Det står en-og-førti øl
 

Høstens bryggeri-konkurser

Hvordan går det med alle bryggeriene som starter opp? Noen går til skifteretten. Dette er den summariske historien om to bryggerier som du nesten garantert aldri har hørt om. Det er fordi de var basert på litt for optimistiske foretningsidéer og kom på et litt for sent tidpunkt – og trolig fordi de ikke forstod at brygging er en dypt kompetansebasert virksomhet.

På torsdag ble det åpnet konkurs i ett av bryggeriene etter oppbud. Navnene på de to bryggeriene er forsåvidt irrelevant. Jeg hadde heller ikke hørt om dem – ikke før de meldte oppbud. De som absolutt vil, finner sikkert frem til dem. Jeg synes historiene er viktigere enn navnene, for de symboliserer på en utmerket måte den superoptimistiske overetableringen av småbryggerier.

Bryggeridrømmene som brast
Kilde: pixabay, public domain
Bla bla bla
Det første av bryggeriene ble startet som et AS rundt St.Hans i 2015, med 30.000,- i aksjekapital, fordelt mellom tre personer på ca 30+ år – formodentlig tre venner med interesse for øl og brygging. Firmaet ser ut til å ha hatt en grenseflate mot familieselskapet til den ene av de tre. Lokasjonen lå midtveis mellom Asker sentrum og Sandvika. Bransjen var «produksjon av øl» og firmaets formål var «Brygge og selge øl av beste kvalitet til privat og firma.»

Det er vanskelig å finne spor av firmaet på nett. Utover sommeren 2015 har daglig leder spurt litt på Norbryggs forum – blant annet om lærebøker i brygging og om etablererprøven for serveringsbedrifter, og det ble etterspurt billige gjæringsfat på 30 og 60 liter. Om ikke bryggeutstyret var på plass, ser i det minste logo ut til å ha vært på plass fra starten.

Etter sommeren 2015 er det lite å finne om dem. Formodentlig har man gitt opp prosjektet etter sommeren. Så ble det oppbud og avvikling halvannet år senere.

Tidligere i sommer gikk også det andre bryggeriet konkurs. Det var et firma i en Vestfold-by, stiftet tidlig i 2014 for å brygge og selge øl, med 30.000.- i aksjekapital. Bak stod to personer i tredveårene med bakgrunn fra utstyrsutleie innen event-bransjen. Innen et halvår ble formålet utvidet til også å gjelde utleie av konsulenttjenester og lokaler. Det ser ut til at firmaet ikke klarte å levere godkjent regnskap for stiftelsesåret, og det ble tvangsoppløst på forsommeren i år, og nå i november ble bobehandlingen innstilt da det ikke var midler i boet til å dekke videre behandling.

I 2014 og 2015 pekte alt oppover for bryggeribransjen. Det var bryggeriprosjekter overalt. Alle gikk med en liten mikrobrygger i magen. «Skal du ikke starte eget bryggeri?» ble jeg tidt og ofte spurt. Jeg ble til og med spurt om jeg ville være med på et bryggeriprosjekt. «Njash, jeg tror det er for sent nå,» pleide jeg å svare. «Dessuten er det litt for mye arbeid til å kombinere med et familieliv.» pleide jeg å legge til.

I årene 2014-2015 var det egentlig allerede for sent å starte et nytt bryggeriprosjekt. Mulighetsvinduet var så godt som lukket, i hvert fall for de som ønsket å starte med lite annet enn pågangsmot og lovens minimumskrav til aksjekapital. Strengt tatt var det allerede begynt å skurre i mikrobryggeribransjen. La meg ikke gå igjennom den traurige lista med gruff som kom til overflaten, men idyllen i norsk mikrobryggeribransje var i ferd med å fordampe.

De to konkursene runger neppe i øl-Norge. Ikke ble de operative med noe bryggverk, og ikke fikk de noe øl ut på markedet. Men de kan symbolisere den grenseløse optimismen som rådet for en stakket stund. Man trodde at de store industribryggeriene sto på utryddelsens rand, at de ville bli presset ut av alle de små mikrobryggeriene som glupsk skulle spise markedsandeler og vokse seg både mange og store og særegne og lokale. De første mikrobryggerne som kom på banen var ofte erfarne hjemmebryggere som kunne lage godt øl. De fant alikevel ut at kommersiell brygging stilte andre krav enn hjemmebrygging. Men etterhvert kom det til nye bryggerigründere som ser ut til å ha basert seg på at amazon.com har guide-bøker i både brygging og bryggerioppstart, eller de kjente en fyr som pleide å få skryt for hjemmebrygget sitt.

Optimismen i dette er i det minste beundringsverdig. La meg tippe at gullalderen i mikrobryggeri-Norge var på topp rundt 2009, mens gullrushet som kom rundt 2014/2015 var over-optimismens tidsalder: det var mer rush enn det var gull. Nå i 2016 er vi inne i realismens tidsalder.

De fleste småbryggeriene som havarerer, ender riktignok ikke med konkurs. De går kort og godt inn i en dvale som går over i en tornerosesøvn, inntil de faller for oppbud, avvikling eller manglende innsendt regnskap. Om bryggeriet ikke har gjeld å betjene eller har løpende utgifter til lønn og lokaler, så kan man holde det gående på nødbluss temmelig så lenge.