Ølets fremtid er «lys»

Fremtiden er lys for bryggeribransjen. Tror jeg. Og da tenker jeg ikke på at den er økonomisk lys, men at det ølet som man brygger ser ut til å bli stadig lysere, lettere og svakere. En gang i tiden var «lys og lett lager» et skjellsord. Men i dag er peker trendene stadig i akkurat den retningen.

Det begynte for flere år siden, muligens med wit. Så ble det blonde à la belgisk blonde som ikke er lys-belgisk-sterk. Deretter kom det gose-bølgen. Vi har sett ingefærøl-bølgen og berliner-weisse-bølgen. Siste symptom er den store sommerøltesten til Ølakademiet i VG. Og at slike tester leses er sikkert, for halve Norge vil nå ha vinnerølene.

I Sverige kan beernews.se fortelle at et champagne-øl nylig vant prisen for beste øl under Adelsös ølfestival. Dette er en ny øltype med opphav i California, gjerne brygget som et lagerøl. I den brukes enzymer for å sikre at ølet har minst mulig fylde. Det høres nesten litt ut som en lambic med snarveier – bare uten syrligheten og aromaen.

Vi ser at sider fosser frem. Den har nettopp det «riktige» imaget: lyst, syrlig-frisk, med eplenes kjernesunnhet og fruktdyrkingens image av småskala og terroir. For mai 2018 økte sider i Norge med 33,69% i forhold til mai 2017. Selv om mesteparten av denne sideren er i skatteklasse D, begynte også «sterk-sider» å komme, med en økning fra knøttsmå 33 liter til 3312 liter.

I Danmark følger beerticker.dk med på utviklingen blant danske øl. For to måneder siden hadde de en posting rundt gjennomsnittlig styrke på nye danske øl. Den har nemlig falt fra en gjennomsnittlig maksstyrke i 2013 på 6,93%, via 6,62%, 6,44%, 6,37% og til 6,33% i fjor. Det er viktig å være klar over at dette er kun de nye ølene som er med i disse tallene. Men konklusjonen er klar. De nye ølene som kommer på markedet i 2017 er i gjennomsnitt litt svakere enn de foregående årene.

I tillegg påpeker de at det er en stor økning i salget av alkoholfritt øl. Dette har vi sett her hjemme også, der salget av alkoholfritt i skatteklasse A begynner å nærme seg det samlede salget fra småskalabyggeriene. Lettølet kollapset såvidt jeg husker da promillegrensene ble justert og det ikke lengre var «trygt» å drikke en lettøl på 2,5%. Men alkoholfritt har fått en boost langt utover å være en ersatz-kjørepils.

Det er vrient å analysere styrke-tallene her i Norge, fordi det ikke bare er kundens preferanser som spiller inn, slik som i Danmark. I tillegg kommer butikkgrensa som setter rammer for hva bryggeriene kan og ikke kan brygge – dersom de har bestemte salgskanaler i tankene. Vinmonopolet opplever noe lignende med vin, der rødviner taper terreng til hvitviner og rosé-viner. Jeg skal ikke late som jeg er vinkjenner, men fremstår ikke rødt som kraftigere og mer smaksrikt enn hvitvin og rosévin? Det er lett å rasjonalisere det bort som at folk vil ha en frisk og lett terrassevin i varmen, og ikke en kraftig rødvin. Men jeg mistenker at varmeperiodene kun forsterker en effekt som er der hele tiden: preferansene har endret seg.

Kanskje er det generasjon-perfekt som også er generasjon-supersunn-til-krampa-tar-meg? Kanskje er det hipsterne som begynner å tenke på helsa og familieliv. Vi har i hvert fall tilbakelagt den perioden der et øl bare var interessant dersom det var kraftigere og mer smaksrikt og ekstremt enn hva du hadde smakt før. Øl skal ha personlighet og image, men det kan raskt bli feil image eller for mye personlighet. Ølet skal ha smak, men ikke være for outrert. Fremfor alt skal øl ikke være for sterkt eller for kaloririkt.

Det må være lov å drodle litt rundt hva dette betyr. Dersom øldrikkerne i økende grad vil ha noe lyst og lett, så burde de gamle bryggeriene bli vinnerne. For å si det litt brutalt: jo mer smak du har på ølet, jo lettere er det å dekke over små bryggefeil. Jeg tror det er få bryggerier i Norge som ville klart å lage en troverdig klon av amerikansk Budweiser. Mange mikrobryggerier ville avfeid problemstillingen som fiktiv, siden de ikke er interessert i å brygge et slikt øl. Men sett at bryggeriets fremtid avhang av at det klarte å brygge en troverdig klon av Budweiser – eller Corona. Ville de fått det til? For de fleste småskalabryggeriene tror jeg svaret er «nei». Det er de store bryggeriene som best ville klart det.

Dersom trenden går mot lyst og lett, så er vi tilbake på storbryggerienes hjemmebane. Kanskje er det så enkelt som at storbryggerienes øl er teknisk helt greit, men det er image'et som er utfordringen deres. Og kanskje de begynner å få kontroll på hvordan et teknisk variasjonsløst og skalerbart produkt kan presenteres med et hjertevarmende, kortreist mikrobryggeri-image? Vi ser at Ringnes, Carlsberg og Brooklyn trolig har truffet helt rett med sin refokusering av E. C. Dahls.

De store bryggeriene har allerede fortalt at mai var en rekordmåned for ølsalg. Vi har hørt mindre fra de små bryggeriene. Vi vet at Berentsen og Lervig har jobbet hardt for å fylle etterspørselen. Begge disse to bryggeriene startet i vakumet etter nedleggelsen av Tou. (Berentsen er langt eldre, men begynte å brygge øl først da Tou ble nedlagt.) De startet med å fokusere på pils, og har senere differensiert inn i mange andre ølstiler. Selv om Lervig har langt mindre fokus på pilsen i dag, så tipper jeg at det sitter et element av «den lokale pilsen» igjen blant Rogalands øldrikkere.

Dersom trenden går mot lyst og lett og smaks-moderat, så spilles ballen over til industriprodusentene av pilsner. De har stått stødig på et konsistent produkt, uten å mekke på oppskrifter og øltype, og før eller senere vil det betale seg i troverdighet. Kanskje vil vi til og med se en renessanse for den utskjelte pilsen?

Dersom de observasjonene jeg har gjort over stemmer, tror jeg at de store bryggeriene kommer til å plukke opp markedsandeler på spesialøl. Til nå har de de kun har hevdet deg på ett markedssegment juleøl – men nå er fremtiden lys.