Ølkveld hos Andrew i går

Ifm at Magni er på fallskjermhopping på Æra denne helga, så hadde jeg mast meg til en kveld hos Andrew - siden jeg visste at han hadde mye godt drikke, både sprit og svakere ting. Men jeg ble sjokkert da jeg dukket opp, for det var jo laget den herlig fingermat-aftenen for meg og Olav Vidvei. Men la meg ikke gå i dybden på maten, men heller fortelle om ølene vi drakk.

Først var det en Shepherd Neame Spitfire fra det som er Englands eldste bryggeri - dog er ølet brygget for å minnes flyet. Så ble det en Goose Island IPA, fra et bryggeri i Chigago som har massevis av ulike øltyper, selv om bare IPA'en importeres til Norge - jeg skulle gjerne smakt deres demolition ale. Goose Island IPA var det lenge siden jeg smakte, og jeg så den ble pent omtalt av Beerman i forumet til Venner av Nøgne Ø. Her har vi helt klart et noe jeg har forbigått i letingen etter det fjerne og eksotiske. Den må smakes på igjen. Deretter kom en John Martins Pale Ale, som er belgisk selv om navn og etikett ved første øyekast kan lede en til å tro noe annet. Dette er alle øl som jeg har ignorert litt - jovisst har jeg smakt dem, og flere ganger, men så har de liksom blitt liggende i bakleksa uten at jeg har kommet tilbake til dem.

Men så etter disse ``vanlige'' ølene (i betydningen lett tilgjengelige) kom Andrew frem med godbitene. Jeg er her fristet til å hentyde til bryllupet i Kaanan, for Andrew serverte det beste ølet etter at vi hadde drukket det gode ølet hans og blitt fulle. Jeg skal ikke trekke sammenligningen for langt her, men hva han nå serverte hadde gjennomgått en ypperlig forvandling i hans kjeller.

Først kom en Franziskaner Hefe Weissbier på bordet. Den hadde en best-før-dato engang i 1996 og var vel omkring 10 år gammel. Jeg var litt skeptisk, må jeg tilstå. Ellen hadde visstnok anbefalt at den ble kastet uåpnet, og Andrew hadde vaklet litt i spørsmålet før han landet på å servere den. Takk! Den var nydelig. Et klart preg av hvitvin, der kullsyra fikk meg til å tenke på champagne. Den hadde et svakt snev av hveteøl i aromaen, og den var syrlig og fruktig i smaken. Den hadde ikke snev av den emmenheten som ofte finnes hos weissbier, og som jeg hater (og andre elsker). Den hadde også toner som fikk meg til å tenke på sherry. At en Weissbier kunne være så god betyr bare en ting, jeg må kjøpe noen flasker, og dersom de ikke smaker så godt med en gang, så må jeg få meg kjeller - for dette er verd å vente på!

Det neste vidunderet som Andrew tok frem, var en Falcon Gammelbrygd, et øl som etter sigende ikke lengre brygges, men som fremdeles kan fås i 1996-årgangen i Sverige. Her serverte Andrew to flasker, fra 1992-årgangen og 1993-årgangen. Den var tjærebrun og mørk, muligens noe uklar, meget innbydende og med en aroma av som minnet meg om bock. For 1992-årgangen var kanskje fylden litt tynn, slik øl som har vært lagret for lenge kan bli, den var noe søt og sherrypreget, og kanskje litt tam. Mens 1993-årgangen hadde en markert kaffesmak og var langt mindre søt. Den var ikke så overmoden og tynn, og kjentes langt ``yngre'' ut, samtidig som den var mer kompleks og kraftig. Jeg var naturlig nok altfor full til å få med meg så mye av dette på dette tidspunktet.

Dernest kom Andrew frem med en Samuel Smiths Imperial Stout som er et utmerket øl. Den er kraftig nok til å kunne komme til sin rett etter alle de andre ølene, men dessverre for kompleks til at vi kunne nyte den i fulle drag etter selv å blitt såpass ... eh ``fulle''. Med masse kaffe, brentsmak og bitter sjokolade er dette et øl som nok har den fylden som (spesielt 1992-årgangen av) Gammelbrygd manglet.

Andrew var skikkelig i slag denne kvelden. Selv om han vanligvis går til ro tidlig på kvelden (tenk 21-ish), mens vi nå var langt over midnatt så insisterte han på å åpne en Nøgne Ø Batch #111 - riktignok i den nye tappingen (batch 159) som blir tilgjengelig på polet i septemberslippet (jeg ante ikke at de hadde satt den ut ennå). Heldigvis var vi desto mer insisterende (og fulle) og krevde at han ikke sløste den på oss i den tilstanden vi var i, og det endte opp med en flaske Nøgne Ø Brown Ale i stedet. Det måtte jo selvfølgelig bli en viss nedtur etter de andre høydepunktene denne kvelden, men faktum er at jeg syntes den klarte seg bra - enklere og tynnere javisst, men slett ikke uten en viss ungdommelig og selvsikker karakter. Det ble litt som en middels dyr nyttårsrakett. Den er vakker for seg selv, men mister glansen når naboen kommer med fyrverkeri for femti tusen.

Så er det bare ett problem som gjenstår - jeg må be Andrew på gjenvisitt etter dette, og hvor søren finner jeg øl som matcher hva han serverte meg og Olav? Forrige gang serverte jeg pils med papp, salt og brødsmuler i - og det kan jeg jo ikke repetere.