Jakten på Σολο i Aten

En jobbreise til Hellas er et velkomment utgangspunkt for å smake lokalt øl, men lite visste jeg hvor lokalt det egentlig skulle bli, og at jeg skulle snuble over øl brygget ved mitt barndoms Arendal Bryggeri.

Jobbreiser er i grunnen ikke så velegnet for å smake spesielt, lokalt øl, for det forventes at man mingler med kolleger på kveldstid. Og det er ikke alle som synes at den sære utvalgspuben på den andre siden av byen er verd tre bussbytter for et besøk … ikke om man har helt grei fortausrestaurant nede på hjørnet med ok utvalg.

Hellas er kanskje ikke stedet man tenker på med hensyn til godt øl. Der finnes mye god mat og mye god vin … men øl? Joda, Hellas har øl og har hatt det lenge. De har til og med hatt Renhetsloven, en etterlevning fra Kong Otto I, som opprinnelig var bayersk prins av den famøse Wittelsbacher-slekten. Loven ble innført på midten av 1800-tallet og fikk overleve helt til 1987 om jeg ikke husker feil.

Hellas har trolig også hatt ølbrygging før vin ble vanlig. Noen mener at Dionysos var en videreutvikling av ølguden Sabaios, og den dionysiske mysteriekulten kan ha hatt enkelte islett som best kan forklares som en kult fokusert på drikke fra korn. Og ikke minst, Kreta var vel i de tidligste tidene ølbasert, ikke vinbasert?

Selv om det er vin vi helst forbinder med Hellas, har de en sterkt voksende mikrobryggeri-kultur. Med RateBeer som guide og gåavstand fra hotellet som krav, endte jeg første kveld på Beertime, en middels liten pub ved en liten, parkifisert plass i Athen sentrum, akkurat på grensa mellom en trendy, turistinfisert, oppusset del av byen syd for plassen i retning av Akropolis, og gatene ut fra plassen på nordsiden, der det var litt mer uggent. Puben hadde røfft interiør, meny som mixet internasjonalt steakhouse med lokale retter, og et ølutvalg som fokuserte på greske mikrobryggerier og importøl. Det høres helt greit ut, det.

Det var der jeg fant den først. På ølmenyen stod IPA fra Σολο – eller Solo om vi skal transkribere til vest-europeiske tegn. Jeg kjente til den og kunne jo slett ikke holde meg fra å prøve. Den var god – helt klart IPA-smakende og uten innlysende feil. Et forfriskende og godt håndverk, med klar personlighet, men ingen revolusjon eller ny landevinning, hvilket stilen vel heller ikke innbyr til. Faktisk var det kveldens beste, for de fleste av de greske mikrobryggeriene lå et lite stykke under i kvalitet. En del av dem var utydelige og ubalanserte, ja kanskje til og med litt lagringsskadd.

Jeg forsøkte å spørre litt om ølet, men betjeningen på stedet visste ikke så mye utover at det var et mikrobryggeri fra Kreta. Men på etiketten stod det da utvetydig at det var brygget ved Arendals bryggeri. Det var kanskje uleselig for grekerne, men iøynefallende for meg.

Etter enda et par øl fra Σολο sendte jeg SMS til Kjetil Jikiun, noe à la «jeg sitter i Aten og drikker Solo og liker det godt», og fikk umiddelbart svar tilbake «Så bra! men hvem er du?» Jeg hadde hatt noen SMS-utvekslinger med ham en gang tidligere, og hadde satset på at han hadde meg liggende i historikk eller telefonbok, men han hadde vel skiftet telefon eller noe slikt.

Kjetil anbefalte puben «The Local» i Χαλάνδρι – Chalandri, og da jeg innvendte at hadde vurdert det og at det var litt langt utenfor byen, fikk jeg faktuelt og kortfattet til svar: «Metroen har stopp der». Kjetil har alltid vært fokusert, direkte og kortfattet – ja tidvis nesten på grensen til det befalende.

Så fulgte et par kvelder uten rom for så mye spennende øl. Men stort sett alle steder der utvalget omfattet litt greske mikrobryggerier var Σολο på plass – gjerne på hedersplass – og alltid som mikrobryggeriølet fra Kreta.

Andre kveld endte vi på Athens Beer. Det var en helt grei pub, om enn ikke av de største opplevelsene, men med et greit utvalg, og med Σολο. Det var øl fra Kreta, ble det påpekt. Og ølet var godt. For hver nye pub jeg kom inn på, var gjennomgangstemaet: Hadde de greske mikrobryggerier? Joda, de hadde for eksempel Σολο – det var et gresk mikrobryggeri fra Kreta.

Selv den generisk britiske puben jeg på et punkt havarerte på – den med engelske fotballag, irsk musikk, skotsk whisky og tsjekkisk pils – ble Σολο trukket frem som det fremste greske mikrobryggeriet.

Det ble sent den siste kvelden hoppet før jeg på metroen i retning The Local Pub, med en kollega på slep. Puben ligger i Chalandri, en slags forstadsbydel som kunne ha vært en småby utenfor Aten i gamle dager, men som nå er nesten ferdig oppslukt. Vi tok metroen halvveis ut til flyplassen, og der stod på vi en gudsforlatt, mallstrip-aktig firefelts vei med grundig kveldsstengte butikker. Vi konfererte med kart-appene og trasket inn til et slags sentrum som utmerket godt kunne vært et sentrum i en vanlig norsk småby. Også her var det grundig kveldsstengt.

Det var dødt og folketomt. Forsteder stenger tross alt tidlig. Men Google Maps og RateBeer insisterte på at nettopp her lå den aller beste greske puben. Og så, midt i en folketom gate åpnet det seg en smal avstikker inn i et dempet, pubstøyende bakgårdsrom med puber og spisesteder.

Puben var like stappfull som gatene var folketomme, men eieren må ha spottet det lykkelige smilet mitt og blinket meg ut som ølnerd på tur, ikke bare vanlig øltørst turist. Vi ble sittende og prate endel om gresk øl, og om Σολο og om Kjetil. Endelig én som både kjente ham og som kjente ølet og dets opphav. – men så var jeg da også kommet til den ene puben i Aten som alle er enige om er den beste. «Du vet,» sa han, «foreløpig er den ikke brygget på Kreta, men i Norge.» «Ja.» svarte jeg og nikket bifallende.

Det fikk meg til å filosofere over Kjetil Jikiun og hans rolle i øl-Norge. Han har mange iboende motsetninger. Han er perfeksjonist, men er allikevel pragmatisk på temmelig mye. Han tenker langsiktig, men er utålmodig. Han er visjonær og beundret, men samtidig ignorert og forlatt. Han er en person som tar sine valg helt uavhengig av hva andre måtte mene om dem, og som står for sine valg. Han rir ikke på motene, men det hender moter og trender kommer i hans retning. Spissformulert kan vi si at Kjetil er øl-Norges svar på Odd Nerdrum. Det er noe gammeltestamentlig profetisk over ham.

Kjetil kan beskrives som en sta person – og da vi må huske at ordet «sta» også har mange positive konnotasjoner. Han er ikke personen som gir opp bare fordi noe er vanskelig eller «alle» er uenige med ham eller synes det er en dårlig idé. Han flyter ikke med strømmen og moteretningene – snarere tvert om. Forfatteren André Bjerke skrev et vakkert og elegant hylningsdikt til Kjerringa mot strømmen, der han hyller det å gå mot strømmen og stå for egne meninger. Det kan også stå som kommentar til Kjetil.

Han er likeså fascinerende på avstand som han trolig kan være krevende på nært hold. Han fordrer godt med armslag rundt seg, og han forventer nærmest som en selvfølgelighet at du på godt og vondt sparrer i hans vektklasse. En gang i tiden var han den nasjonalt aksepterte eneren, idag provoserer han – i hvertfall enkelte – nærmest med sitt blotte nærvær.

Kjetil Jikiun er sannsynligvis den personen som oftest er nevnt som inspirasjonskilde når norske mikrobryggere skal fortelle om hvorfor de kastet seg ut i galskapen med å brygge kommersielt øl i liten skala. Det vil si, i hvert fall dersom en graver i aviser og desslike fra noen få år tilbake. Etter at han sluttet ved Nøgne Ø med etslags verbalt big-bang, har han nærmest vært persona non-grata blant norske øldignitærer. Hvis temaet allikevel skulle touche innom ham, legges ansikter kollektivt i sørgmodige og alvorlige folder og det mumles «Ja-ja, det er leit» – som om vi var på bedehuset og noen bragte opp navnet på stedets frafalne, sorte får.

Det er ikke lett å se hvilken forbrytelse han skulle være skyldig i. Det hele er visst komplisert og vanskelig og dessuten snakkes det ikke så mye om det. Det ligger visst helst på det sosiale og uskrevne planet, og det har tydeligvis mer enn én vinkel. Ølhistorikere trenger nok en god del mer tidsmessig avstand før de kan skrive dét kapitlet av norsk mikrobryggerihistorie.

Du får ikke smakt Σολο i Norge, selv om den brygges her. Kjetil Jikiun har en non-compete-avtale med Hansa. Slike avtaler kan sjelden strekkes til mer enn tre år, og neste sommer er det tre år siden han sluttet ved Nøgne Ø. Jeg klarer ikke forestille meg at han ikke delvis returnerer til den norske øl-scenen. Kanskje med Σολο-øl, men like gjerne med noe fra vinmarken han kjøpte på Kreta, eller med en cross-overs i retning sprit, sake eller kanskje noe helt annet. Kanskje det til og med kommer en tell-all biografi på kjøpet?

Det ligger kanskje noe i navnevalget for hans nye bryggeri: Σολο. Han vil fly solo – han vil jobbe alene. Helt alene er han dog ikke – men han vil heller være liten og kunne bestemme selv, enn å vokse seg stor og miste kontrollen. Kanskje er det best sånn, for alle parter.

Tilbake til Aten, sent på kvelden … The Local Pub i Chalandri stengte omsider, og etter en vidunderlig kveld trasket min kollega og jeg tilbake gjennom om mulig enda folketommere forstadsgater. Metroen var også stengt, kun bemannet med en enslig, gestikulerende vakt som låste for kvelden, slo av lyset og insisterte på «next train tomorrow». Heldigvis fant vi etterhvert en taxi. The Local Pub var den beste puben vi besøkte, og jeg tror glatt på påstanden om at den er best i Hellas.

Nylig kom kåringen fra Untappd på hva som er det høyst rate'ede bryggeriet i ulike land. Hvem vant i Hellas? Σολο. Kjetil er på god vei til å gjøre det igjen … med nytt bryggeri, ny merkevare og nytt land.