Strontium 90, radioaktivitet og øl

Det begynte med en referanse i '71-utgaven av Bryggeriforeningens «Vår gyldne drikk»/«Ølet vårt» – riktignok en flåsete referanse, men en jeg ikke fikk ut av hodet mitt før jeg fikk sjekket det opp. På side 26 forteller de at bryggeprosessen filtrerer bort blant annet strontium 90, og siterer Industrivernnytt nr 1 fra 1962 der det sies:

Selv om råvarene således har vært utsatt for stråling, vil det ferdige produkt – ølet – være på det nærmeste befridd for de radioaktive stoffer, slik at innholdet av disse ligger langt under faregrensen.

Nuvel, jeg burde ikke gi meg ut i atomfysikken, siden det er ubehagelig langt unna noe jeg egentlig kan. Men 'lell, bestråling av ølets råvarer gir vel ikke strontium 90. Det er vel heller et restprodukt som oppstår når andre, radioaktive tungmetaller brytes ned. Derimot kan atomsprengninger avstedkomme strontium 90, som er et skummelt stoff, siden det lett tas opp i skjelettet som om det hadde vært et kalsium-atom, og der kan det stråle og forårsake f.eks benmargskreft og leukemi.

Dermed er vel temaet strontium 90 fra atomsprengninger, og ved hjelp av brygging ønsker man å ta bort dette stoffet i den grad det er blitt tatt opp i råvarene, og da formodentlig primært i korn.

Kinesiske forskere fikk publisert en artikkel på en konferanse (ICBBE 2010) rundt dette: Wei, Faqin og Qunwai: Biosorption of Strontium Ions in Aqueous Solution by Beer Yeast. De kom til at under behandling av vann som inneholdt strontium, absorberte ølgjær betydelige mengder. En pragmatisk sweet-spot som gav balanse mellom effektivitet og innsats var ca 15-30 minutter og en pH på 4,5, og med en dose på 2-4g tørrgjær pr liter vann. Men selv da kunne de kun binde opp i underkant av 60% av strontium. Da det ser ut til å etablere seg en likevekt mellom strontium-ioner som er i vannet og som er bunnet til gjæren, burde det fungere å iterere denne prosessen med utskifting av gjæren mellom itereringen. Og nei, det var ikke levende gjær – for den ble tørket på 60°C etter å ha blitt trykkokt. Poenget er ikke så mye at gjæren absorberer tungmetaller som en del av gjæringsprosessen, men at gjærens overflate tiltrekker seg ioner.

Utfra deres eksperimenter er ikke brygging noen magisk løsning på strontium 90 i korn eller bryggevann. En effektivitet på oppunder 2/3 er en god start, men heller ikke mer. Dobbelt- og trippelgjæring ville kanskje hjelpe, men er ikke helt slik bryggeribransjen fungerer. Nå har jeg ikke tilgang til Industrivernnytt, og det kan tenkes at de bruker en meget annerledes teknikk, ikke minst fordi brygging benytter levende gjær, hvilket den kinesiske studien ikke gjorde. Dessuten er det mye annet som skjer under brygging, men den kinesiske studien kun hadde vann, strontium-ioner og død tørrgjær.

Men andre har også skrevet om tungmetallopptak i ølgjær, blant andre D. Brady, J. R. Duncan: Bioaccumulation of metal cations by Saccharomyces cerevisiae (Applied Microbiology and Biotechnology, mars 1994, vol 41, nr 1, sider 149-154). Denne artikkelen er eldre enn den kinesiske, og virker mer solid, selv om den ikke eksplisitt går på strontium. De opererte med levende gjær, og fant at gitt lengre eksponeringstid ville man trigge en ytterligere mekanisme der tungmetallene ble flyttet fra celleveggens ytterside og inn i cellen. Dessuten brukte de et oppsett der gjærcellene ble plassert fast i et et slags filter, og de kunne dermed rense nesten fullstendig, noe som de selv påpeker ikke er mulig med batch-rensning. De foreslår også å «tømme» filteret for tungmetaller ved hjelp av EDTA.

Om vi ser på om kommersielt øl er trygg krigsdrikke på bakgrunn av denne andre artikkelen, så er svaret dessverre nei. Gjæren vil nok kunne binde opp 55% eller så av tungmetallene. Sikker filtrering skjer ikke før man går utenfor de parametrene og prosessene som er vanlige i et bryggeri. Dog savner jeg fremdeles å sjekke hva Industrivernnytt skriver om saken, og da må jeg lesesalen til Nasjonalbiblioteket. Og de blir ikke denne uka, for å si det sånn.

Enda mer flåsete er brosjyrens påstand om at øl og vørterøl burde være en naturlig vare på de militære beredskapslagrene. Ettersom slike lagre legges opp i fredstid, skulle det ikke være noen grunn til å bruke øl for å unngå strontium 90.

Og hvorfor samler jeg på på slike «reklamebrosjyrer» fra Bryggeriforeningen? Vel, det er viktige tidsdokumenter, og det er mye fin dokumentasjon der som er vanskelig å skaffe og enda verre å tidfeste utfra andre kilder. Jeg er faktisk en notorisk samler av trykt materiale på ølmesser og slikt ... og dessuten er tegningene ved Finn Graff i akkurat dette heftet, bare dét er i seg selv grunn nok til å kjøpe dem.