Smånyheter uke 26/2019

Ukens store nyheter er konkursen i Northern, samt en strøm med varierende bryggeriregnskaper, et par varemerker, samt at Inderøy gårdsbryggeri nå også er gårdsmalteri og skal bruke tradisjonshumle i noen ølene sine.

Northern & Co er konkurs, ble det meldt her forleden. Dermed er det siste bryggeriet i Norbrew-systemet også konkurs. Bryggeriet ble opprinnelig holdt utenfor konkursen, ettersom det ble solgt ut i forkant – men gjennom en eller annen prosess endte det tilbake under Steinar Knutsens kontroll, en sentral mann i Norbrew. Imidlertid har Northern gått inn i etslags samarbeid med selskapet Feddie Destillery, som ser ut til å skulle drive destilleridelen. Funfact: til Feddie gjenbrukte de selskapet som ble startet som Nordlandsbryggeriet og som en stund het Bodø Aktiebryggeri og som skulle starte et bryggeri i Bodø. Bryggeridelen har formodentlig forblitt i selskapet Northern &: Co. For halvannen måned siden inngikk de to selskapene en meldepliktig avtale, som jeg antar må ha noe å gjøre med at de faktisk bruker det samme bryggverket og holder til i det samme bygget. Northern &: Co har såvidt jeg vet ikke hatt reell drift de siste årene, og driften ble visst avsluttet så plutselig at man knapt rakk å tømme og rengjøre tanker og slikt.

Arendals Bryggeri leverer 2018-regnskapet. Den gode nyheten er at inntekten økte fra 42,5 mill til 52,5 mill i 2018, men dessverre øker kostnadene fra 46,1 mill til 59,4 mill. Bryggeriet går derfor fra et driftsunderskudd på 3,66 mill i 2017 til ett på 6,84 mill i 2018. Ser vi på nedbrytingen av kostnadene, øker varekostnad proporsjonalt med inntektøkningen, og lønnskostnadene øker prosentvis mindre. Derimot øker den litt ugjennomtrengelige posten «andre kostnader» fra 10,0 mill til 15,1 mill. Men det er mulig at noe av dette relaterer ser til oppstarten av De Tvende, som er mikrobryggeriet som de også driver. Arendal Bryggeri har godt med gjeld, 52,9 mill i langsiktig gjeld og 18,2 mill i kortsiktig gjeld. Det meste av den langsiktige gjelda – 50,7 mill – er imidlertid konserngjeld til Bryggeriforvaltning, som har en balansesum på 81,2 mill og 44,0 mill i gjeld til finansinstitusjoner. Imidlertid, Bryggeriforvaltning er 51% eid av Otterlei Group, som har greit med penger. Med andre ord står det ikke på midlene, bare på viljen. Og viljen er tydeligvis der, for Bryggeriforvaltning har økt lånet sitt til Bryggeriet fra 37,9 mill i ved utgangen av 2017 til 50,7 mill ved inngangen til 2019. Og det er bra de har god vilje, for bryggeriet har 10,6 mill i kundefordringer og 4,04 mill i ferdigvarer. Det burde vel bety at ca tredjedelen av årsproduksjonen ennå ikke er betalt for. På bankkonto stod det 1,34 mill ved årets start, mens man skyldte offentlige avgifter for 8,29 mill. Normalt ville vel dette vært en varsellampe, men det kan skyldes periodisering, og dessuten mistenker jeg at eierne sørger for at bryggeriet er betalingsdyktige.

Arendals og Norbrew. Og siden vi nettopp nevnte Norbrew og Arendals så kan det nevnes at Arendals bryggeri taper endel på Norbrew-konkursene. De er oppført i kreditorlistene med 1.34 mill i krav til boet etter Norbrew og 222 tusen tusen i krav til boet etter Voss Fellesbryggeri. Også Sleeping Village Brewing taper, om enn mye mindre, de har et krav på 9580 til boet etter Oslo og Akershus Bryggeri, dvs Siste Sang.

Nøisom Bryggeri har nylig fått registrert «Tundra» som varemerke. Jeg aner ikke hva slags produkt dette er, men i søknaden sin er oppgitt «tonic», og siden NICE-klasse 32 gjelder kun øl og mineralvann, så mistenker jeg at de tenker på å lage mineralvann. Bryggeriet har ikke registrert andre varemerker, annet enn bryggerinavnet sitt – selv om de har inne en søknad om «Bifrost», som også er beskrevet som varetype tonic.

Anuga 2019 er visst den nye Grüne Woche, eller noe slikt. I hvert fall stiller en rekke norske bryggerier opp i en av verdens største matmesser, som går av stabelen i Köln i starten av oktober med 7400 utstillere. Av norske bryggerier finner vi Stolt, Berentsen, Lofotpils, Mack og Svalbard Bryggeri. Vi har sett i et tidligere innlegg at det står moderat til med norsk øleksport, og kanskje de klarer å snu dette med et slikt fremstøt.

Klokk & Cos 2018-regnskap har kommet. De øker salgsinntekt fra 2,83 mill til 3,86 mill, men kostnadene øker også, og især lønnskostnad øker forholdsmessig mer, fra 1,93 mill til 2,75 mill, og det gir et driftsunderskudd på 392 tusen. Klokk har lite langsiktig gjeld, hvorav ingenting er ekstern gjeld. Den kortsiktige gjelden balanseres av penger på konto. Sånn sett står bryggeriet i en god posisjon … skjønt er man et bryggeri når man ikke har et bryggverk? Klokk ser ut til å få brygget ølet sitt hos Arendals. Det er ikke det dummeste stedet å få brygget sitt øl, for de har stålkontroll på kvaliteten, hvilket er tvingende nødvendig når man brygger for andre. Dermed blir Klokk & Co mer en salgsorganisasjon for en merkevare enn det er en bryggeribedrift. Det er interessant å se at det kanskje er enklere og mer økonomisk givende å være bryggeri om man ikke har et bryggverk å skulle konsentere seg om. Skjønt de har et lite pilotsystem for uttesting av oppskrifter, hvilket er mer enn mange andre har. Forøvrig har Klokk & Co også skaffet seg bevilling for import, men jeg vet ikke om de har tatt den i bruk ennå.

Inderøy gårdsbryggeri har startet malteri kan vi lese i Trønder-Avisa (paywall). Bryggeriet har vært startet og drevet av Steinar Kvam og ligger på slektsgården, som drives av broren Per Morten, som nå også er involvert i bryggeridriften slik jeg forstår det. Per Morten har vært på maltingskurs på NMBU og de har bygget et eget malteri på gården. I tillegg har de plantet humle og kommer med et 100% gårdsøl som heter «Gåppålur», som er dialekt for en luring eller skøyer. Ølet de brygger nå er med malt fra 2017 og humle fra i fjorårets høst. Humla er en gammel gårdshumle fra Inderøy. Dessuten lager de sider, også det fra epler som vokser på gården.

Hunsfos vant bronse. For en tid tilbake meldte vi at Hunsfos Bryggeri sendte inn bidrag til London Beer Competition, og da er det vel bare rett og rimelig at vi forteller hvordan det gikk. De fikk bronse med 75 poeng for juleølet Direktørens Jul i kategorien Dark British Beer. Bedømmingen er slik at alle mellom 65 og 75 poeng får bronse. Det er faktisk ikke noen liten bragt, for i denne kategorien var det ett bryggeri over, Monty's Dark Secret fra Montys Brewery. Og under dem på lista kom Cream Stout St. Peter's Brewery med 73 poeng. Gratulerer.

Grans Bryggeri har levert 2018-regnskapet, og det er riktig så vakre tall. Inntektene øker fra 198 mill til 230 mill, kostnadene øker ikke tilsvarende mye, så driftsoverskuddet går fra 26,5 mill i 2017 til 30,9 mill i 2018. Bryggeriet har 105 mill på bankbok, mens alle gjeldspostene summerer til 112 mill – som i hovedsak er leverandørgjeld og offentlige avgifter. Det er temmelig pent. Og dette er etter at de har investert betydelige beløp i fjor. De har kassakreditt, men brukte den ikke i 2018. Note 3 i regnskapet viser at tross så stor produksjon, hadde de ved årsskiftet bare 11,0 mill i råvarer, 6,42 mill i ferdigvarer og 1,16 mill i varer under bearbeiding – og det tenker jeg er temmelig just-in-time. De har 33,8 mill utestående i kundefordringer, men det er vel stort sett til bestevennen Rema, som også eier 50% av Grans. Dessuten er utestående kundefordringer betydelig ned fra tilsvarende tall ifra 2017. Pent regnskap!

Lindesnes Brygghus leverer røde tall, med en salgsinntekt som går fra 1,82 mill i 2017 til 1,09 i 2018. Kostnadene synker også, men klarer ikke å holde følge, spesielt ikke for avskrivninger. Til gjengjeld kuttet man de siste restene av lønn i 2018. Driftsunderskuddet økte fra 69,0 tusen i 2017, til 229 tusen i 2018. Egentlig peker de fleste tallene i dette regnskapet på lavere aktivitet, i hvert fall om man ser tallene i sammenheng. Og ser vi videre bakover, hadde bryggeriet en salgsinntekt på 2,20 mill i 2016, 3,08 i 2015 og 3,98 mill i 2014 – som var toppåret og samtidig var det første fulle driftsåret deres. Det må dermed konkluderes med at de hadde en pang-start, men at det meste har gått nedover siden. Jeg synes å huske at de tidlig hadde temmelig bred distribusjon, men med alle de nye aktørene som kom fra 2015 og utover, må det ha vært vanskelig å holde på posisjonen sin i markedet. Dernest mener jeg å huske at det var kvalitetsutfordringer på de flaskene av ølet deres som jeg smakte. Ifølge Avisen Lindesnes (paywall), drives og eies nå bryggeriet av én av de to som startet det, og driften fremover blir på hobbybasis ved siden av en oljejobb i Nordsjøen. Det satses på å komme sterkere tilbake med dette bryggeriet, men i et rolig tempo.

Celis på auksjon. om en ukes tid går Celis Brewery på auksjon i Austin i Texas. De fleste husker vel historien om Pierre Celis, melkemannen som gjenopplivet Wit-bier som ølstil med Hoegaarden-bryggeriet, og som så forlot bryggeriet fordi han ikke ville jenke på kvalitetskravene. Etter Hoegaarden startet han Celis Brewery i Austin, men også derfra dro han for ikke å fire på kvaliteten. For et par år siden startet hans datter og barnebarn opp igjen et Celis Brewery i Austin. Det var så vidt jeg kunne forstå med stor bryggeteknisk suksess, men økonomisk har det ikke gått rundt.

Lysere og lettere er kanskje fellesnevneren for sommerølet. I hvert fall dersom man skal tolke jubelen hos Hansa Borg og Aass, som har fått til salgsvinnere i butikk med en Mango IPA og en meksikansk-inspirert pilsner med mais. Jeg skal ikke være nostalgisk på renhetslovens vegne, men det er litt synd at ikke småbryggeriene kunne få lov til å beholde markedet for sære øl for seg selv. Nesten som et slags reservat. En gang i tiden spiste småbryggeriene andeler av de store bryggerienes salg – andeler som for dem var store og viktige, men som for de store bryggeriene knapt var merkbare. Nå er det heller de store bryggeriene som spiser opp markedet til de små.

Ølsmia har levert sitt 2018-regnskap. De krympet endel etter toppåret som var 2017, der de hadde salgsinntekt på 909 tusen og kostnader på 853 tusen, og dermed et driftsoverskudd på 56 tusen. I 2018 sank dette til 473 tusen i inntekter og 497 tusen i kostnader, og dermed gikk de med et lite underskudd på 23 tusen. De har lite langsiktig gjeld, og bankkontoen deres ved årets start dekket nesten både kortsiktig og langsiktig gjeld. Det er ikke tatt ut lønn. Sålenge man kan og vil drive dette på dugnad, så burde det gå rundt, siden de ikke har noen bank som skal ha avdrag.

Trondhjem Mikrobryggeri har søkt på varemerket «Trondheims Pils». Og snodig nok er det korrekt at staveformene heim/hjem divergerer på bryggerinavn og varemerke. Jeg tipper at de har fått kalde føtter som følge av at E. C. Dahls Pils har fått ørlite men temmelig signifikant endret design. Tidligere stod det E. C. Dahls med store bokstaver og Trondheim under med små. Nå har disse to byttet plass på boksene, slik at «Trondheim» og «pils» er de to mest prominente ordene. Trondhjem Mikrobryggeri har hatt sin Trondhjemspils siden de startet for litt over tyve år siden, så dette kan bli morsom å følge med på. Jeg tror ikke de får rett på navnet, fordi det er et stedsnavn + øltype.

Redusert alkoholavgift. Ved nyttår ble det introdusert spesielle regler, der små bryggerier fikk rabattert alkoholavgift på mellom 20% og 5% på de første 200.000 litrene de brygget. Nå er det på tale å utvide ordningen til å gjelde andre produsenter av alkoholholdig drikke, som mjøderier og siderier.