rundt en boks som med en flaske. Og dessverre åpner det hele diskusjonen rundt hvorvidt man kan eller ikke kan smake bokssmak. Men det går nok den veien.

På den andre siden, Tanglewood Branch Beer Co ble nedlagt for tre måneder siden, og glass er fremdeles den primære innpakningen for spesialøl.

Utskrift fra bloggen «Det står en-og-førti øl…»
URL: https://beerblog.no/synsing/bransje/Olboksforgronning.html
Kontakt: Anders Christensen <anders@beerblog.no>