Brauerei Sonne i Herrenzimmern

(Dette er en gjesteblogging ved Gustav Foseid, ølbokforfatter (og oppfølgeren), norgesmester i hjemmebrygging, erfaren øldommer, tidligere leder i Norbrygg, og ikke minst: omreisende ølnerd. Han la sporenstreks om sin påskeferie i Tyskland da han hørte at bryggverket fra et av Norges første moderne mikrobryggerier – Studenten Joh. Albrecht Brygghus – kanskje fremdeles var i bruk i Herrenzimmern syd for Stuttgart.)

Brauerei und Gasthof Sonne skulle altså ligge rett utenfor Stuttgart, nærmere bestemt i Herrenzimmern. Herreværelse, altså. Litt som et røkeværelse, kanskje?

«Rett utenfor» var muligens litt upresist, for fra sentralstasjonen i Stuttgart er det halvannen time med tog og en snau halvtime med buss. Vel å merke når det ikke er arbeid på linja, som det var denne påskeuka. Tyskerne er virkelig gode på å kjøre tog, men når det kommer til buss-for-tog har NSB noe å lære bort.

Den pittoreske renessansebyen Rottweil er et godt utgangspunkt for å finne offentlig transport videre til Herrenzimmern.
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.

Uansett, etter hvert sitter jeg på toget som denne dagen går fra Herrenberg til Rottweil. De vide dalene rundt Stuttgart går over til å bli brattere og mer dramatiske etter hvert som Gäubahn følger elva Neckar sørover og beveger seg lenger inn i Schwaben-regionen. Landskapet og togturen er i seg selv verdt turen sørover. (Bonus-quiz: Hvorfor er søndre del av denne strekningen enkeltsporet?)

Første stopp er altså Rottweil og jeg kan nyte ettermiddagen i den pittoreske renessansebyen, for i følge informasjonen vi har klart å finne skal ikke Sonne åpne før 16.30 på tirsdager. En riktig fin og solfylt ettermiddag, omgitt av bindingsverkshus og brosteinsbelagte gater. Jeg rakk også en tur innom turistinformasjonen for å sjekke busstidene til Herrenzimmern, og det spørrende blikket jeg får tilbake tyder på at det ikke er noen stor turistdestinasjon.

I tillegg til å være den eldste byen i Baden-Württemberg, er det et par ting som er verdt å nevne om Rottweil. Den ene er at det, som du kanskje har gjettet, er byen som har gitt navn til hunderasen rottweiler. Det andre er at du her finner en av Europas merkeligste byggverk. I dalbunnen nedenfor sentrum bygger Thyssen Krupp en slags test-skyskraper. Et tårn på 446 meter som brukes for å teste heiser for høyhus. For de som ikke synes det er snodig nok å reise milevis for å finne et bryggeri, så kan man altså treffe på noen som er her for å se på en heis.

Utenfor hos Brauerei Sonne, bak panoramavinduet kan bryggverket skimtes
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse

Men ... Det var altså hverken hunder eller tårn som var grunnen til denne turen. Det var øl og det er på tide sende ei melding til Anders med beskjed om at jeg er i Rottweil og nærmer meg målet. Han hadde, heldigvis, ikke sagt noe om at Joh. Albrecht mente jeg var på veg til feil bryggeri, så jeg kunne fortsette turen i trygg overbevisning om at jeg var på rett veg.

Uansett hvor bryggverket kom fra, så burde det i hvert fall være muligheter for å få øl i Herrenzimmern, så da var det bare å finne buss 2021, betale noen euro til sjåføren og vente til jeg var framme. Spesielt vanskelig å finne, var det ikke, for bussholdeplassen var på parkerkingsplassen til gjestgiveriet.

Heldigvis var det åpent og det var allerede et par gjester som hadde tatt plass i spisesalen, men ikke flere enn at en nyankommet som ikke var kjent ble lagt merke til. *kremt* «Do you speak English?» Skoletysken min fungerer for å lese menyer, men ikke for å forklare om bryggerier som kanskje, eller kanskje ikke, kommer fra Oslo. Først pekes det på den yngste i betjeninga, som pent rister på hodet og forsvinner, men til slutt kommer det en «Yes, a little bit» fra en av de andre.

Innehaverne bak bardisken i Brauerei Sonne
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.

Ettersom jeg altså ikke har hørt noe om at dette skal være feil bryggeri, framfører jeg mitt ærend med største grad av selvfølgelighet. Jeg kommer altså fra Norge, fra Oslo nærmere bestemt, og i forbindelse med at jeg skriver om norsk ølhistorie, uten å nevne at det egentlig er Anders som gjør det, og har hørt at de skal ha et bryggverk fra Oslo. Briste eller bære der, altså.

Tilbake får jeg et litt overrasket blikk. Og en bekreftelse. Joda, de har et bryggverk som har stått i Oslo. Vil jeg se på det, kanskje? Ja, takk, det vil jeg gjerne. Det var altså rett plass, for så mange bryggerier fra Oslo kan det umulig være i Sør-Tyskland.

I naborommet er bryggverket plassert, i et påbygg med panoramavindu så bryggverket er godt synlig for forbipasserende. Oppsettet kan best beskrives som typisk tysk, med kombinert meske- og kokekar og oppvarming med damp. Det ser ut som kvalitet, med solide deler i rustfritt stål og omtrent fem ganger så mye kobber som noe brygger egentlig har lyst til å pusse. Oppsettet kan minne om tyske bryggverk som finnes i noen norske mikrobryggerier, men uten noe særlig automatikk. Med andre ord, akkurat den typen bryggeri en overivrig markedsavdeling kunne finne på å bestille for å overbevise ølmarkedet i Oslo om at Hansa var bra saker, selv om et kanskje virker litt i største laget. Hvorfor det skulle være en god ide å gjemme det bort i en kjeller, kan man jo også undres over.

Et vakkert kunstverk av et to-kars bryggverk i kobber og messing
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse

Før vi går videre kan det være greit å se litt på forskjellen mellom et tysk «Hausbrauerei» (husbryggeri) og et norsk mikro- eller pubbryggeri. Vi er vant til at en pub med sitt eget bryggeri har et annet ølutvalg enn de fleste andre puber. I tillegg til, eller kanskje også i stedet for, pils og tradisjonelle lagere, forventer vi å finne et utvalg av mørkere og humlerike øl. For et tysk husbryggeri handler det først og fremst om å brygge øl som er av tilsvarende type som serveres andre steder, selv om det er lokalbrygget og ufiltrert. Sonne er ganske typisk for slike bryggerier, med et par øltyper i tillegg til et par sesongøl i løpet av året.

Som Anders har skrevet en del om, var bryggeriet i Oslo i praksis nedlagt på slutten av 1990-tallet. Samtidig hadde Bernd Mauch en drøm om å lage sitt eget øl. Han hadde utdanning som brygger og jobbet på et middels stort bryggeri, da han gjorde alvor av drømmen. Sammen med kona Heike, og deres nyfødte datter, reiste de til Oslo i 1999 for å se på et bryggverk som var til salgs via en tysk megler. Bildene de tok da de var i Oslo viser et bryggverk som stort sett var i god stand selv om det hadde vært ubrukt i minst et par år. Bryggverket ble kjøpt og sendt tilbake til Tyskland, der det jo opprinnelig var laget.

Gjæringstankene var tilpasset bygget der de stod, så de hadde ingen verdi å ta med til Tyskland, men ellers er bryggeriet slik det er i dag i praksis helt likt det som stod på Karl Johan. De har fortsatt med åpen gjæring, i to nye runde gjæringskar. Lagringstankene er de samme som ble brukt i Oslo, og hinter også til en ganske typisk tysk bryggeprosess, med tankkapasitet til modning av ølet i flere uker før servering.

I dag brygger Bernd omtrent en gang i uka og har en årsproduksjon på rundt 50.000 liter. Hovedproduktet er Spezial, som kanskje best kan beskrives som en kellerpils eller zwickel, og et klassisk hveteøl. Begge er meget gode øl, men jeg synes kanskje Spezial var best, med et lite preg av korn og god balanse mellom sødme og bitterhet. Hveteølet var ganske nøytralt, med litt nellikpreg.

Tanker for gjæring, lagring, modning og servering
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse.

I tillegg til selve bryggeriet, fikk jeg se en del papirer som fulgte med bryggverket. Her var det alt fra Hansas originale bestilling av bryggeriet til detaljtegninger av hver plate i platekjøleren. Ei riktig tidsreise tilbake til tidlig på 1990-tallet, med skrivemaskinskrift og telefaxpapir.

Selv om det var mange uinteressante detaljer, bekrefter papirene en del som vi allerede vet om drifta av bryggeriet i Oslo. Fra starten var det en tysk bryggerimester, Stephan Jacob, som hadde ansvaret for bryggeriet. Det startes også opp av Hansa, men drifta gjøres gjennom selskapet Mikrobryggeriet A/S.

Ølene som ble brygget var tilsynelatende en helles og en dunkel. I følge en laboratorietest fra Hansa var hadde dunkelen en OG på 12,0° plato og 5,2% alkohol. Fargen 47,5 EBC og bitterheta ble målt til 19 IBU. For helles-en var OG på 11,2° plato med 4,4% alkohol, med farge på 9,8 EBC og bitterhet på 29 IBU. Jeg fant bare en laboratorietest, så jeg er usikker på hvor stabile ølene var.

Det er ingen tvil om at dette er riktig bryggeri, her er papirene fra tiden i Oslo
Foto: Gustav Foseid, brukt med tillatelse

For dunkel-en fant jeg ingen oppskrift, men flere maltbestillinger tyder på at den ble laget med en god del bayermalt og noe karamellmalt av ukjent type. For helles-en var det derimot en komplett bryggelogg, og for det som måtte ønske å gjenskape ølet var oppskrifta slik:

• 175 kg lys bryggemalt (sannsynligvis pilsnermalt fra Viking, basert på pakksedler fra Hansa)

• 5 kg sauermalz (av ukjent opphav, for det var ingen bestillinger på dette)
• Innmesk: 750 liter vann på 60°C i 15 minutter.
• 1. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 15 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventilen og forsukre på 68 grader i 10 minutter.
• 2. mesketrinn: La 250 liter være igjen i meskekaret og øk temperaturen til 68 °C i 20 minutter for forsukring. Kok opp og la koke i 10 minutter. Åpne panneventil og la meske ut i 10 minutter.
• Vorlauf til klar vørter.
• Skyll med 250 liter vann på 78 °C. Skylling ferdig når det er 1150 liter i kokekaret.
• Kok intensivt i 90 minutter.
• Tilsett 900 gram humle etter 15 minutter (sannsynligvis Saaz, basert på bestillinger), 900 gram etter 30 minutter og 900 gram femten minutter før kokeslutt.
• Kjøl ned til 7 grader og tilsett 5 liter gjærslurry.

Fritt oversatt og forenklet (!) fra bryggelogger på tysk.

Et annet alternativ er, selvfølgelig, å ta turen til Herrenzimmern og smake på ølet som nå brygges på bryggverket. Jeg kan love en fin tur til en vakker del av Tyskland, og godt øl når du kommer fram.