Hansa Borg-regnskapene

Regnskapene er kommet fra Hansa Borg, og samtidig med dem kom også regnskapene til Nøgne Ø og Austmann. Er ting så ille stilt hos Hansa Borg som vi har mistenkt. Kortversjonen: Nei – men mikrobryggeriene til Hansa leverer solide underskudd.

Daglig leder i Hansa Borg gjennom mange år gikk av i fjor vår, og da tenkte jeg mitt. Men regnskapet deres ser faktisk ikke så ille ut sammenlignet med 2017. Salgsinntekter har økt fra 2,37 milliarder til 2,55 milliarder, hvorav 1,54 milliarder er alkoholavgifter. Dette er kanskje den aller beste indikatoren på produksjonsvolum, og er opp fra 1,41 milliarder i 2017. Kostnadene har også økt, med varekostnad som det som har økt mest, fra 385 mill til 430 mill. Driftsoverskuddet har gått fra 63,4 mill til 67,3 mill. Selv om det ikke er noe stort byks fremover, så har det jo gått riktig vei i alle ledd. Imidlertid er utfordringen at i 2016 og 2015 var driftsoverskuddet 126 mill og 114 mill – og vi må helt tilbake til 2011 for å finne et år som er dårligere enn de to siste. Hansa Borg hadde fem feite år 2012-2016, med toppår i 2014, og 2018 klarte ikke å klatre tilbake til dette platået. Vi kan også legge merke til Remas bestevennstrategi ble annonsert i januar 2017, så de dårlige årene sammenfaller med dette.

Nøgne Ø har et ganske annerledes regnskap enn Hansa Borg. Bryggeriets inntekter sank fra 50,3 mill i 2017 til 30,4 mill i 2018. Det er en nedgang på ca 40%. Ouch! Men salgsinntekt er ikke det samme som produksjonsvolum. Bildet blir litt mindre dystert om vi ser på varekostnad, som har falt fra 17,5 mill i 2017 til 12,9 mill i fjor, et fall på 26%. Tidligere har jeg sitert et tall som Agderposten publiserte i januar, der produksjonsvolumet for 2018 var oppgitt til 1,0 mill liter, men Sverre Orm Øverland forteller til bloggen at det korrekte tallet er i underkant av 900 tusen liter. Dermed var produksjonen i 2018 ned 25%.

Men er ikke dette bare enda et utslag av at 2018 var et elendig år for småbryggeriene, og at Nøgne Ø hadde uflaks og dårlig timing? Det er sant at «alle» hadde et dårlig år i 2018, men Nøgne Ø hadde solid produksjonsnedgang og brutalt krympende i overskudd både i 2017 og 2016 – som var bra år for bransjen. Sånn sett virker problemene mer som en fortsettelse og forsterking av en trend som er spesifikk for Nøgne Ø enn at bryggeriet uforskyldt ble sugd inn i en dårlig konjunktur som rammet «alle».

Bryggeriet skriver i årsberetningen at bryggeriet «valgte å destruere store deler av av varelageret vårt i 2018, som igjen utgjør en vesentlig del av det negative årsresultatet i 2018 på 5.718.318 NOK.» I note 5 i regnskapet - «nedskrivning for ukurante varer» - er det ført 786.751, men dette er ikke veldig forskjellig fra tilsvarende post på 771.846 i 2017, så det virker ikke som man har destruert en uvanlig stor andel av produksjonen. I snitt har nedskrivningene av ukurante varer holdt seg på dette nivået siden 2014. Samme sted listes det at lageret av ferdigvarer har sunket fra 4,27 mill kroner til 3,32 mill fra starten til slutten av 2018. Det er heller ikke noen oppsiktsvekkende stor reduksjon, selv om det er lenge siden beholdningen av ferdigvarer har vært så liten.

Dagens Næringsliv har omtalt dette regnskapet, og de var vel først ute med nyheten. De skriver at «160.000 liter øl ble destruert eller dumpet utenlands for å få redusert et altfor stort varelager.» Jeg tipper at det viktigste ordet i den setningen er «eller». Dumping av ellers usalgbart øl til utenlandsmarkedet vil forklare hvorfor salgsinntektene faller så mye mer enn varekostnadene. Det er verd å merke seg at en rekke andre aviser har plukket opp denne historien, men har vinklet den som at bryggeriet har destruert 160.000 liter øl. Det tror jeg bygger misforståelser og spissing av overskrifter, for jeg oppfatter «dumpet» som billigsalg til eksportmarkedet, ikke som dumpet i sluket. Overfor bloggen er Øverland tydelig på at en betydelig andel av lagertømmingen har skjedd gjennom slikt billigsalg til utlandet.

Er det ikke bedre å få varene ut, om enn til null eller svakt negativ fortjeneste, enn å brenne inne med noe som tross alt er ferskvare? Joda, men tanken på å dumpe varelageret på eksportmarkedet gir ingen god magefølelse. Det er jo som regel en grunn til at man ikke får solgt det på hjemmemarkedet. Selv om dumping på eksportmarkedet kan dempe tapet, så kan det også kanibalisere ens gode navn og rykte. Mitt inntrykk er at eksportmarkedet har enda lavere merkelojalitet enn hjemmemarkedet, og at det tillates mindre slingringsmonn der enn hjemme.

Det er to marer som har ridd norsk håndverksølbransje de siste årene. Det ene er teknisk dårlig kvalitet. Selv om det slett ikke har rammet alle bryggeriene, så har du ikke kunnet forvente at en vilkårlig flaske med norsk mikrobryggeriøl var teknisk feilfri. I starten trodde visst mange øldrikkere at det skulle være sånn – med oksidering og lett infisering. Etterhvert har det lagt en demper på eksperimenteringsviljen blant ølkjøperne. Selv om Nøgne Ø har hatt kontroll på kvaliteten, så har de nok blitt rammet av syndromet der et tilfeldig øl man aldri har smakt før i snitt smaker endel dårligere enn et øl du tidligere har smakt på og vært fornøyd med.

Bransjens andre mare er Nøgne Ø langt mer delaktig skyldig i: en kreativitet som grenser opp mot det uproduktive. Når man kombinerer utradisjonelle ingredienser, så leker man med ild. Det er sikkert spennende, og resultatet blir alltid interessant. Tidvis går det til og med kjempebra. Men det er ytterst få personer som klarer å koble sammen utradisjonelle råvarer og på første forsøk treffe noe som smaker godt. De som klarer det er stjernekokk-materiale. Dette blir ikke noe lettere for et bryggeri, for det skjer mye med råvarenes smak gjennom koking, gjæring og modning. Det er to nøkler til å gjøre dette rett: du må ha stålkontroll på å kombinere smaker, og du bør repetere 4-5 ganger eller mer før oppskriften er rett justert.

Det virker som Nøgne Ø lot kreativiteten få utfolde seg temmelig fritt etter at Kjetil Jikiun sluttet, for han hadde som Head Brewer lagt en demper på den mest eksperimentelle kreativiteten. Det ble mange sære øl av det, men det var vel ikke alt som ble like godt mottatt. Man treffer jo alltids blink med avsagd hagle, men det er et dyrt alternativ til målrettet sikting. Sånn sett er det forståelig når Øverland forteller til DN at enkelte av de 50 lanseringene i 2018 kanskje bare solgte 25% av produksjonsvolumet. Her må vi også ha i mente at det er betydelig strukturell friksjon i øldistribusjonen i Norge for nyankomne øl: de fleste pubene vil bare ha et greit utvalg uten så mye styr, polhyllene er et trangt nåløye og som regel bare et fata morgana, og i dagligvare ligger nærmest all makt hos kjedene.

Øverland har imidlertid tatt robuste grep, og har på under halvannet år ifølge årsberetningen redusert bemanningen fra 23,5 årsverk ned til 11,5 – det er i overkant av en halvering. Regnskapsposten «andre driftsutgifter» har også blitt redusert fra 12,9 til 7,82 mill, en reduksjon på nesten 40%. Det er lett å forestille seg at et slikt spareprogram må slite på organisasjonen. På den andre siden er det kanskje bedre å ta hele hestekuren i én omgang, enn å dra det utover i tid over?

Øverland vil helst snakke om hvor godt det går nå i 2019, enn hvordan det gikk i 2018. Det kan man forstå. Og det lyder fint når han tapetserer bryggeriets fremtid med optimistiske nyheter og gode vartegn på at tidene har snudd. På den andre siden skal vi ikke glemme at det også nærmest er jobbeskrivelsen hans i denne situasjonen. Ennå vet vi kanskje ikke hvordan dumpingen av ukurante varer på eksportmarkedet vil slå ut. Dernest er det alltid spennende å se om man får med all nøkkelkompetanse når man nedbemanner. Sikkert er det i hvert all at det blir interessant å følge med Nøgne Ø og ølene deres.

Også det tredje bryggeriet i Hansa Borg-familien går med underskudd. Teknisk sett er ikke Austmann en del av Hansa-Borg-konsernet, ettersom Hansa Borg kun eier 50%, men bortsett fra dette må de vel regnes som familiemedlem. Bryggeriet går fra et overskudd på 993 tusen i 2017 til et driftsunderskudd på 4,36 mill i 2018. Det er stort, men samtidig kjøpte man nytt og større bryggverk, man flyttet til nye lokaler, og man åpnet et taproom. Det er tre ting på en gang, og det er uunngåelig at ikke det vises på regnskapet. Det som er interessant fremover er hvordan det hele stabiliserer seg.

Varekost har gått fra 7,94 mill til 6,99 mill, men det er ikke gitt at det betyr at de har redusert produksjonen, for særavgifter til Staten har gått opp fra 1,40 mill til 1,97 mill. Gitt at det er omtrent samme fordeling over ulike alkoholstyrker, så betyr det en betydelig økning i volum. At varekostnaden samtidig har gått ned kan kanskje forklares med en bedre ressursutnyttelse – kanskje en nytteeffekt av nytt og mer moderne bryggverk? Sånn sett er det mye positivt i regnskapet fra Austmann.