four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 10. mai 2011

Norske industribryggmestre

Sukk, hvor får de tak i dem? Jeg sitter her med et par øl navngitt etter klassiske engelsk øltyper, i de senere år spredd til nesten hele verden gjennom den amerikanske mikrobryggerirevolusjonen. Nesten - for det har ikke nådd helt frem til norske industribryggmestre. Jeg trenger ikke å nevne hvilket industribryggeri. Ingen nevnt, ingen glemt.

Jeg åpner ølet og heller en pale ale. Hodet mitt kretser rundt det eksistensielle spørsmålet, er det en engelsk pale ale eller en amerikansk pale ale. Tja, utseende er ikke så ille. Et sniff på ølet og jeg sier høyt og forfjamset 'Hææ?' Det er hverken en engelsk eller amerikansk pale ale. Det er en ... øh ... en norsk industripaleale? Litt etikettlesing avslører at man har brukt tysk humle, og det presenteres som om det var noe stort og flott og viktig og riktig. De tre første adjektivene er det kanskje en slags subjektiv dekning for, men «riktig» er det ikke og blir det ikke. Jeg kan formelig høre bryggmesteren rasjonalisere: «alle humleplanter er jo egentlig genetisk det samme, og de har jo alle bitterhet og aroma, vi får god pris på akkurat den humla, og dessuten liker vi tysk humle.»

I tillegg er det noe DMS og noe metallisk der inne. Hmmm, DMS lukter som kokte grønnsaker - spesielt mais. Det er et problem som spesielt er knyttet til tysk pilsnermalt. Skal vi se, har dette bryggeriet valgt en engelsk pale malt til sin pale ale, eller har de f.eks valgt en tysk pilsner malt - noe de sikkert har dyngevis av på lageret ifm pilsnerproduksjonen sin? Jeg kan igjen formelig høre bryggmesteren rasjonalisere: «tja, de er jo begge lyse maltslag og de er jo ikke så forskjellige, og dessuten liker vi pilsner og pilsnermalt.»

Hva slags gjær har de brukt? Tja, det nevnes ikke, men jeg har en sterk mistanke om at det er standardgjæren til dette bryggeriet. Og en tredje gang kan jeg tydelig høre bryggmesterens rasjonalisering: «Ulike gjærtyper er jo ikke så forskjellig, og det er dyrt å kjøpe ny gjær når vi jo har egen forsyning fra lagergjæren vår, og vi ønsker jo ikke å slippe inn en ny gjær som kanskje infiserer bryggeriet vårt, og dessuten liker vi lagergjær.»

Jeg vet ikke om jeg gjør bryggmesteren urett i det jeg har skrevet over, men om smaksløkene mine var aktor, jury og dommer, så ble han dømt på sekundet.

Hvorfor brygger de noe de kaller en pale ale når de ikke engang tilsynelatende forsøker å lage en pale ale. Kunne de ikke la bryggmesteren i fred med pilsnerbryggingen sin, i stedet for å plage og pine ham med krav om å brygge noe som som skal komplettere produktspekteret. Kunne de ikke ha innsett at norske industribryggmestre er sta som esler og egenrådige som gamle fjellbønder. De kommer til å brygge pilsner samme hva du forsøker å få dem til. De hverken kan eller vil brygge noe annet. Tving dem til å brygge imperial stout, og du ender med noe som kanskje kunne blitt en god bokk, tving dem til å brygge en brown ale, og du ender med noe som kanskje kunne blitt en brukbar bayer. Og så videre.

Det er min neste klage, for neste øl jeg åpnet var en Brown ale fra samme bryggeri, men med tysk humle og sikkert lagermalt. Tynn. Metallisk. DMS. Tysk. Gudene og bryggmesteren alene vet hva slags gjær de har brukt, og egentlig er det vel ett fett, for pilsnergenerasjonen av norske industribryggmestre synes å være guder på bryggeriene, de alene vet best, de alene bestemmer, og de alene skriver oppskriftene. Hvor lenge er det til de blir pensjonert og gir rom for yngre og mer kreative krefter, for jeg har ikke lengre noen nevneverdig tro på at de kan endre sine vaner.