Norsk øleksport fra 1937 til 1983
Man skulle tro det ikke fantes noe så søvndyssende som tabeller fra Statistisk sentralbyrå. Men tenk om igjen. Det er mye spennende der. Idag skal vi se på tall rundt norsk eksport av øl like etter krigen, en veritabel berg-og-dal-bane med store svingninger fra år til år – svingninger som påvirkes av både innenriks- og utenrikspolitikk.
Her er tall for produksjon og utførsel for hver av de tre skatteklassene med øl for de tre siste hele årene før krigen, og for årene etter krigen frem til 1983. Statistikk mangler for 1940-44, så krigen utgjør et hopp i statistikken.
| Årstall | Klasse 3 | Klasse 2 | Klasse 1 | Ren alkohol |
| 1937 | 23.987 | 136.648 | 331 | 7.346 |
| 1938 | 18.467 | 139.169 | 401 | 7.187 |
| 1939 | 27.321 | 133.331 | 153 | 7.424 |
| 1945 | – | – | 6.077 | 85 |
| 1946 | – | 147.880 | 175 | 4.884 |
| 1947 | 222.937 | 349.726 | 35 | 24.502 |
| 1948 | 189.689 | 155.783 | 280 | 16.047 |
| 1949 | 962.055 | 21.448 | 3.133 | 52.807 |
| 1950 | 3.877.601 | 5.989 | 370 | 205.766 |
| 1951 | 5.532.868 | 3.396 | 9.744 | 293.556 |
| 1952 | 3.776.978 | 70.849 | 92 | 199.310 |
| 1953 | 1.985.390 | 27.494 | 1.200 | 104.404 |
| 1954 | 1.302.348 | 36.718 | 874 | 70.586 |
| 1955 | 1.162.289 | 186.400 | 1.728 | 70.630 |
| 1956 | 1.228.683 | 169.754 | 39.222 | 75.610 |
| 1957 | 1.179.015 | 347.415 | 14.120 | 79.762 |
| 1958 | 970.000 | 560.000 | 4.000 | 158.000 |
| 1959 | 1.019.000 | 842.000 | 5.000 | 188.000 |
| 1960 | 928.000 | 684.000 | 2.000 | 162.000 |
| 1961 | 1.238.000 | 819.000 | 3.000 | 104.000 |
| 1962 | 2.505.000 | 1.016.000 | 3.000 | 188.000 |
| 1963 | 5.326.000 | 1.403.000 | 8.000 | 367.000 |
| 1964 | 6.870.000 | 2.609.000 | 6.000 | 507.000 |
| 1965 | 6.244.000 | 3.055.000 | 17.000 | 495.000 |
| 1966 | 5.860.000 | 3.111.000 | 9.000 | 477.000 |
| 1967 | 3.445.000 | 5.803.000 | 6.000 | 491.000 |
| 1968 | 4.247.000 | 5.364.000 | 13.000 | 488.000 |
| 1969 | 4.737.000 | 4.612.000 | 7.000 | 473.000 |
| 1970 | 5.274.000 | 4.296.000 | 17.000 | 480.000 |
| 1971 | 3.983.000 | 5.751.000 | 2.637.000 | 535.000 |
| 1972 | 3.480.000 | 6.042.000 | 953.000 | 480.000 |
| 1973 | 3.088.000 | 6.773.000 | 5.476.000 | 601.000 |
| 1974 | 3.085.000 | 6.712.000 | 3.510.000 | 601.000 |
| 1975 | 2.340.000 | 5.381.000 | 4.921.000 | 471.000 |
| 1976 | 2.229.000 | 4.714.000 | 4.458.000 | 436.000 |
| 1977 | 1.576.000 | 4.259.000 | 10.200.000 | 511.000 |
| 1978 | 1.759.000 | 3.529.000 | 416.000 | 263.000 |
| 1979 | 1.288.000 | 3.412.000 | 263.000 | 229.000 |
| 1980 | 558.000 | 4.368.000 | 47.000 | 225.000 |
| 1981 | 277.000 | 4.058.000 | 17.000 | 195.000 |
| 1982 | 267.000 | 3.488.000 | 8.000 | 169.000 |
| 1983 | 110.000 | 3.036.000 | 7.000 | 140.000 |
Kildene til disse tallene er Statistisk sentralbyrå. De hadde en årlig særstatistikk som het «Alkoholstatisikk». Frem til 1957 ble den oppgitt i liter, mens den fra 1958 ble avrundet til 1000 liter. Fra 1974 ble denne omdøpt til «Alkohol og andre rusmidler». Jeg er usikker på om denne statistikken er videreført etter 1983.
Norsk øleksport 1937-83 etter skatteklasse.
Kilde: Statistisk Sentralbyrå.
Det aller første vi legger merke til – og kanskje best når man ser på tallene – er hvor stabil øleksporten var i de tre siste årene før krigsutbruddet. Den var kanskje temmelig liten, men den var meget stabil. Samtidig er det sjokkerende hvor variabel den var etter krigen. Om ikke annet, er denne statistikken konsistent med hvor disruptiv en krig er – i mange år etter at selve krigshandlingenen er opphørt.
I toppåret 1951, da det ble eksportert 5,5 mill liter øl i skatteklasse 3, var den totale bryggingen av øl i denne skatteklassen på 27,7 mill liter, hvilket vil si at femtedelen av sterkølet ble eksportert. Jeg har tidligere analysert introduksjonen av eksportølet i 1949, og der ligger litt av forklaringen. Kort gjenfortalt var utsiktene til eksport og valutainntekter det som lokket frem tillatelsene til å introdusere det sterke eksportølet. Men da det primært ble et innenlandsøl, kan Bryggeriforeningen og bryggeriene ha satt ressurser på å få opp eksporten. Kanskje er det dette vi ser med den kortlevde eksporttoppen i 1951?
Eksporten synker utover på 1950-tallet. Det er først rundt midten av 1960-tallet at man når opp til en tilsvarende eksport av sterkøl.
Man er lett å mistenke Bryggeriforeningen for et spill der øleksport var brekkstangen for å få sterkølet tilbake i butikk i Norge – men samtidig er det ikke mulig å ignorere at man på tidlig 1950-tall faktisk hadde en betydelig eksport av øl i noen få år.
Det er mulig å se en slags trend i statistikken ved at volumet av eksporten kommer på stadig svakere øltyper etterhvert som tiden går.
Den store overraskelsen er eksporten av Brigg, som var det nye navnet på lettølet på begynnelsen av 1970-tallet. Denne eksporten startet for alvor i 1971 og nådde toppen med utrolige 10 millioner liter i 1977. Selv Statisisk sentralbyrå kalte dette ølet for «Near beer» i sine statistikker. Hvem i huleste importerte, kjøpte og drakk norsk lettøl!?
For meg var dette en gåte inntil jeg nevnte det i forbifarten for folk fra Ringnes. Det ble fnist litt og så fortalte de at dette var eksport til Kina. Toppåret for eksporten – 1977 – passer godt med Kulturrevolusjonens slutt. Mao Zedong døde og Firerbanden ble arrestert i 1976, men revolusjonsgløden var blitt nedtonet endel i årene før. Faktisk passer starten av lettøleksporten i 1971 godt sammen med at man begynte å tone ned intensiteten i Kulturrevolusjonen. Kanskje var det enklere å begynne å importere øl fra en liten, snill og ikke-imperialistisk stat som Norge når man skulle tone ned Kulturrevolusjonens hat mot alt vestlig kultur?
Men plutselig gikk eksporten av lettøl fra over 10 mill liter i 1977 til under en halv million i 1978. «Åja, vi solgte reseptene til kineserne.» fikk jeg vite – det vil si at oppskriftene på Brigg ble solgt og produksjonen flyttet til Kina.
Men tilbake til eksportølet og annet sterkøl. Hva gikk dette ølet til? Eller rettere sagt, hvor gikk ølet? Jeg skal grave mer i det senere, men en kortfattet oversikt kan grovt sett deles i tre kategorier: gode eksportmarkeder, spesielle samarbeid og skipsagenter.
- Belgia var tidlig et godt eksportmarked. Likeledes solgte man endel til Vest-Afrika, Sudan og Øst-Asia. Det var formodentlig områder der man hadde kommet inn på rett tidspunkt og opparbeidet seg en markedsandel.
- De spesielle samarbeidene refererte til gullkantede avtaler med importører. Her rager kanskje New York og Brooklyn fremst. Idag importerer Ringnes Brooklyn-øl, men tidligere eksporterte Ringnes relativt store kvanta øl til nettopp Brooklyn.
- Den siste kategorien var skipsagenter. Norske skip pleide å ha norske mannskaper, og med økende velstand kom også forventningen om at de fikk hjemlige merkevarer ombord. Det fungerte kort og godt ved at lokale skipsagenter i havnebyer kjøpte importert norsk øl og solgte til skipene. Teknisk sett er det eksport, selv om det på mange måter slett ikke er det. Etterhvert som andelen nordmenn sank på norske skip, forsvant også dette markedssegmentet.
Om ikke annet, er disse eksporttallene en interessant påminnelse om at Norge eksporterte store mengder øl for bare noen tiår tilbake – før mikrobryggerirevolusjonen og Nøgne Ø sjokkerte med å eksportere mer enn halvparten av sin årsproduksjon.