Opphavet til ordet bjørnunger

Ordet «bjørnunger» er kjælenavn for de små, brune pantbare halvflaskene med øl, og som gikk ut av bruk i 2017. Men hva er egentlig bakgrunnen for dette navnet, når kom det i bruk og hvorfor akkurat dette navnet? Senere skal vi se på historien til selve halvflaskene, men la oss her se på navnet – for det er et tilstrekkelig langt og komplekst tema i seg selv.

Lekne bjørnunger av den levende sorten

Byrdyak, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Aller først kan vi dra frem den mest konkrete forklaringen som er mulig å finne. Det var i et intervju i NRK i 2017 i forbindelse med at bjørnungene ble tatt ut av bruk. Der foreslo Sigrid Stretkværn at navnet bjørnunger kunne ha sammenheng med at Ringnes brukte bilde av en bjørn på etikettene på vørterølflaskene. Denne forklaringen har satt seg og er blant annet presentert i Wikipedia. Jeg tror dette er et galt spor, utfra hvor og når ordet først dukker opp. Men detaljene rundt dét skal jeg komme tilbake til etter å ha gravd frem litt mer bakgrunnsinfo.

Selv hadde jeg nesten håpet at uttrykket var en oversettelse av «bear cub» som ordspill på «beer cup», men det har jeg ikke funnet snev av grunnlag for. Og datagrunnlag trumfer som kjent magefølelser. Jaja.

Man bør ta utgangspunkt i samtidige kilder når vi skal lete etter noe slikt. Det er spesielt viktig dersom vi kan mistenke at fremstillingen kan være farget av «gode» fortellinger eller rusten hukommelse. Altfor ofte er nettopp dette tilfelle for ølhistorien. Men dersom et ord har stått på trykk i en avis el.l., så er bruken udiskutabelt og godt tidfestet. Det er selvfølgelig en utfordring at et ord kan være i bruk selv om det ennå ikke er satt på trykk, men bruk i en avis etablerer i det minste et datapunkt.

Det er ikke så lett å finne eksempler på bruk av ordet bjørnunge særlig langt bakover i tid avisene. Det er mange henvisninger til faktiske bjørnunger – altså dyrene, og dermed kan billedlig bruk av ordet lett drukne i annen bruk. Dernest opptrer ikke nødvendigvis «bjørnunge» i betydningen ølflaske sammen med bestemte andre ord, så det er vrient å lete.

Reklame for Ringnes vørterøl, der de bruker en bjørn – og flaska er en ekte bjørnunge, og man kan skimte silhuetten av en bjørn på etiketten

Østfold Bygdeblad, 20. mars 1967, side 3, via nb.no, CC BY-ND-NC

Rundt årsskiftet 2003/2004 var ordet kommet inn i mer eller mindre almen bruk, i den forstand at vi ser det brukt flere ulike steder, i ulike miljøer og kontekster, men med en felles betydning.

• I Byavisa Trondhem, 25. aug 2004: «[... uten] at jeg ser noen grunn til å bytte ut den gode gamle "bjørnungen" med nysatsningen fra E.C. Dahls Bryggeri.» Om introduksjonen av øl på boks for E.C. Dahls.
• Fanaposten, 22. mai 2004: «Vi satt nå der med bjørnungene i hver vår pose og kikket forsiktig på hverandre. To timer senere var alle dritings, [...]»
• Dagsavisen, 22. april 2004: «– Du kan puste ut og ta deg en bjørnunge. Si til din kone at hun snakker som en pose med nøtter – uten peiling på gastrokjemi. Surt er surt!» Svar på innsendt spørsmål om matlaging fra en ektemann hvis variant av thai-mat ikke ble approbert av kona.
• Vesteraalens Avis, 08. jan 2004: «Så ble det til å bøye sin stinne julekropp ned igjen for å plassere bjørnungen tilbake til sin kalde tilværelse bakerst i kjøleskapet.» Mann som fikk beskjed fra sin kone om heller å ta en koppe kaffe enn en tiloversbleven juleøl.
• Utropia, 2003 nr 15 og 16, og 2004 nr 1 og 2: «Slikk sårene etter helga med et par avkjølte bjørnunger på Blå Rock til minipris.» Dette er fra spalten «Mens vi venter på Nord-Norgebanen...», som var en kalender over ulike arrangementer den måneden, i studentavisen ved Universitetet i Tromsø. De annonserte såkalt «Blåmandag» én gang i måneden. Teksten er nesten likelydende over fire utgaver.

Når det brukes så spredd, både geografisk og demografisk, så kan vi anta at det på dette tidspunktet var et etablert uttrykk. Men vi kan spore det tilbake til før 2003/2004, men da blir det litt lengre mellom datapunktene.

• Lindesnes, 2. mai 2000: «Vel inne på dagligvaresjappa stopper jeg opp og titter ut over pallene med "bjørnunger". Det er ikke de forskjellige merkene jeg kikker på, men prisen.» Denne artikkelen er signert Nils Bernt Rinde, som i samme avis 29. mai 2001 hadde en artikkel om en elev ved en lokal videregående skole som skulle delta i NM i automatisering. Der står det: «Og skulle han klare [å vinne], så har den ene kompisen premien klar. – Da vanker det fem kasser med "bjørnunger" til seiersfesten, sier klassekameraten, mens resten av klassen brister i latter.»
• Aftenposten, 1. september 2000. «Dette hører du på: [...] Varmer opp med Lambchop, Grant Lee Buffalo og Nick Cave samt et par bjørnunger.» Om hvordan oppføre seg som student med profilen «rocka», de andre tre studentprofilene var, den hippe, sossen, og (erke-)studenten.
• Universitas, 1997, «Lommeboka henger løst i baklomma på skilte, middelaldrende menn, og unge, fattige piker trenger ikke akkurat be om å bli påspandert neste bjørnunge.» Review av utestedet Lorry i Oslo i studentavisa for UiO.
• Under Dusken 1997, «Vi skal bli bedre enn Morgenbladet, sier Trond Arne (til venstre) og nipper til Duskens bjørnunge.» Bildetekst til den faste spalten «Sixpack-praten». På bilde ser vi de har de klassiske ølflaskene foran seg.
• Arbeiderbladet 22. desember 1995. «Han trekker opp dagens første "bjørnunge". (liten brun øl) Dansk øl vil han ikke vite av. [senere i intervjuet...] Svupp! En ny bjørnunge trekkes opp og finner veien ned i Jokkes strupe.» Intervju med Jokke fra Jokke og Valentinerne, der han drikker et par øl under intervjuet. Denne artikkelen er også spesiell i og med at det er et tidlig eksempel på at begrepet forklares for leserne. Utfra forklaringsbehovet og det at ordet står i anførselstegn kan vi lese at journalisten anså ordet som ikke alment kjent.
• Lofotposten 22. juni 1995. «Ingen ting er som en kald og duggfrisk "bjørnunge" fra bryggeriet nede i ... Nei forresten, det vi må sløyfe for ikke å komme på kant med loven.»
• Liberalt forum, 1994, nr 15. «Største last: Bjørnunger fra Dahls (Øl, red.anm.) og dyna om morgenen.» I en personpresentasjon med standardiserte spørsmål som skal fortelle om personligheten.

• VG 27. februar 1993, side 64. «Så er det heldigvis tippekamp, og da har det lidd såpass utpå ettermiddagen at det er på tide å ta frem en bjørnunge eller to.»
• Tønsbergs blad 9. desember 1991, side 18. «En konsert med Jokke er en begivenhet, et svingende rølpeparty hvor Hr. Nielsen og hans bjørnunger er i midtpunktet.» Kobling til ølflasker kan kanskje diskuteres her, men det er neppe de andre band-medlemmene som menes, og til alt overmål er bildeteksten i artikkelen: «Kong Alkohol gir tønsbergenserne en leksjon i 60-talls rock», til et bilde av Jokke på scenen.

Vørterølet var visst den reneste doping, du vant overlegent, selv om du hadde smurt deg bort

Østlandets Blad, 16. mars 1973, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Det finnes en referanse til, men den er litt utydelig. Det var en tyve-åring som fikk inn en jubileumsgratulasjon i avisen i mai 1991. Det er jo mer vanlig for yngre barn eller endel eldre folk. Annonsen hadde et barnebilde av fyren, og den bærer ellers preg av at den kan være satt inn av en vennegjeng som en practical joke. I den står det: «Blomster og bjørnunger mottas med takk.» Det er kanskje ikke innlysende at det er ølflaske-bjørnunger som menes her, men jeg tar det med på lista.

Men før 1991 er det tomt. Jeg har sjekket avisene tilbake til 1975, men ikke klart å finne bruk av ordet i betydningen ølflasker. Jeg heller derfor til at eksemplene fra 1991 var de første som kom på trykk. Uttrykket kan nok ha levd noen år i forkant av dette, men neppe veldig lenge og i hvert fall ikke veldig utbredt. Forresten, en refleksjon jeg gjør meg når jeg ser disse sitatene, er hvor maskulin bruken av «bjørnunge» er: var det liksom bare menn som drakk (eller påspanderte) bjørnunger?

Det kan virke som om de tidlige referansene i perioden 1991-1994 kommer fra ungdoms- og musikk-miljø. Selv journalistene som setter det på trykk er unge. I perioden 1994-2004 ser vi at uttrykket oftere dukker opp i studentmiljøene, men det er fremdeles gjerne knyttet til et litt «rocka» image. For er det egentlig helt tilfeldig at uttrykket dukker opp ifm rockeren Jokke to ganger, for mandager på Blå Rock, og for student-profilen «rocka»?

Pjokk med vinnerskalle, vørterøl, topplue og ski på beina, voksen bjørn i silhuett sees på etiketten.

Nationen 1. mars 1969, via Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Men tilbake til den forklaringen som skal knytte det til bjørner på vørterøl-etiketten. Hverken Stretkværn eller Wikipedia er skråsikre, men i mangel av en bedre forklaring er det denne som helst trekkes frem. Jeg har begrenset tro på den av flere grunner, og jeg føler behov for å gå i dybden her, dels fordi jeg ikke har noen mer konkret forklaring selv og dels fordi den er såpass konkret at det er mulig å evaluere den. Mine argumenter mot den er:

1. For det første låner man ord helst fra språk og fra grupper som man anser å ha minst like høy status som det som det lånes til. Det er ikke vanlig å låne ord fra noe du ser ned på eller tar avstand til. Vørterølet stod ikke akkurat høyt i kurs rundt 1990 og det er derfor lite sannsynlig at man har overført et klengenavn med opphav fra avholdsdrikken vørterøl til pils og pilsnerølflasker. For det var garantert pilsner som Jokke jekket opp og tyllet ned under det intervjuet i 1995 som er listet over.
2. At ordet dukker opp i et ungdommelig miljø på tidlig 1990-tall er en indiasjon på at det neppe var så veldig gammelt på det tidspunktet. Man kunne jo tenkt seg at ungdommer arvet uttrykket fra eldre generasjoner, men det er få ting som er så «kleint» som ens egen foreldregenerasjons slanguttrykk. Ringnes vørterøl på bjørnunge-flasker hadde rundt 1991 ikke noen bjørn på etiketten men de olympiske ringer, om vi skal tro annonser og artikler i pressen (Romerrike Blad 25.08.93 s.28 og Oppland Arb.bl 10.06.93 s.64). På slutten av 1970-tallet var det heller raske skiløpere som figurerte i annonsene. Vi må helt tilbake til våren 1967 for å finne noen storstilt annonsering der Ringnes Vørterøl er koblet mot bjørner (se figur over), det finnes dog noen enkeltannonser også i 1971. Rett nok fantes det også et lite bilde av en bjørn i silhuett på etikettene også en stund etter 1967, men den var ikke veldig fremtredende, og ble tilsynelatende flyttet til korkene på et tidspunkt. Det synes som om det er et betydelig tidsgap mellom bruken av bjørn på etiketter og frem til ordet dukket opp som navn på ølflasker.
3. I den grad Ringnes har brukt bjørner på etiketter og reklame for vørterøl, har det først og fremst vært voksne bjørner, for å symbolisere kraft, energi og styrke. Bjørnunger som navn på ølflasker symboliserer mer noe som er lite, søtt og lekent. Vi finner sjelden bjørnunger og noe lekent i reklame eller etiketter for vørterøl – i hvert fall i perioden før 1991.
4. Vørterøl reklamerte man for ved å koble det mot energi, idrett, prestasjoner, næring, styrke og sunnhet. I 1969 brukte de en tegning av en pjokk på seierspallen med en diger vørterølflaske og slagordet "for ekstra energi" (se figur over). I 1973 begynte man å annonsere med nasjonalidrettene langrenn og skihopp, der vørterølet skulle gi deg ekstreme resultater – det er nesten som doping (se figur over). Dette matcher dårlig med det imaget som omgir ordet «bjørnunger» når begrepet dukker opp på 1990-tallet: cool-het, rock, non-konformitet, kodeord for pils og kanskje litt ungdommelig opposisjon. Til sammenligning brukte Ringnes mottoet «For voksne, for barn, for idrettsfolk især», og målgruppa synes å ha vært sunn idrettsungdom med vinner-ambisjoner. Det viktigste er å være først, best og sterkest, ikke å delta og ha det moro med en leken innstilling. Jeg har tatt med tre annonser for Ringnes vørterøl, bare for å tydeliggjøre det imaget Ringnes forsøkte å dyrke frem rundt vørterølet i tiårene før 1991. Dette imaget var neppe forenlig med det «rocka» miljøet der ordet bjørnunge senere dukker opp.
5. Rundt 1980 var det olympiade i Moskva, som ble amputert ved boikotter på grunn av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan. Maskotten til olympiaden var bjørnen Misjka, mens Ringnes nå brukte de olympiske ringene gjennom rettigheter som Frydenlunds Bryggeri hadde ervervet seg. Var det kanskje en kobling der? Tja, det virker søkt. Dessuten hadde Frydenlund kun rettigheter til ringene, ikke til øvrig olympisk ikonologi. Dessuten virker det ikke som om Ringnes kjørte noen større reklamekampanje for vørterøl under OL det året.
6. Ringnes kunne reklamere alt de ville for vørterøl på 1970- og 1980-tallet, men produktet hadde vel allerede fått en aura av hva vi kan kalle gammelmannsdrikke. Og dette kanskje enda mer så enn bayeren hadde på denne tiden. Vørterølet var vel dengang omtrent like sosialt attraktivt blant ungdommen på som kamferdrops, gammalost og helsetrøyer. Dette kolliderer med det reklame-imaget som Ringnes manet frem (dvs sunnhet og styrke), men det kolliderte som allerede nevnt også med konteksten som gis i de første omtalene av bjørnunger. Figuren under viser hvordan vørterølet hadde sin storhetstid rundt første verdenskrig, med et reklameindusert bluss rundt 1950.
7. Strengt tatt hadde også Aass Bryggeri en bjørn på sine flasker med vørterøl, og den ble brukt nærmere vår tid. Men heller ikke den var siktet inn som en bjørnunge, og det ser ikke ut til at det er noen geografisk nærhet mellom der uttrykket først ble brukt og det historiske salgsområdet til Aass. Det samme gjelder isbjørnen til Mack og Bjørnebrygg fra siste fase av Moss Bryggeri.

Jeg heller derfor mer mot at kjælenavnet «bjørnunge» kort og godt skriver seg fra fellestrekk mellom ekte bjørnunger og halvflaskene med øl: de var begge små, søte og brune. Det samsvarer jo også det første forsøket på å forklare det som vi finner i avisene, intervjuet med Jokke i 1995, der forklaringen «liten brun øl» er satt inn i parentes: liten som i halvflaske; brun som i bjørnepels-farget glass; og øl som i pils.

Samtidig etablerte det seg etterhvert en aura av kos og hygge over bruken av uttrykket som matcher godt med det inntrykket man hadde av ekte bjørnunger som lekne. Bjørnungene skal jekkes opp mens de er kalde og duggfriske. Det er noe uanstrengt lekent over uttrykket som passer godt overens med de ekte bjørnungene.

Bruksfrekvensen til ordene vørterøl og pils i aviser indikerer at vørter var på vei ut på 1990-tallet.

Data og grafikk fra Nasjonalbiblioteket, se nb.no/ngram

For å understøtte det, kan vi se nærmere på nordmenns forhold til bjørnunger slik det kom til utrykk i pressen. På 1950- og 60-tallet var bjørnunger kanskje søte, men det lå under en anklage om at de var fremtidige glupske skadedyr. Det ble ofte skrevet om hi som var «tatt ut». Man hadde respekt for bjørnens styrke, mens karaktertrekk som søt og leken ble skjøvet litt i bakgrunnen.

På 1990-tallet og frem mot ca 2005 hadde dette endret seg kraftig. Bjørn var stort sett utryddet de fleste steder i landet, og det var et langt lavere konfliktnivå mellom bønder og bjørn i forhold til tidligere. Allerede i 1979 var det blitt født bjørnunger i dyreparken i Vinterbro langs Mosseveien, der Tusenfryd i dag ligger. Det samme skjedde de påfølgende årene. De små, lekne krabatene ble en umiddelbar publikumsfavoritt – og de ble den reneste pengemaskinen fordi de trakk besøkende. Dyrehager er dyre i drift, og en binne kan få to eller flere unger hvert år om hun ikke allerede har unger fra forrige året. Denne trenden kom muligens fra Sverige, der bjørnunger allerede hadde vært trekkplaster i noen dyrehager i flere år.

Problemet med bjørnunger er at de ikke er like søte når de blir voksne. Ulike dyrehager rundt om i landet skaffet seg bjørne-par som fikk bjørnunger, og det ble nesten en slags nasjonal bjørnefeber. TV kastet seg på trenden og vi fikk hjertevarmende programmer om bjørnenes liv både på barne-TV og for voksne. Bjørner var så utrolig søte – i hvert fall var bjørnungene søte. Det var navnekonkurranser for de nyfødte bjørnene og det var dåpsseremonier. Den store komme-ut-av-hiet-dagen ble lagt til en familievennlig fridag, og dagen ble i realiteten release-party for årets kull av bjørnunger.

Denne trenden var allerede kommet til Norge rundt 1980, men det er utover på 1990-tallet den vokste seg stor. Det var kritiske røster der helt fra starten av, men det er først etter årtusenskiftet at de når skikkelig ut i offentligheten. Det var vanskelig ikke å legge merke til at tidligere års bjørnunger ikke lengre var i området. Når pressen tok det opp, så kokte det vanligvis inn til en overflod av uheldige omstendigheter og dårlig timing som gjorde at de dessverre var nødt til å avlive forrige års hjerteknusere. Det var især reglene og størrelsene på innhegningene som satte grenser for antallet bjørner, og det viste seg etterhvert vanskelig å gi de halvvoksne bjørnene bort til andre dyrehager. Jeg vet ikke om siste spiker i likkista var innstramming av reglene, om det gikk av moten, eller om magien forsvant når man innså at ikke alle bjørnungene fikk vokse opp. Men rundt 2004-2006 falmet tilsynelatende konseptet dyrepark med bjørnunger, det skrumpet etterhvert inn og forsvant stort sett.

For å illustrere det, kan nevnes bjørnungene Labb og Line. I utgangspunktet var dette to fiktive isbjørn-figurer som Sparebankene brukte i arbeidet med å få barn til å spare penger. Våren 1999 – omkring tyve år etter at bjørnunge-feberen startet i norske dyrehager – ble disse navnene gitt til to nyfødte bjørnunger i Namsskogan, med senere finansminister Kristin Halvorsen som gudmor. Det ble 50 tusen besøkende i løpet av det året, mye takket de viltre og lekne hjerteknuserne Labb og Line. Den 1. november samme år ble de avlivet. Parken hadde kun innhegninger til å kunne vise frem tre bjørner, og de hadde derfor to bjørner for mye ... og sesongen var over.

For å oppsummere. Ved årtusenskiftet hadde man i nesten ti år brukt begrepet bjørnunge på de små, brune halvflaskene, og begrepet var blitt innarbeidet. Hysteriet rundt søte bjørnunger startet så smått rundt 1980, og det finnes dokumentert bruk av dette ordet i overført betydning for ølflasker tilbake til 1991. Det er vel i dag umulig å fastslå uten tvil hvem som skapte begrepet og eksakt når det skjedde.

Jeg tipper at i perioden mellom 1980 og 1991 må noen ha myntet begrepet «bjørnunge» for de brune halvflaskene med øl, og så har det spredd seg. Kanskje var det så enkelt som at en eller annen tenåring ble tvunget til å være med på sommerens familieferie og bivånet lekne bjørnunger i en eller annen familiepark, mens han eller hun egentlig helst ville drikke pils med venner. Og vips, så var ordet myntet, basert på likheten: at de begge var små, søte og brune. Og etterpå spredte det seg i ungdoms- og rocke-miljøer.