Årets julegave for ølnerder

Jeg pleier å ha et ambivalent forhold til give-aways, for på den ene siden er det jo hyggelig å få noe gratis, mens på den andre siden er lett å føle at det forventes at man skal yte noe igjen, og dermed blir det en litt beklemt erfaring.

Jeg har stort sett gått utenom problemet ved å ikke blogge om ting jeg får, men ingen regel uten unntak. Og her er ett av unntakene: Gustav Jørgensens bok «Verdens klassiske øltyper». Det er faktisk noe så sjeldent som en meget god og interessant bok om øl, originalskrevet på norsk. Vi er jo ikke bortskjemt med slikt, for enten er det oversatte bøker, eller så har bøkene litt for ofte bedre design enn innhold. (Full disclosure: Gustav Jørgensen sendte meg en gratis kopi, formodentlig fordi jeg blogger om øl og ølhistorie.)

Jørgensens bok har et ambisiøst fokus, og faktisk også et svært vanskelig fokus. Det å dele øl inn i klasser er og blir vanskelig. Klassekonseptet utvikler seg over tid, og det er sterkt geografisk avhengig. For eksempel er ikke en norsk pilsner helt det samme som en tjekkisk pilsner, som igjen er forskjellig fra en amerikansk pilsner, både før og etter forbudstiden. En amerikansk IPA er ikke det samme som en engelsk IPA, som igjen neppe er det samme som en engelsk IPA pleide å være i gamle dager. I et øyeblikk av stormannsgalskap kastet jeg meg ut i å skrive noe lignende: en typeinndeling for alle øltyper til nesten alle tider for alle land. Heldigvis kom jeg raskt ned på jorden og la prosjektet på is.

Så boka til Jørgensen skyter på et mangefasettert, bevegelig mål, og den har i tillegg 360 graders fokus. Derfor var det uten de store forventningene jeg åpnet boka - men min bekymring var heldigsvis grunnløs.

Boka lister øltyper i de tre store, gamle øl-landene: Belgia, Tyskland og England. Alle sammen i en litt utvidet forstand, om man kobler bière de garde til Belgia, skotsk øl til England, pilsner og wienerøl til Tyskland osv. Bare ett øl kommer utenfor disse tre kulturtyngdepunktene: amerikansk California common beer. Dermed har boka gjort en nokså brutal avgrensning i tema - hvilket den styrker seg på, for ellers hadde alt flytt for mye ut. Og la det dermed være advart med én gang: dette er ikke boka for hop-heads som ønsker å lese om amerikanske mikrobryggerier.

Hver av de 32 øltypene som boka fokuserer på omtales fra tre vinkler: a) Historikk, b) karakteristikk og eksempler, og c) kombinasjon med mat. Bildematerialet er ikke profesjonelt, og heller ikke designet er det. Men det betyr ikke så mye, for boka fokuserer mer på ølene og historien enn på innpakkingen. Innbindingen er hard-cover og ser solid ut. Skriften er stor nok for en fuktig kveld på en dunkel pub, selv om boka ikke akkurat er i et lommeformat som innbyr til slikt. I det hele tatt ser det gjennomgående bra ut.

Hva så med innholdet. Etter å ha revet av innpakkingen fortapte jeg meg i historikk-avsnittene - faktisk så mye at Magni måtte lide seg gjennom en lett brent middag den dagen. Historikken er godt skrevet, og den er holdt på rett abstraksjonsnivå gitt at et par sider er hver øltypes tilmålte plass. Han klarer å få sagt det viktigste med få ord, men uten å åpne for stormangrep fra de detaljfokuserte pedantene.

Vel, jeg er vel også en av pedantene, og helt uten svake punkter er vel ikke boka. La meg ta med en liten liste, så kan dere selv bedømme om dette er spissfindingheter eller relevante svakheter:

s. 16: Napoleons skipsblokade i 1807. Tja, Boney svarte på britenes blokade med en motblokade - skjønt det var helst en handelsblokade. For skip til å gjennomføre en blokade hadde han lite av etter Trafalgar. Så teknisk sett er det vel rett å si det som det står i boka. Men som sørlending vil jeg på det sterkeste protestere mot at blokaden under napoleonskrigene (der blokaden av Skagerak fra 1807-1813 inngikk, og der rundt 4600 norske fartøyer ble oppbragt) var noe annet enn en britisk blokade.
s. 62: At Summerernes sikaru og dagens lambic skulle brygges på omtrent samme måte er vel en temmelig langstukket påstand, hovedsaklig (og utilstrekkelig) fundert på omtrent lik blanding av hvete og bygg, og på det at gjær ikke eksplisitt tilsettes. Dog, her siterer Jørgensen eksplisitt Marcel Gocar, og det er vel helst der (dvs på belgisk overivrig nasjonalstolthet) ansvaret burde ligge. Sikaru er forøvrig beslektet med «sterk drikk» i Bibelen og det er etymologisk opphave til vårt ord (eple)sider.
s. 38: At humle ikke egentlig gror i Skotland, og at det er årsaken til en lavere humleprofil i skotsk øl er litt for enkelt sagt. Nå er humle en meget hardfør plante, som jeg tror utmerket godt kan dyrkes i Skotland, i det minste i mindre skala. Problemet er vel heller dels at det er vanskelig å dyrke den i stor skala i konkurranse med steder der den virkelig trives, som i Kent. Derfor må store bryggerier importere humle for å være konkurransedyktige. For småskala brygging og for gårds- og hjemmebrygging er det fullt mulig å dyrke den i hardføre klima, slik som humlehagene rundt om på norske gårder vitner om. Noen hevder at skottene i mangel av humle måtte bruke lyng (som muligens delvis er en sammenblanding med pors), men det er nok heller en forvrengning av det faktum at humle kom sent til Skotland, som til mange andre utkanter. Økonomi kan være medvirkende også, for skattleggingen av øl har tidvis gått via skattlegging av ingredienser, som humle. Da blir det billige ølet det humlefattige, og det eksklusive det humlerike - slikt kan utrolig nok påvirke smaken. Malt ble tidvis ikke beskattet i Skotland, og det kan ha gitt bryggerne et insentiv til å gi ølet en dypere maltkarakter enn der malten ble beskattet. I det hele tatt er opphavet til det skotske ølets profil et meget sammensatt spørsmål.
s 53: Det påstås at A. le Coq var en belgisk brygger som drev ølhandel i Baltium i 1869. Vel, le Coq-familien er en meget interessant familie, med grener innenfor både vin- og ølverdenen. Her er det vel heller slik at le Coq var en hugenottisk familie i Preussen, og Albert le Coq slo seg ned i London, og eksporterte øl til Russland. Bryggingen ble overført til Baltikum etter 1900, og da hadde muligens familien allerede solgt seg ut av det britiske foretaket.

Vel, når sant skal sies, så er vel dette mest spissfindigheter. Og jeg må innrømme at jeg fant mange andre «mulige feil» som ved nærmere sjekking viste seg å være korrekt. Boka er full av trivia som jeg ikke var klar over, og det i seg selv en god grunn til at den endte på nattbordet mitt.

Det er ikke hver dag det kommer ut interessante bøker om øl i Norge. En av de virkelig høydepunktene i så måte var Odd Nordlands Brewing and Beer Traditions in Norway i 1969. Det er førti år siden i år, og jeg tror Jørgensens bok matcher det meste som har kommet på norske forlag siden BaBTiN. Boka har i alle fall løst enkelte julegaveproblemer for meg.

Og forresten, ikke send meg freebies med mindre dere virkelig, virkelig er selvsikre på kvaliteten. Det er bedre å tipse meg om eksistensen av bøkene eller annet, så kjøper jeg selv, og så står jeg mentalt mye friere til å nevne også det som i kvalitet ikke er helt på øverste hylle.