four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 22. mai 2012

Koffeinismen min

Hjelp! Jeg er i ferd med å skli inn i koffeinismen. Dere får ha meg unnskyldt at jeg på denne subbloggen for en gang skyld blogger om en annen drikk enn øl, og i stedet tar for meg et skummelt og avhengighetsdannende rusmiddel: kaffe.

At det er avhengighetsskapende er sikkert. Bare forsøk å være rundt noen som forsøker å skjære ned på sitt forbruk av kaffe, så blir du overbevist om at det er temmelig så vanedannende. Det er også lumskt i den forstand at du opparbeider deg en form for snikende toleranse selv gjennom moderat forbruk. Kroppen venner seg langsomt til kaffe. Langsomt høres bra og trygt ut, men det er akkurat så langsomt at du ikke merker det, og den vil stadig ha mer.

Koffeinen er skummel også i den forstand at det er et sosialt akseptert rusmiddel, som endog pushes av såvel kirken (det er temmelig så lenge siden kirkeølet ble byttet ut med kirkekaffe, selv om den sosiale funksjonen ikke er så veldig forskjellig) som avholdsorganisasjoner. Det er vel dessuten det eneste arbeidsgiversponsede rusmiddelet vi har. For om du er på koffeinkjøret, så trenger du ikke å betale for stoffet ditt selv, arbeidsgiveren betaler gladelig for dette mildt oppkvikkende, sentralstimulerende middelet.

Tenk deg at du på reise har ramlet ut i ubehageligheter ett eller annet sted i et fjernt land. Tenk deg at du ender opp foran en lokal variant av dommerstanden, som etter å ha hørt din ektefølte forklaring om en misforståelse og innstendige bønn om å få slippe fri, sier at han må tenke på det, og så plukker frem litt khat, tygger noen coca-blader eller noe hva den lokale varianten måtte være. Neste stopp er tabloidavisforsideoppslaget «Dømt i narkorus» - nåja, den overskriften er kanskje litt lang for en tabloidavis, men jeg har jo som kjent ikke evnen til å fatte meg i korthet.

Men om han eller hun hadde brygget seg en kopp kaffe eller te, så hadde vi nesten bare syntes det var litt hjemmekoselig, og rost dem for å holde oppmerksomheten oppe og sansene skjerpet. Hvor ofte er ikke hva vi kaller sannhet likeså gjerne et vrengebilde. For burde ikke heller en dommer - eller trailersjåfør eller lærer - sørge for å stille uthvilt og opplagt på jobb, fremfor å presse seg til ekstra høyder med oppkvikkende rusmidler - uansett hvor «milde» og aksepterte de måtte være? Og hvorfor bifalles det som ansvarlig å innta koffein når dette i beste fall er for å motvirke den uansvarlige handlingen det er å jobbe når man er trøtt og dermed uopplagt?

Min egen historie som koffeinist er sikkert ikke veldig forskjellig fra mange andres. Til og begynne med likte jeg det ikke, for kaffe er ærlig talt ikke godt. Det er bittert og beskt, og det blir ikke bedre av at kvaliteten på det som pushes ikke alltid er høy, og kompetansen på hvordan fikse brukerdoser ofte er varierende. Så kaffe ble for meg i mange år noe jeg kun «nøt» under gruppepress for ikke å skille meg ut i sosiale situasjoner, samt at jeg en og annen gang kunne være så trøtt at jeg i ren desperasjon tydde til det, uten egentlig å tenke så mye over om det hjalp eller ikke.

Så snublet jeg over en kombinert kaffekopp og presskanne. Hjemme hadde vi en bra kaffekvern, og det ble til at jeg begynte å drikke noen kopper. Jeg ble hektet. Dagen kom liksom ikke skikkelig igang før jeg hadde fått kaffekoppen min. Og så én til lengre utpå dagen. Og én til lunsj. Men det var ikke fordi jeg var trøtt. Neida, jeg narret meg selv til å tro at det bare var ritualet i det, at det var det sosiale i det, at jeg likte det ... osv.

Sannheten begynte å gå opp for meg rundt juletider. Rutinebruddet som høytiden bragte med seg gjorde at jeg hoppet over kaffe flere dager. Jeg ble slapp og vandret rundt som en zombie. Tidvis sovnet jeg nesten på dagtid, noe jeg aldri hadde gjort før jeg begynte å drikke kaffe stabilt.

Så begynte jeg å eksperimentere med meg selv som forskningsobjekt. Det er ikke akkurat dobbelt-blindede kontrollerte studier, men interessant lell. Hva skjer om jeg hopper over kaffen en dag? Hva om jeg tar dobbelt eller trippel dose?

Til de som mener at kaffe tross alt ikke er hallusinerende - jo, forskning har vist at med nok koffein innenbords, øker tendensen til å se og høre ting i hvit støy. Man ser kanskje ikke rosa elefanter på åpen gate, og i praksis er vel den kaffen vi brygger så svak at det hyppige doturer blir et problem lenge før faren for harde hallusinasjoner. Det er nesten som å forsøke å drikke seg full på lettøl. Men likevel, kaffe får deg til å høre og se ting som ikke finnes.

Avholdsbevegelsen oppdaget tidlig kaffens virkning, og hadde opprinnelig nesten et strengere forhold til den enn til sprit. Men noen kameler skal man svelge, og det at den ikke gjorde deg spesielt synlig ruset, samt at rusen kom som en oppkvikkende effekt som gjorde deg mer hyper, fikk den kanskje til å fremstå som det perfekte rusmiddelet for de som var anti-rusmiddel.

Men ingen skal klare å overbevise meg om at koffeinrusen er det eksakt motsatte av trøtthet. Det vil si: jeg tror ikke på at om du er trøtt om morgenen så kan en kopp kaffe gjøre deg like pigg og opplagt som om du hadde lagt deg en time eller to tidligere kvelden før. Den kan nok hindre deg i sovne, den kan nok gi deg en følelse av å være pigg, den kan nok undertrykke trøtthet og gjesping. Men jeg tviler sterkt på at noen kopper kaffe nuller ut alle effekter av en times søvnunderskudd. Skulle det likevel være slik, er det innlysende at effekten ikke skalerer, dvs at man ikke grenseløst kan bytte nattesøvn mot kaffedrikking.

For å bruke et øl-bilde, så fjerner alkohol sosiale hemninger og tør deg opp i festlig lag, men det er faktisk ikke slik at en introvert og sosialt hemmet person blir festlig og utadvendt på lik linje med en person som er det av natur. Han kan føle seg slik, og han kan overfladisk oppføre seg slik, men det er og blir en forskjell. Og det er heller ikke slik at om fire halvlitere gjør deg sosial og festlig, så gjør åtte halvlitere deg dobbelt så.

Jeg er som nevnt blitt koffeinist - jeg er hekta, og jeg merker at jeg ikke kan slutte. Men jeg tror jeg ønsker å slutte, for kafferusen er også en slags halvveis zombie-tilstand samtidig som jeg blir hyper som en Duracell-kanin. Kanskje «zombie-Duracell-kanin» er en god beskrivelse?

Men nå må jeg gå og få meg en kaffekopp til.