Den gode Nabo er konkurs

Så er Den gode nabo i Trondheim konkurs – eller rettere sagt selskapet bak Naboen og restaurantene over: Bryggen Gastronomi. En institusjon i ølmiljøet gjennom flere tiår er i ferd med å forsvinne. Jeg vet ikke om de gjenåpner, men for hver dag som går uten at nyheter om gjenåpning slippes, jo større blir sjansen for at det er irreversibelt finito for Naboen.

Den gode nabo startet som en nabopub. Det var til og med mulig å få nabopris på halvliteren, under forutsetning av at du bodde innenfor en viss omkrets ifra puben. Jeg bodde noen titalls meter utenfor. På den tiden var Bakklandet nylig reddet fra å bli konvertert til firefelts motorvei, eiendomsprisene var studentvennlige, og det fantes gode puber der, som Naboen og Gåsa.

Med tiden utvidet Naboen lokalene innover i nabobygget, og de begynte å ta inn et relativt bredt utvalg av øl. Dette var før ølutvalg var blitt status. Unge fremadstormende intellektuelle skulle helst ha pipe og drikke vin, ikke ha helskjegg og drikke IPA. Jeg husker de hadde både Leffe og Carnegie Porter. Kanskje høres ikke 10-12 ulike ølslag så imponerende idag, men frem til slutten av 1990-tallet var et «bredt ølutvalg» synonymt med at man førte både bayer og Guinness i tillegg til pilsen.

Den gode nabo utvidet utvalget sitt aggressivt. Det var lenge det eneste utvalgsstedet i Trondheim. Kanskje den aggressive utvalgspolitikken gjorde at man ikke fikk noen andre utvalgssteder? TMB hadde eget øl, Ramp var spesielle, Lauritz hadde Aass, Daniel var brun, Kiegla hadde spill osv, men det var bare Naboen som hadde stort, spennende og variert utvalg.

Lenge var Den gode nabo ikke bare det fremste, men nærmest det eneste valget for utvalgsøl. På Naboen kunne man sitte med en øl, løse verdensproblemer, treffe folk fra alle lag og grupper i samfunnet. På Naboen ble Det gode øls klubb stiftet – faktisk derav navnet – og de fleste medlemsmøtene ble holdt der de første årene. På Naboen fra du en miks av alle, fra støyende studentforeninger, underlige ølnerder, pensjonister som skulle ha sin ene ettermiddagslige halvliter. Dersom det kom noe sært på tapp eller flaske, så var det Naboen som fikk det først. Dersom en leverandør skulle treffe kunder eller gjester, var det gjerne på Naboen det ble arrangert.

Det fører for langt å begynne å regne opp personene bak baren over årene, men det taler til Naboens ære at selv om man skiftet mannskap over årene, så beholdt man stemningen og fokuset på ølkompetanse og service. En sjelden gang iblant skiftet man ut nesten hele personalet på kort tid, slik studenter har en tendens til å forsvinne når studiene er over, men den spesielle ånden satt i veggene, overlevde alt og sivet inn i de nyansatte. Mang en person i ølbransjen startet karrieren på Naboen.

Den gode nabo var også del av en familie. Naboen fikk holde til i kjelleren – «under trappa» – mens søskenene huserte ovenpå, med hvite duker og fancy menyer, fin profilering og fjonge viner. Familien het Bryggen Gastronomi, og familieoverhodet var Trond Kolstad. Vi øldrikkere fikk inntrykk av at Naboen var melkekua som holdt kjepphestene ovenpå flytende. Helt rettferdig er kanskje ikke den karakteristikken, for om Kolstad hadde sett på Naboen utelukkende som melkeku, så hadde han sikkert melket og tynt den betydelig hardere. Naboen hadde også nytte av familien sin, for mange av matrettene kom fra det felles kjøkkenet, og var priset meget gunstig i forhold til kvaliteten.

Elementer i økonomistyringen var muligens noe uortodokse. Det er sjelden jeg som kunde snapper opp noe rundt økonomiske forhold mellom bryggerier og puber. Men Naboen – eller rettere sagt Bryggen Gastronomi – irriterte enkelte i bransjen. De betalte etter sigende sent og tregt. Jeg mener å ha hørt det ble argumentert for at faktura for ølleveranser ikke burde forfalle før ølet var solgt og servert. Med andre ord så man for seg at bryggerier og distributører skulle plassere ut «gratis varelager» hos dem.

Lenge kunne man også slippe unna med det, for småbryggeriene trengte Naboen som serveringssted mer enn Naboen trengte det enkelte bryggeriet. Det gikk så langt som at de fikk leveringsstopp fra et bryggeri, selv om det er mange år siden nå. Etterhvert som andre utvalgspuber dukket opp antar jeg at Bryggen Gastronomi måtte realitetsorientere seg. Jeg håper i hvert fall det, for dersom denne praksisen har forsatt, kan det være små bryggerier som idag har utestående betydelige beløp.

Det er sårt og vemodig når kjente og kjære utsteder går inn. Det er nesten som en mister en del av sin egen historie, av seg selv. Men det er en tid for alt, og en slutt for alt. Den gode nabo hadde potensiale for et mye lengre liv, og forhåpentligvis gjenåpner de raskt med samme konsept. Om de likevel ikke skulle gjøre det, så skaper de åpning for andre aktører. Og servitørene fra Den gode nabo besitter kompetanse som kan styrke andre steder. Den enes død er leit, men samtidig er det også noen andres brød.

På en måte er det bedre å gå ned med flagget til tops, enn å vansmekte over tid og avgå en sørgelig død på sotteseng. Tross alt kommer Naboen – som minne – til å leve videre. Det vil være et minne som andre puber i årevis fremover kommer til å bli målt opp mot.

Når dagens barnehagebarn begynner på NTNU, kommer de frustrert til å få høre av oldtime'ere at pub så-og-så er nok fin, men den er ingenting imot Naboen i gamle dager. Uansett hva som skjer videre, har Naboen vunnet seg en evig plass på lista over de legendariske trondheimspubene, sammen med Gamla, Gåsa, Trubben, Enka, Kiegla og alle de andre. Naboen vil fortsette å leve – i hvert fall like lenge som vi husker den.

Skål for Naboen!