four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  mandag 14. november 2011

Kristiania Bar og Café

«Åhh-nei, du må ikke gå der» var tilbakemeldingen da jeg med infam og påtatt sørmodighet slaktet Sidesporet. «På Østbanen må du besøke Kristiania Bar og Café».

Noen måneder er gått, men jeg har hatt dem på hitlista og bare ventet på et langt nok opphold på Oslo S. Forresten, Oslo S er et nokså nytt konsept. Egentlig het det Østbanestasjonen og var endestasjon for jernbanene fra øst og nord, mens Vestbanen var endestasjon fra jernbanene fra vest og sørvest. Du kunne ta drosje mellom dem om du hadde hastverk og på død og liv ville reise videre med en gang du ankom. Jeg husker det gamle jernbanesporet man hadde over Rådhusplassen, så man kunne forflytte materiell mellom de to jernbanenettene før jernbanetunnellen under Oslo kom. Såvidt jeg husker deltok det sporet også i et plot i en Olsenbandenfilm. Nåja, jeg er i tydeligvis i ferd med å bli gammel.

På Kritiania Bar og Café kommer man inn i et vidunderlig vakkert rom i en slags neo-barokk monumental stil. Et rom av den typen man ikke trodde Den norske stat hadde lov til å bygge til noe så utilitarisk som en jernbanebilletthall. Men i siste halvdel av 1800-tallet var jernbane toppen av teknologi, det var en økonomisk hovedpulsåre, og ikke minst: det var et utstillingsvindu for nasjonal stolthet og ambisjoner. Jernbanestasjoner og telegrafstasjoner var portal og vindu ut mot verden for ethvert sted som var stort og viktig nok, og ble stedets mentale fokus. Mangt et norsk småsted startet som en stasjonsby - som en jernbanestasjon i nesten-ødemarka som det vokste opp en by rundt. Og om man skulle ha staselige stasjonsbygninger på odde steder ingen hadde hørt om, hva skulle man da ikke ha i Christiania?

Det er et vakkert og pent restaurert rom som Kristiania Bar og Café holder til i. Pent og troverdig restaurert, og deretter rasert av pub-kafén. Ja, rasert! Vel, visuelt rasert i det minste. Og dét er før jeg tar med TV-ene, høyttalerne og lyskasterne som er montert i taket og mellom søyler og små amoriner.

De har formodentlig kjøpt et flatpakket engelsk pubinventar etter mål. Fra gulvet og 3,5 meter opp er det viktoriansk beer-temple av den typen som kom på moten i victoriatidens London og som for datidens pubgjester må ha virket mer som et palassaktig Disneyland enn som et drikkested. Forresten var det vel ikke pubene selv som betalte det, for dette var også tiden for introduksjon av konseptet med «tied pubs», så det var bryggeriene som tok regningen og målet var å ha flest mulig puber som bare solgte bryggeriets egne øl.

Over 3,5 meter er Kristiania Bar og Café norsk monumental neo-barokk, mens under det er det londonsk øl-palass. Husker dere de puslespillene der man kan kle opp en papp-person av en underdel og en overdel, og man kan velge fra et sett ulike kostymer. Dette rommet er liksom noen har kledt en slik dukke i Prince Albert-underdel og Christian Kvart-overdel. De av dere som ikke ser hvor hysterisk galt det er oppfordres til å bilde-google litt.

Bar-øya midt i rommet minner om en krysning mellom en victoriansk teak-UFO og en stilisert kjempeblekksprut som har landet i et barokt slott. Selv om den er diger - og jeg har bodd i leiligheter som er mindre - så virker den litt puslete i det store lokalet. Urk! Dette er dessverre et rom som skriker etter å være nesten tomt, etter luft, og verden idag er ikke villig å la rom stå tomme bare fordi det passer dem best.

I randsonen mellom de to stilene har de installert noen slags neo-gotiske glassmaleri-ish paneler i de øvre delene av den nedre buene. Ahhrrhg, de passer bare ikke sammen, men kanskje det er ment som en slags ironisk samtidskritisk kulturkommentar, hva vet vel jeg.

Også søylene på nedre plan er klådd på, og kledt opp i mørkt panel som illuderer noe tropisk og utrydningstruet. Men la meg komme videre i sytingen og konkludere med at de burde ha lagt en falsk himling i mørkt, oljeinngnikket treverk, i 3,5-4 meters høyde, og puben ville stått frem som en liten perle. Vel nesten. Helt harmonisk er ikke underdelen heller. Noen med en fetish for lær og mørkt tre har fått boltre seg litt for vilt. Det er et potpurri av sitteinnredninger, og det eneste fellestrekket med dem er ... mørkt tre og lær. Barstolene, ståbordene med høye stoler, chesterfieldlenestolene, den kule designermøteromsbordgruppa, bierstubebenkene, kafebordene ... litt av alt, men gjennomgående med lær og mørkt tre. Vel, det kunne jo vært verre.

Men nok om innredningen. Hvordan var maten? Bra. Litt grill over den, men hamburgeren jeg bestilte var slett ikke ille, selv om den hadde noe slappe og soggy pommes frites. Prisene er midt på treet, det vil si upscale i de fleste andre sammenhenger. Jeg er ingen matekspert, men for min utrenede - og sultne - gane virket det greit.

Øl og andre drikkevarer da? Joda, det er jo et utvalg, men man har ønsket å ha litt alt. Det er et fromt nok ønske, men det blir gjerne til at man egentlig ikke har noe av noenting. Kanskje er det en nødvendig overlevelsesstrategi for et sted med stort gjennomtrekk av reisende? Men jeg klarer ikke å holde meg helt fra å tenke at de har valgt drikkevarer utfra status og hvor kjente merkene er, ikke utfra hvor gode de er eller hvordan de passer inn i en vareutvalgsstrategi. Det er et slags minste felles multiplum for wannabes, ignoramuser og connoisseurer som motvillig er dratt ditinn. Et utvalg selv den mest ambisjonsløse hotellbar kunne vært stolt av. Det blir som med navnet: Det heter bar og café, men er mest pub og restaurant - litt av alt, men uten at det er noen tydelig profil.

Men helt hakkendes galt er da heller ikke. En Nøgne Ø Brun passet greit til den amerikanskinspirerte hamburgeren som igjen passet bra til den generisk amerikaniserte musikken som forgjeves kjempet mot akustikken i rommet.

Hva skulle man ha som øl-apropos et slikt sted? Utvalget deres på ikke-eurolager er rundt et lite dusin. Det måtte selvfølgelig bli Orval - 7 måneder gammel Orval. Ølet som er en verd en egen stilkategori for seg selv, for den bikker aldri helt ned i noen av de andre. Ølet som er så bra balansert at konteksten det drikkes i alltid farger smaken. Ølet som ikke nødvendigvis blir bedre med lagring, for det er godt både som ungt og gammelt - men som så absolutt endrer seg under lagring. Det er kanskje det beste øl-aproposet til denne bar-og-caféen. Dessuten er Orval et øl jeg aldri blir helt ferdig med, og kanskje jeg også må ta en ny runde på dette stedet for å sjekke om jeg kanskje var litt for streng?