Hvorfra kommer skål?

«Skål!» sier vi og drikker. Men hvorfra kommer begrepet? Vikingene brukte såvidt jeg vet ikke ordet skål, selv om de helt klart hadde sitt motstykke. Vi må helt til etter reformasjonen før skålen blir en del av drikkingen.

Vel, det er ikke helt sant. Man har alltid skålet, men ikke kalt det skål. I tidligere tider drakk man til døde folks minne og levende folks helse. Det er fullt mulig at dette bunner i ølet som en før-kristen, rituell drikk. I katolsk tid var det til og med lovfestet at juleølet skulle signes til takk fra Jesus og jomfru Maria.

Det var to problemer med slik drikking. Først kunne det medførte rikelig fyll. Var man begynt å drikke noens helse, var det jo alltid enda en persons helse som også måtte drikkes for. Var én person begynt å drikke til noens minne eller helse, måtte jo en annen følge opp. Dersom én skald hadde diktet et drikkevers for anledningen, var det sikkert én til som ville forsøke. Dette var tidligere tiders variant av «å kjøpe runder». Det er forbruksdrivende fordi settingen fordrer at man tar del med liv og lyst, samt at det blir de mest drikkevillige som setter takten det drikkes med.

I praksis har man nok hatt mekanismer for å dempe de ivrigste. Én slik mekanisme er at man passer på hverandre på tvers av generasjonene, og den har falt bort etterhvert som det er blitt mer vanlig å feste med likesinnede og jevngamle.

Det andre problemet med drikkingen var av mer religiøs karakter. Etter reformasjonen ble stemningen for det første mer pietistisk, slik at alt som smakte av vellyst og glede ble suspekt. Verre var det at de vanligste minne-drikkingene var til Jomfru Maria og et bredt spekter av helgener, og de var ikke noen velkomne personer i det protestantiske trosunivers.

Derfor ville man minne- og helsedrikkingen til livs. I stedet fikk man skåling, der ordet skål skulle være både verdslig og nøkternt. Her må vi se litt på ordet skål. Det betyr kort og godt en skål, dvs et lite fat som er mindre krommet enn en bolle, men nok krommet til å kunne inneholde noe flytende. Tidligere var nok skålen mer krommet enn dagens skåler i et kaffeservise. Ordet er i forøvrig beslektet med «skalle».

Både bolle og skål var velkjente drikkekar i gamle dager, og formene kunne variere. Til syvende og sist endte de to formene opp som temmelig like. Det kunne være lokale eller tidsmessige variasjoner, men den primære forskjellen imellom dem var at en bolle hadde inskripsjonene på utsiden, mens en skål hadde dem på innsiden.

Skåling er da formodentlig bare en kortform av drikke skål. Astrid Riddervold indikerer at det er hva man sa når man sendte drikkekaret – ølskåla – videre under skåling. Kanskje har «skåling» blitt navnet på det man gjorde når man sendte skåla rundt, og så har ordet bare bredt seg utover?

At det opprinnelig skulle ha noe med klinking av glass å gjøre, virker ikke overbevisende på meg. For det første var ikke glass eller beger noe almuen drakk av. Dernest var en skål (eller en bolle) et felles drikkekar som gikk fra person til person rundt bordet, slik at klinking av glass ikke ville gitt mening. Det finnes en påstand om at glass eller krus skulle skåles så det skvulpet væske mellom dem så man viste at ingen av dem inneholdt gift. Det høres søkt ut, og er formodentlig bare en forvrengning av at man i en overgangsfase kanskje forsøkte å dele en felles «skål» selv med hvert sitt personlig drikkekar.

I en kjent – men ofte mistolket – passasje om engelske kong Edgar den fredsommelige fortelles det at han forsøkte å redusere drikkfeldigheten ved å sette merker på innsiden i drikkekarene. Dette har avstedkommet stor lystighet i den mer lettlivede delen av engelsk ølhistorielitteratur. Man drikker jo ikke mer eller mindre bare fordi en konge på 900-tallet har insistert på at drikkekaret er gradert på innsiden? Det leserne vanligvis ikke får med seg, er at dette trolig gjaldt for felles-drikkekar som ble sendt rundt. Så med andre ord, kongen ville trolig forhindre at noen drakk mer uten at det ble oppdaget, men også at noen drakk mindre (les: forsøkte å drikke de andre under bordet). Da blir historien til at man forsøker å regulere minne- og helsedrikkingen, fremfor å forby eller redusere den.

Forsøkene på å få drikkingen inn i nøytrale og nøkterne former feilet. Man begynte å skåle for personer, og til og med for deres helse og for avdødes minne. Alle elementene i skålingen er synlig i den gamle drikkevisa:

//: For dette skal være NN sin skål, hurra! ://
Og skam for den som ikke
NN sin skål vil drikke
(det drikkes)
Hurra, hurra!
Den skålen var bra
Hurra!

Det hele fortsetter ofte med tilleggsversene som går over frasene «Gid han/hun lenge, lenge leve må» og «Gid han/hun mange, mange små må få». Så begynner man på ny skål for en annen person. Budskapet er klart: om du skal være med, så må du være fullt og helt med som alle andre – og det er stor skam å ikke være med.

Jeg vet sannelig ikke på om det er forbudt å kjøpe runder i Norge idag. Ølprisene legger uansett en demper på det. Da Storbritania strammet inn alkoholforbruket etter utbruddet av andre verdenskrig, var nettopp runde-kjøpingen noe som ble slått ned på og forbudt.