Er porteren virkelig irsk?

Det korte svaret er «egentlig ikke». Det lange svaret følger under.

Porter er et ølnavn som synes å oppstå på første halvdel av 1700-tallet i London, og den eksakte forhistorien er myteomspunnet og trolig tapt i historiens tåke. Trolig er det en modifisering eller videreføring av en slags brown ale som på ett eller annet tidspunkt har fått navnet porter, og som derifra har mutert videre til de porterne vi idag kjenner.

Uansett opphav, porter ble en meget populær øltype i London og deretter i England og Europa forøvrig. I London holdt den stand som det fremherskende masse-ølet helt til 1830-tallet, da en lysere og lenklere øltype begynte å spise markedsandeler i forbindelse med pub-boomen som hertugen av Wellington sparket igang.

Før den tid hadde England eksportert porteren sin til tallrike andre land. I Sverige kjenner vi D. Carnegie Stark-Porter, som har tradisjoner tilbake til 1817, selv om Carnegie-navnet først knyttes til bryggingen i 1836 - som også er det årstallet som står på flaskene. Tilsvarende finnes det fremdeles levende portertradisjoner i Tsjekkia, Polen og USA. Et hyppig trekk ved disse porterne, er at de underveis gjennom årene har blitt konvertert fra overgjærede til undergjærede øl, etterhvert som bryggeriene er blitt lagerbryggerier.

Dernest har man det som kalles baltisk porter, og som vanligvis beskrives som at britiske bryggerier satte opp sine egne bryggerier i de baltiske landene for å brygge geografisk nærmere markedet, nærmere bestemt ønsket de å brygge de kraftige Imperial Porter for det russiske hoff for å lette logistikk og transport. Jeg har alltid hatt en litt dårlig magefølelse rundt den forklaringen, og jeg mistenker at skatter og toll kanskje har spilt en vel så stor rolle som geografisk nærhet. Noen vil kalle D. Carnegie og polske portere for baltiske, men det bunner kanskje mer i geografi enn opphav.

Porteren overlevde som nevnt såvidt også i USA, til hvor den ble importert som øltype lenge før de tyske bryggerne besatte landet, og der den nesten ble utryddet under lagerølets cervesicide. Også andre land produserte porter, blant annet norske bryggerier såvidt jeg husker - men jeg klarer ikke å finne tilbake til referansene (note to self: må ta notater!)

Men la oss komme til den irske varianten av porter. Det første stedet der porter ble brygget utenfor London var i Bristol. Det er lett å anta at dette bryggeriet bidro til provianteringen av marinens skip, for Bristol var en av de viktigste marinebasene. Til tross for dette var det ikke tilstrekkelig marked for bryggeriet, og det ble slått konkurs og deretter kjøpt opp og gjenoppstartet i med en forretningsidé som delvis bygget på eksport av porter. Mens London ligger sørøst i England, godt plassert for eksport til Europa, ligger Bristol på sørvestkysten, slik at Irland var er lettere tilgjengelig marked. Engelskmennene hadde invadert Irland, både befolkningsmessig og kulturelt. De ønsket også å få sitt vandte øl, og det gav muligheter for øleksport. Senere begynte irene å brygge porter for å få sin egen del av dette markedet.

Guinnes-bryggeriet ble startet i 1756, men da hadde allerede Arthur Guinness brygget noen få år på et annet bryggeri, ved Laxleip (dvs laksetrappa, eller laksehoppet) utenfor Dublin. Ifølge noen kilder brygget man porter mer eller mindre helt fra starten - uansett hadde man fra starten et bredt spekter av øltyper. Guinness skal ha hentet London-bryggere for hjelp og opplæring i 1762 eller 1763 - en slags teknologioverføring som mest trolig må ha dreid seg om porter. I 1787 vet vi helt sikkert at de solgte porter og i 1799 sluttet de å brygge andre øltyper. Guinness var med andre ord et generelt bryggeri som i løpet av de første femti årene spesialiserte seg på porterbrygging.

Også Guinness utviklet en forretningsidé som krevde at en stor del av produksjonen ble eksportert. Vi vet fra en illustrasjon til Dickens' «The Pickwick-papers» at Guinness reklamerte for ølet sitt i London-avisene på 1800-tallet. Da som nå var øl et spørsmål om preferanser og valg av øl kunne være et patriotisk uttrykk. Utover 1800-tallet utvandret mange irer, i stor grad til USA, men også til England. Guinness' distribusjonsappart fulgte i deres fotspor. Det er ironisk at ingen er så patriotisk som den som har forlatt sitt fedreland, og dette ble etterhvert til godt eksport-salg for Guinness og de andre irske bryggeriene.

Det neste momentet som gav Guinness og de irske ølene en fremoverdytt var nasjonalisme. Perioden fra 1914 til 1945 var ikke bare krig og depresjon, det var også avholdsbevegelsens glansdager. Rett nok ble glansen noe tynnslitt utover 20-tallet, og deretter direkte ripete. Men den makta de skaffet seg og som de konsoliderte rundt første verdenskrig, den holdt de på lenge. I England betydde det blant annet at ølet ble langt svakere og pubåpningstidene kortere. Begge deler er blant de få permanente seire som avholdsbevegelsen har innkassert, for de har for alltid endret britisk ølkultur i den retningen. I Irland var det en nasjonalistisk bevegelse som arbeidet for selvstendighet. Enda så lyst avholdsbevegelsen hadde til å tvinge igjennom de samme måteholdsreglene også der, så innså man at det lett kunne gjøre vondt verre og fremprovosere opprør. Konsekvensen var at man kunne velge mellom tynt engelsk øl eller drikkbart irsk øl - ikke fordi irene rent teknisk kunne brygge bedre øl enn engelskmennene, men fordi de hadde litt færre restriksjoner på seg.

Den londonske porteren fortsatte å leve i England, og døde på sotteseng under andre verdenskrig da de siste londonbryggeriene sluttet å brygge den i ressurskrisen. Senere har den dog gjenoppstått, men det føles ikke som helt det samme. Skjønt helt død var den vel på en måte ikke, for Guinness hadde i største hemmelighet bygget et bryggeri i England i 30-årene da de var redde for at engelskmennene skulle beskatte det importerte irske ølet, og at irene skulle streike om de visste at Guinness skulle brygges utenlands. Bryggeriet var derfor en hemmelighet til det stod ferdig og det var lite noen kunne gjøre for å stoppe det. Lenge var det derfor slik at guinnessen i England også var brygget i England - ja, det er vel muligens fremdeles slik.

Uansett, porteren døde ut som et engelsk øl, og i vakumet rykket den irske porteren inn. Samtidig kom irsk pubkultur og gav oss visjonen om en slags irsk ideal-pub - et slags motebegrep på den perfekte puben. I det minste har irene en fengende og tidløs musikkarv som egner seg godt på støyende puber, og tro om ikke irsk øl og irsk musikk har nytt godt av gjensidige synergieffekter.

Er så porteren irsk? Tja, egentlig er den jo ikke det, men skikker og kulturarv har tidvis blomstret så godt etter en omplassering at man glemmer hvor det opprinnelig kom fra. Så kanskje man kan enes om at porteren ble irsk på siste halvdel av 1900-tallet.