Fremtidens øldistribusjon?

Øldistribusjon er et forunderlig tema. Øl – i hvert fall klasse D – selges sammen med matvarer, men bryggeriene har i stor grad klart å beholde distribusjonen der andre matvareprodusenter har tapt for kjedenes egen distribusjon. Akkurat det er litt på gli, men samtidig er det også noe helt annet på gang.

Jeg tenker ikke på de nye øldistributørene, for de bringer kun nytt blod snarere enn nye idéer til torgs. Jeg tenker på Fooducer. Det er en slags digital matvarebørs, der produsenter og avtakere kan selge og kjøpe varepartier direkte fra hverandre. Miks «producer» og «food user», så får du «Fooducer». De har allerede operert noen måneder i Danmark, og nå har de kastet sine øyne på varegruppen mikrobrygget øl.

Hva ligger i konseptet deres? Først og fremst er det inn med en digitalisert, virtuell varebørs, og bort med et mellomledd eller to. Deretter er det selvbetjening og fokus på små, lokale og gjerne spesielle varepartier. Kanskje blir det som automatisering av telefonsentralene, digital layout på avisene og selvbetjening i dagligvarebutikken. I alle tilfellene ble det mye styr og ståk, men sett i ettertid var alle nødvendige, for det vi tar som gitt idag ville ikke kunne eksistere uten disse endringene.

Fooducer tar mål av seg til å gjøre noe lignende for småskala matvaredistribusjon. Tenk deg at et bryggeri starter å brygge en Brown Ale, de kan annonsere den for salg mens den mesker, og allerede ha fullt opp med kjøpere før vørteren avkjøles. De trenger bare å brygge ferdig, og så et par uker senere må de pakke flaskene i kasser med adresselapper og vente på at transportøren skal komme.

Det er i hvert fall teorien. Vil det fungere i praksis? Den digitale børs-delen vil nok fungere. Det store spørsmålet er transporten. Transport koster, og den blir relativt sett dyrere jo mindre pakkene blir. Det svarer seg simpelthen ikke å sende en pakke med fire øl fra et bryggeri til en pub to-tre fylker bortenfor. Noen varer må dessuten ha kjøling. Og transportører ikke ikke kjent for å ta på pakkene med silkehansker. Transporten er usikkerhetsmomentet, fordi det er den fysiske biten som ikke kan digitaliseres.

Der har de store kjedenes egendistribusjon en fordel. De kan fylle en lastebil med én vare ifra produsentene og frakte den til et sentrallager. Så trenger de å pakke om, men derifra kan de fylle en hel lastebil med ymse varer som skal etterfylle én butikk. Man sitter fremdeles igjen med omlastingen og sorteringen på et sentrallager, men ideelt sett er det en oppgave man kan sette roboter til, i hvert fall en eller annen gang i fremtiden.

På den andre siden, i dagens eBay- og nettkjøpskultur er det ufattelig mange småpakker som til enhver tiden dyttes rundt omkring – lokalt i små varebiler eller mellom regioner i kontainer på lastebil, eller mellom kontinenter på skip. Hva om småskalaprodusenter kunne sende sine matvarer direkte til kjøper på den måten? For at det skal kunne fungere trengs noe som kobler kjøpere og selger sammen.

Fooducer tenker småskala, men også lokal og kortreist. Når matvarene kommer fra en lokal produsent og skal til en lokal avtaker, så blir logistikken langt enklere. Det er en situasjon som de store kjedene ikke så lett kan hamle opp med dersom de tenker sentrallager.

Kanskje er Fooducer startskuddet på en drakamp om hvordan varedistribusjon blir i fremtiden. For ølbransjen er det er tre modeller som kjemper mot hverandre:

• Spesialdistributørmodellen der Gulating og Beer Entusiast er typiske eksempler. Høy varekompetanse og egen, intern håndtering av varer og kanskje også av transporten. Egentlig er dette bare en videreføring av hvordan de store bryggeriene alltid har gjort det. Motto: Vi kan øl!
• Dagligvarekjedemodellen der Rema og Norgesgruppen er typiske eksempler. Elementer er høy automatisering og store transportvolum inn og ut av ett eller flere sentrallager, men ellers liten varekompetanse blant de som behandler varene: Motto: Pasta, vaskepulver eller øl? Who cares … det er logistikk, og vi forstår logistikk!
• Fooducer-modellen kjennetegnes av en heldigital løsning der produsent på den ene siden, og butikk, restaurant eller pub på den andre siden knyttes sammen og kan kjøpe og selge små kvanta, mer eller mindre i real-time. Motto: Produsenter og kjøpere er de som kan dette best, la dem fikse det uten mellomledd.

Jeg er ikke lenger så dum at jeg tør å utbasunere noen vinner, men det skal bli interessant å følge med på hvilken av modellene som slår an. Kanskje blir ikke kun én modell vinneren. Det er mulig at Fooducer-modellen vinner frem blant varer i små, lokale og sesongbetonte varer for et eksklusivt marked, mens kjede-modellen vinner for storskalaproduksjon av billigvarer.

Er Fooducer en modell som vil kunne fungere helt ut til oss som sluttbrukere, slik at vi kan eliminere også butikkene? Tja, det er vel enda ett av spørsmålene vi kanskje får svar på en gang i fremtiden. Butikker er detaljister, og de er mellomledd. Dog er det vanskelig å se for seg at de forsvinner med det første.