Øltur til Praha - del 5: fredag formiddag

Det var siste dag, og vi hadde lært at de meste populære stedene trenger du å gå på tidlig på dagen. Vi hadde fremdeles tre ubesøkte mikrobryggerier, og først siktet vi på U Fleku - der vi første kveld ikke var kommet inn. En halvtime etter åpningstid kom vi inn. Vi fikk faktisk et eget rom for oss selv. En gjeng med svensker i supporterdrakter til I.F. Göteborg dukket opp etter et kvarter og fikk et annet rom. Det var like godt, for de skrålet noe med refreng som gikk på rai-rai-rai-rai ... ikke DDE, men noe kompatibelt.

U Fleku er den kvintessensielle tsjekkiske puben der alt er som det virkelig skal være på en ekte tradisjonell tsjekkisk pub. Men jeg fikk allikevel en slags Disneyland-følelse. Det var ikke bjelkene med utskjæringer i taket, det var ikke den innrøkte nikotinfargen på veggene, heller ikke de slitte bordene, vinduene med fargede glass, viftene med centimetertykke lag med fett, ølflekkene i det tre meter høye taket, flisegulvet, de slitte benkene eller de primitive lysekronene. Det var ikke mulig å sette fingeren på noe som var galt eller uekte - men likevel var det noe som skurret. Kanskje var det museumsfølelsen? Det som i alle fall skurret, var souvenirsjappa ved inngangen. For uansett hvor mye tidsriktig utskåret treverk de hadde brukt der, så var og ble det et fremmedelement, likeså konseptet T-skjorte og caps. Kanskje var det noe forunderlig at souvenirsjappa solgte ølglass med pubens logo på i ørten ulike fasonger og størrelser, mens vi som gjester utelukkende kunne bestille ett øl i én størrelse, og ølet kom i umerkede glass. Kanskje skyldes det at halvlitere på 4dl skurrer og i hvert fall ikke passer inn i et land der menyer må angi hvor mange gram kjøtt der i hver enkelt rett. Kanskje var det bare tidlig på dagen og det opplevdes så spøkelsesaktig tomt.

På overflaten så helt rett ut, men allikevel føltes det helt feil, og kanskje er nettopp Franz Kafkas hjemby stedet å oppleve det? Nåja. Ølet heter U Fleku Lezak 13° Tmave - som i praksis betyr at det er U Flekus nokså sterke mørke lager. Det var mørkt og ikke helt klart, det hadde karamell og malt, men var ikke veldig fyldig. På minussiden var en sitronsyreaktig syrlighet som jeg vanligvis attributterer til litt for mange dager på tapp. Det er rart om de ikke har tilstrekkelig rotasjon på ølet her, med 1200 plasser og ett eneste øl, men kanskje vi fikk dagens første øl som hadde overnattet i rørene? Vi drakk opp, betalte, knabbet et par ølbrikketter og dro derifra.

Neste mikrobryggeri ut var U Medvedku. Vi fant det enkelt nok, vi gikk inn, fant oss plass på et lite bord - så ingen kunne parlamentere seg til en halvdel av bordet. Det var et særdeles røykfyllt - eller rettere sagt dårlig ventilert - lokale. Vi bestilte mat og øl, men samme hvor mye vi studerte menyen, så var her bare Budweiser. Det var riktignok tsjekkisk Budweiser, og i både lys og mørk variant, men intet annet. Vi bestilte begge, og konkluderte igjen med at de mørke variantene er bedre enn de lyse. Mat og øl oppholdt oss en halvtime, og med rennende øyne hadde vi lyst til å slå retrett til frisk luft. Finlesing av guidebøkene avslørte imidlertid at her som andre steder i Praha var de øl-messige juvelene noe du ikke ville snuble over. Deres eget øl selges bare i andre etasje, stod det. Men andre etasje? Her var jo ingen trapp. Vi spurte en slags portier som satt der, og med et dypt sukk sa han at vi måtte gå 50 meter innover, igjennom hele lokalet, så ville vi finne en trapp.

Jada, jeg vet at det høres ut som noe som er tatt ut fra et adventure-spill, men det var faktisk slik det skjedde. Vi ekspedisjonerte oss to eller tre serveringsrom innover i bygget, med stadig færre folk og mindre røyk. Og der, innerst, fant vi trapp opp til et nytt, mindre, røykløst og godt ventilert, tomt lokale med vår egen servitør og et komplett bryggeri.

I denne nye verden som åpenbarte seg for oss fantes der to øl, en Oldgott Barrique 5,2% og en X-beer 33 12,5%, begge fra fat. Sistnevnte gav vibber jeg kjente igjen fra Samichlaus: sterk, alkoholdunstende og klissete søt. Den hadde krydderaroma, brunt skum, karamell og masse bitterhet. Den var smooth, brent og flat. Det hadde vært interessant å smake den opp mot Samichlaus.

Det var også et øl som var brygget i en viss vennlig konkurranse med sin mer kjente østeriske ekvivalent. De er nemlig begge erklært som verdens sterkeste øl. Samichlaus holder 14%, men er brygget på 32°, mens X-beer 33 er brygget på 33° for å være litt sterkere - målt på tsjekkisk måte. Nå er ikke 12,5% og heller ikke 14%, så ekstremt sterkt, og jeg er litt usikker på hvordan de bortforklarer andre øl. Utfra brosjyremateriellet fikk jeg inntrykk av at de mente andre ølbryggere diskvalifiserte seg ved å tilsette sukker underveis i gjæringen. Tsjekkerne er tradisjonelt opphengt i opprinnelig sukkerkonsentasjon snarere enn alkoholstyrke, så fôring av gjæren med mer sukker etterhvert som den spiser opp det gamle blir vel for dem en barbarisk, undergravende og diskvalifiserende jukse-skikk.

Oldgott var rødbrun med lysebrunt skum som fløt som et lite isfjell av pisket krem. Den var svakt søt, litt brent med snev av toast. Det var et godt halv-lett mellom-mørkt øl.

Etter dette spesiallokalet, dro vi ned i kjelleren, der de hadde et gratis øl-museum. Det var kanskje ikke så stort lokale det heller, og det var kanskje halvparten utstilling og halvparten butikk med øl-effekter. Begge deler var av interesse, likeså hylla med spesielle tsjekkiske øl som de solgte. Det er i alle fall absolutt verd et besøk. Komplekset huser også overnattingsmuligheter for de som vil bo øl-sentralt. Opprinnelig er det et bryggeri som ble omgjort til pub og deretter konfiskert av kommunistene. Det er nå returnert til de opprinnelige eiernes arvinger, og disse har pusset opp og startet mikrobryggeri og øl-museum og ølbutikk og overnatting og alt det andre. Magefølelsen sier meg at alle de røykfylte rommene i forkant bare er for å finansiere mikrobryggeriet, som innerst inne er hva eierne egentlig føler for.

Deretter dro vi på en restaurant vi hadde fått anbefalt: Ferdinanda, der de utelukkende serverte øl fra bryggeriet Ferdinand - enda et eksempel på at overensstemmelse mellom et utenbys bryggeri og navnet på Praha-puben som selger deres øl. Det var et litt forunderlig sted, hvor vi knapt nok fikk enkeltord på engelsk ut av servitørene. I stedet for å late som de var en gammel autentisk ølhall, hadde de innredet slik de ville, og helst med å bruke dagligdags hagegjenstander på ny måte. Taklampeskjermene var sinkbøtter. Knaggrekkene til frakker var tennene på river. Askebegerne var lett modifiserte små spadehoder, osv. Det var i det minste upretensiøst og oppfinnsomt.

Vi smakte en Ferdinand 11° Svetly, som var en pilsner; og en Ferdinand 11° Tmave som var svært mørk, temmelig søt, med masse karamell, meget brent, og som bortsett fra styrke kunne gått som en bokkøl. Den mest komplekse av ølene vi smakte her, var Ferdinand seven bullets 13° som var klar og mørkebrun med rødlige toner. Jeg fikk ikke riktig tak på den, for den var ikke spesielt søt, men likevel hadde den en viss vørtersmak, den hadde harpiks og en litt sær fruktighet som Magni mente var mango. Det var en øl jeg gjerne skulle smakt på igjen et par ganger, for jo mer komplekst et øl er, jo flere sessjoner med smaking trenger man.