Pilgrimsferd til Jämtland

Jeg har en drøm om å gå pilgrimsleden … fra Trondheim til det vidunderlige Jämtlands bryggeri i Pilegrimstad sydøst for Östersund. Og for hvert år blir det flere mikrobryggerier langs leden, og enda litt mer attraktivt.

Hvorfor Pilgrimstad? Vel, der ligger Jämtlands bryggeri, et herlig bryggeri med ypperlig øl. De spilte en viktig og magisk rolle for meg i min egen øloppvåkning, de var blant de aller første mikrobryggeriene i Sverige og ett av de tidligste jeg smakte. Det er med stor tristhet jeg konstaterer at selv med alle disse alkoholimportørene og distributørene og Gud-vet-hva, er det ingen som tar inn Jämtlands. Jeg har fremdeles en tro på at Inge Staldvik skal ta inn en halvpall i ny og ne, men ventingen drar ut. Han har lisensen til å gjøre det, som én av svært få basert i Trøndelag.

Veivalget er faktisk ikke så enkelt. I den moderne pilegrimsleden har de valgt en trasé fra Trondheim til Sverige som går over Verdal og Stiklestad og som møter E-14 ved Duved på svensk side. Det virker som det er endel kortere å dra opp Stjørdalen – og mer øl finner man kanskje der også.

I Trondheim er det riktigst å starte i Nidarosdomen, og det er mange bryggerier å velge blant, men la oss holde oss til de som ligger på vei ut av byen østover. Man kan for eksempel starte nedover Munkegata og inn Enkeltskillingsveita til Trondhjem Mikrobryggeri. Det er et bryggeri som etter mange år med forutsigbart ølkart har blomstret opp og viser stadig nye sider.

Eller man kan man ta Munkegata, Kongens gate og Gamle Bybro over til Taps på Bakklandet. Taps er kanskje det typemessige mest spennende bryggeriet i Trondheim for tiden. Det er lite bryggeri – 100 liter – men de er innovative, lekende, colaborerende, eksperimenterende og ikke minst ytterst kompetente.

Ut av byen kunne man fortsette nedover Nedre Bakklandet, og gå via enten Brygghus 9 eller kanskje E. C. Dahls bryggeri som til sommeren kanskje har kommet i gang med det nye bryggerikonseptet, selv om det er i tidligste laget.

Så er det tomt for bryggerier før Stjørdal. Kanskje man kan få et hjemmebrygg eller to underveis?

I Stjørdal finner vi Stjørdalsbryggeriet, som ligger 2-3 kilometer nord for E-14 og Stjørdal sentrum, oppe i åsen. De brygger på et bryggverk fra Kaspar Schulz, selve Rolls Royce'en blant bryggeriprodusentene, og ligger på et vakkert gårdstun med servering og kaffebrenneri og er nærmest et lite gårdsmuseum.

Oppover Stjørdalen ligger såinnhusene tett, opp mot femti stykk. Det er små stuer for tørking av malt over åpen ild. Det er knappest noen av dem som brygger for kommersiell servering, og høysesongen for brygging er til jul, men kanskje man i det minste kan besøke et såinnhus eller to. Er man riktig heldig er det noen som har smaksprøver av ølet sitt.

Når du tar av fra Værnes Lufthavn mot øst, se ned mot nord, omkring en kilometer etter enden av stripa. Der tar Stjørdalselva de siste krappe svingene før den slakker av og tømmer seg i fjorden, og samtidig presser den seg helt inntil dalsiden. Der, oppe i åsen kan du i godt flyvær skimte en liten bygning i en glenne i skogen. Det er Berrihytta, der en av Norges mest spesielle ølfestivaler foregår hver andre juledags formiddag. Da samles stjørdalsølbryggerne der, medbringende et par liter av sitt eget øl og en utskåret trekopp. I løpet av et par timer skjenker man hverandre i vinterkulda på et sted utsatt for vinden. Man smaker på ølet, synger sanger og velger ny Maltølkommisar. Deretter følger man stiene ned fra åsen, hver til sitt jule-familieselskap.

Lenger oppe i dalen, ved Hegra finner vi Granås gård. Morten Granås var en av de tidligste gårdsbryggeriene med kommunal lisens for tilvirking og servering av øl, og ikke minst et ekte gårdsbryggeri. Det er mange som driver gårdsbryggeri i betydningen av at det er lokalisert på en gård, men Morten Granås brygger også kompromisløst i tradisjonell stil – ja faktisk så tradisjonelt at mange besservisser-hjemmebryggere trenger å revidere både noen holdninger og endel kunnskap i møte med bryggeteknikken hans.

Fra Hegra er det et 5-6 mil (og mye oppoverbakke) til Teveltunet, som er neste bryggeri langs ruta. Det går vel både buss og lokaltog langs dette strekket. Her er offentlig transport attraktivt fordi det er dårlige forhold for fotgjengere. Et stykke oppe i Stjørdalen kryper dalsidene inn på elva, og det er bare såvidt veien og jernbanen klarer å klore seg fast på hver sin side av elvaløpet. Historisk gikk veien høyt oppe i dalsiden, men etter at vei og jernbane kom, er ikke de gamle gang og rideveiene vedlikeholt.

Teveltunet fjellstue er vel bokstavelig talt siste stopp før svenskegrensa, langs Kopperå, som ligger som en forlengelse av Stjørdalselva, om de bare ikke hadde vært at et annet elveløp har arvet det navnet. Fra Meråker er det omkring halvannen mil dit. Teveltunet har brukt Klostergården som fødselshjelpere. De har et lite dusin øl med lokale navn og god typemessig spredning i europeisk og amerikansk stil. At de også tilbyr overnatting er ingen ulempe, men tvert imot en sjanse til å gå gjennom sortimentet.

Fra Teveltunet til Storlien er det bare 3-4 kilometre, og veien er vel best å gå langs stier fremfor langs E-14. Det er også langt kortere enn å følge hovedveien.

Storlien har ikke de helt store ølattraksjonene. Sverige har ikke vært like flinke på distriktsstøtte som Norge, og det er flust med nedlagte grender på svensk side. Storlien har imidlertid overlevd, ikke minst som grenseovergang og mål for nordmenn på harryhandel. Hva kan man gjøre på Storlien. Tja, man kan forsøke å fortolle medbragt norsk øl inn i Sverige – som fotgjengere. Om ikke annet er det garantert verd pengene å observere tollerne på grensen tro de er utsatt for en practical joke eller et skjult kamera.

En annen erfaring som er verd å få med seg, er å besøke «polkroken» på Storlien. Det er utleveringssted for Systembolaget. Man bestiller og betaler på nettet og plukker opp posen med alkoholholdig drikke i Coop Extra litt inne på svensk side. Man kan se på det som et fremskutt proviantlager på pilegrimsferden.

På svensk side er veiene fine, brede og rette, men det er ofte langt mellom bebyggelsen. Fra Storlien inn mot Åre tror jeg er et temmelig opplagt buss- eller tog-strekk. I og rundt Åre er det flere bryggerier.

Åre Bryggcompagni holder til i Huså, som ligger vel Kallsjön, en innsjø som ligger nord for Åre sentrum, på baksiden av fjellene med slalombakkene. Det er kanskje 12-15 kilometer ifra Åre, men temmelig mange høydemeter. Det er et lite bryggeri med øl i typisk mikrobryggeristil, litt amerikansk, litt belgisk, litt annet. De er tilgjengelig endel steder i Åre og det er en drøy tur å gå dit, men om man ønsker å oppsøke ølet på sitt hjemsted, så er det overkommelig.

Et annet bryggeri nær Åre er Ottsjö Brygghus, som ligger et par mil syd for Åre, også den bak fjellene, ved en innsjø. Det er også et stykke å gå, men trolig verd turen. Det er et lite gårdbryggeri med servering, en middel kort ølliste og eiere som også driver med mye annet innen mat. Det virker som et klassisk gårdsbryggeri av den typen som gir en totalopplevelse av mange ting på en gang.

Ellers finnes mye annet godt i Jämtland og mye er tilgjengelig i Åre. Blant annet finnes det vin laget på bjerkesaft og lokale bær, og ikke minst et vell av små ysterier.

I selve Åre sentrum er det ett bryggeri: Åre Ölfabrikk, som holder til i Parkvillaen. Dette er et serveringsted med fokus på godt øl og mat som ikke er jålete. Ølutvalget synes å være det meste fra lokale bryggerier, samt et godt utvalg av øl fra det øvrige Sverige, samt fra blant annet Danmark, Tyskland, Belgia og USA. Til alt overmål har de også overnattingsmuligheter.

På veien videre er Østersund neste øl-messige mål, selv om man underveis passerer Fäviken Magasinet. Det er en utmerket restaurant, kåret til den 19. beste i verden. Noen Michelin-stjerne får den dog ikke, for det er visst forbeholdt spisesteder i urbane strøk her i Norden. Det er jo en underlig beslutning for en restaurantguide som startet som et tiltak for å få folk til å besøke fjerntliggende restauranter så de kunne slite mer på Michelin-dekkene på bilene sine. Uansett, denne restauranten er nok kronisk fullbooket og sikter seg nok mer inn på mat enn på øl. Av en eller annen grunn kom jeg nå til å tenke på Wesenlunds tulleringing til Speilsalen for å bestille plass til 30 marinegaster på dimmefest. Let etter Wesenlund og Dimmefest om du vil finne den.

I Östersund ligger det legendariske stedet Captain Cook, som har servert Jämtlands til alle tider og har fokus på mange lokale øl. De har rundt tyve ulike fatøl. Men Östersund har mer – Lagerbaren på Jazzköket fører mye lokalt øl. Dalwhinnie er kanskje mest kjent som et whisky-sted, men har også øl. Og om man av en eller annen pervers grunn dras mot kjedepuber, så finnes det også en Bishops Arms i Östersund.

For overnatting på en slik ølreise kan man vanskelig finne noe mer egnet enn ærverdige Hotel Gamla Teatern, som var den tidligere avholdslosjen i Östersund. Om man ikke vil bo på et kjedehotell, er Hotell Jämteborg et alternativ, og de fører mange av de lokale ølene i egen bar.

I Östersund finner vi også bryggeriet Jemtehed & Brande, som nok virker noe spesielle og vage, men som virker interessante. Med en produksjon på 12.000 liter er de definitivt små.

På Frösön i Storsjöen like utenfor Östersund sentrum finner man Rävens og Skatans bryggeri. De har ikke så mange ulike øl – IPA, APA, røykbokk og et single-hop-øl med EKG. Det er et 200-liters bryggeri som bare kan håndtere én batch om gangen – såvidt jeg forstår også under gjæring. I likhet med Jemtehed & Brande er dette et bryggeri som stråler den rette typen punk og punch … den som vi har lært å kjenne fra Dogfishhead og Brewdog, men uten at de kan anklages for å ha blitt store og kommersielle.

To-tre mil sør for Östersund ligger Pilegrimstad og Jämtlands bryggeri. Det er riktignok reisens mål, men kanskje man blir skuffet. Jeg har aldri vært der, men utfra kart og bilder ser bryggeriet ut til å ligge på et industriområde. Pilegrimstad er et relativt lite tettsted, der en kombinert pizzeria og grill virker som den beste sjansen for å få seg noe mat. Kanskje ligger det noe symbolsk i det, at det er veien som er målet, og at endepunktet ofte kan være et antiklimaks. Men uten et mål er det heller ingen vei?

Men det finnes et bryggeri til, noen kilometre forbi Pilegrimstad, bort fra hovedveien. Det ligger Bakgården i Revsund, og er enda mer øde, og såvidt jeg forstår er det bare åpent via bestilling for selskaper. Og, nei, det er ikke bakgården som i en bygård, det er en helt normal gård på landet som heter Bakgården. Uansett hvor mange bryggeri man oppsøker, ligger det alltid enda et fristende bryggeri bak neste blåne.

Ok, dette er en veldig grov skisse av en slik tur. Det er ca 300km pluss eventuelle avstikkere for å få med seg bryggerier som ikke ligger langs E-14. Om man klarer å gå 10 timer hver dag med 4-5 km/time, så blir det en tur på en uke. Med litt offentlig transport kan man nok knipe inn 2-3 dager, men man skal jo tross alt også ha tid til å besøke bryggerier og smake på varene.

Det er langt å gå, det er tidvis lite fortau, og stedvis er det langt mellom bryggeriene. Derimot er det mye godt øl langs ruta. Det går busser til Storlien og Meråker fra hver sin side av grensa, og det går tog hele veien – på norsk side hender det til og med at du få sitte på toget, ikke bare buss-for-tog. Det betyr i hvert fall at det er mulig for andre å kaste seg på deler av turen.

Man trenger detaljplanlegge traséen, sjekke ferieplanene til de ulike bryggeriene, skaffe kontakter osv. Men tanken om å gå, eller kanskje sykle mellom bryggeriene er fristende - kanskje supplert med litt buss og tog. Blir det faktisk noe av til sommeren? Tja, jeg er flinkere til å drømme om slike sprell enn å gjennomføre dem. Dessuten er det forlokkende å vente enda et år eller to, så blir det kanskje enda flere bryggerier å besøke? Men en gang må man bare kaste seg ut i slikt.

Bryggerier bør besøkes og ølet smaker best i deres umiddelbare nærhet. Å transportere ølet langveis til forbrukerne er bare en plan-B. Øl var like lite ment å skulle transporteres rundt halve kloden som en spiseklar porsjon middagsmat. Dessuten er sakte reising – med sykkel, vandring, padling – kanskje best når man skal besøke et bryggeri, selv om det langt fra er det mest effektive. Underveis opparbeider man seg en god appetitt for både lokalt øl og lokal mat og en tilsvarende god forventning til opplevelsen. Det å hurtigreise rundtomkring, à la «beam me to the next brewery, Scotty» er nok logistisk fristende, men det forminsker opplevelsen.

Tilbakereisen til Trondheim går garantert med tog, bil, buss eller annet transportmiddel som er egnet for å ta med reisegods kjøpt på Systembolaget. Er det noen som deler visjonen og som blir med på en slik pilegrimsferd?

Bill.merk: kanskje til sommeren?