Mjødurten blomstrer nå

Viktig melding for de som ønsker å brygge med mjødurt: nå er tidspunktet å høste den. For de som bor i Trondheim, er det masse mjødurt å høste i bymarka, ta en tur på stien rundt Theisendammen oppe ved Sverresborg, og du kan ikke unngå å snuble i mjødurt. Den er høy med små kremhvite blomster. Gjør et bildesøk på «mjødurt» på google før du drar ut om du ikke vet hvordan den ser ut. (Om du drar dit, så vær oppmerksom på at noe av mjødurten som stod nær golfbanen så temmelig miserabel ut, og at de kanskje sprøyter golfbanen mot ugress, og at det da kan være like greit å plukke et annet sted.)

Om en ukes tid er blomstringen sannsynligvis over, selv om du sikkert kan få tak i et par uker fremover om du drar i høyden. Jeg høstet litt uti august langs veien mellom Storlien og Åre for et par år siden, men også det var litt i seneste laget. Mjødurt kan tørkes, men jeg har brukt å høste i poser som jeg fryser ned. Du får også tørket mjødurt fra Urtekilden, som forøvrig er et funn for alle som ønsker å hjemmebrygge med urter.

Hva skal man bruke mjødurt til? spør du kanskje. Til brygging, selvfølgelig. Den ble tidligere brukt til desinfeksjon av fat, men den setter også god smak på ølet. Jeg forsøkte å sende inn et mjødurtøl til eksperimentell-varianten av Bjorleik i 2010, og fikk det slaktet som über-fenolisk, men så hadde jeg forbrukt overdådige mengder mjødurt, samt at jeg brukte en blanding av blader og blomster. Etter at ølet fikk stått en stund og aromaen fikk tonet seg ned, ble den temmelig interessant.

Planten heter Filipendula ulmarina på latin og Meadowsweet på engelsk, men navnene på engelsk og norsk er nok beslektet, for Cunningham - som riktignok i andre sammenhenger er gjennomgående upålitelig - har også registrert navnene Meadowwort og Meadsweet, og i Randle Cotgraves fransk-engelsk ordbok finnes formen Meadswort (se «Barbe de chevre»), mens formen Meadwort er temmelig vanlig. Og forøvrig er engelsk «wort» som i norsk «vørter» det som på dansk kalles «urt», og uten at jeg har sjekket, så tror jeg det er samme ord.

Urtekilden lister også navnet ølgras og anbefaler at blomstene tas idet de springer ut - mens jeg til de famøse fenolølet brukte blomster som var i ferd med å skulle avblomstre. Han refererer også til at dette var planten man først utvant salisylsyre, virkestoffet i aspirin. John Lust refererer at mjødurten er vanndrivende og svettedrivende, samt at den har en snerpende og astringent effekt som hjelper mot diaré. Rent generelt refereres det ofte at den har samme effekt som aspirin, og at den sammen med pilebark er et alternativ til det. Lust ser ut til å bruke alle deler av planten. Lesley Bremness mener det er roten - formodentlig tørket - som bør brukes for sin bittersmak, samt at blomstene - gjerne tørket - gir en duft av søte mandler. Dette siste har gitt planten ett av dens engelske navn: Bridewort, fordi den var sterkt ettertraktet som «strøplante» på kirkegulvet under bryllup. Blad og stengel gir blå farge, blomstene gir grønngul farge, mens rota gir sort farge.

Bremness gir også et par skisseaktige oppskifter på mjødurtøl: enten kan man bruke blomst i øl, mjød eller vin, eller så kan man bruke blad i mat (hun nevner supper) og øl. Hennes oppskrift på «øl» med mjødurt er å bruke 2 oz mjødurtblader sammen med endel andre urter i 2 gal og 2 pund sukker - i det minste gir det en anbefaling om ca 7 gram blader (formodentlig ferske) pr liter ferdig øl. Jeg brukte etter hukommelsen 500 gram blad og blomster på 18 liter ... og det var nok litt mye.

Hva sier så ølhistorikerne om mjødurt? Odd Norland nevner den ikke såvidt jeg kan se (men han har et dårlig stikkordsregister, da), og det indikerer at den allerede var gått ut av bruk mot slutten av 1800-tallet. Nils von Hofsten nevner den som såvidt en av flere bitter-alternativer, men vier den ikke stor plass, og han refererer til at den både ble brukt til rensing av fat og til smakssetting.

Det kan virke som det er litt uavklart når planten ble tatt i bruk for øl. En rekke humle-erstatninger har nok først vært tatt i bruk etter at humla ble vanlig. Det kan bety: først ble det in å drikke humlet øl, og deretter så man seg om etter bitre planter for å matche den nye moten. Dette ligger nok til grunn for at mange av humle-erstatningsplantene som har navn - eller navnevarianter - med noe med humle: jordhumle, strandhumle, bekkhumle, åkerhumle, skogshumle osv. De er sannsynligvis fått sitt navn etter at humla begynte å komme til Norden på 1200-tallet, mens mjødurt kan også ha hatt et liv før det som smakstilsetning.

Uansett, jeg var ute tidligere idag og plukket mjødurt, og for å vite hva jeg skal plukke mer av, laget jeg tre kopper med urtete på ca 2 desiliter. I hver var det 2,5 gram mjødurtblomst som ble trukket i nykokt vann i 2 minutter, men det var henholdsvis (a) uutsprunget knopp som fremdeles hadde grønnskjær; (b) kremhvit knopp som nettopp skulle til å springe ut; og (c) ferdig utsprunget blomst.

Jeg synes at (a) var litt mer gul mens de to andre hadde litt mer grønnskjær i teen, selv om blomsterfargen var omvendt. Smaksmessig var (a) enklere og mindre kompleks. Forskjellene var ikke enorme og smaken var ikke overveldende. Jeg tror jeg vil forsøke å bruke ca 8-12 gram pr liter av fersk, utsprunget eller nesten utsprunget blomst, og trekke dem i pose de to siste minuttene av kokingen.

Og jeg kan bekrefte at mjødurt er svettedrivende!