Alle gode ting må ha sin ende

Det sies at alle gode ting dessverre må ha sin ende. Så også med fatet med Nøgne Ø Imperial Stout som forrige uke ble servert på Naboens. Jeg tror det var tirsdagen at det ble koblet på. Etter flere besøk og smakninger, så drakk jeg i forgårs kveld det som må ha vært en av de aller siste halvliterne.

Den var ufattelig mørk. Jeg lyste med en lysdiodelykt direkte på øletglasset, og det bare slukte alt lyset. Helt kullsvart. Anchor Porter var lys i fargen når vi sammenlignet, men Limfjordsporteren var ikke så langt unna. Skummet var brunt, nesten mørkebrunt, men konsistensen var mykere og finere enn jeg har sett på andre øl. Det var ikke mengden av skum, men det hvor tett og fint det var, som var særegent. Det minnet meg mest om skummet som i starten dannes i under kokingen av et brygg med mørke malttyper: mørkebrun, glatt, saftig og fløyelsmyk.

Aromaen var preget av sjokolade - masse mørk sjokolade, i avstemt balanse med maltaroma. Smaken var ren og klar, mye kaffe og sjokolade, og så var det bitterhet der, ikke bare humlebitterhet, men også en kornbitterhet, og bitterheten satt igjen veldig, veldig lenge. Med 9% er dette et sterkt øl, men det var ikke plaget av noen alkoholdunst. Det var ingen kvalmende søthet som er så vanlige på mange sterke øl. Såsnart en munnfull forsvant innover leppene, lurte jeg på om jeg kanskje burde ha brukt kniv og gaffel for dette ølet, for førsteinntrykket av hver slurk var et ekstremt fyldig øl. Men likevel, underveis var det som om det smeltet på tunga og og gled fløyelsmykt ned. Det var selvfølgelig lite kullsyre i ølet, men det er tross alt bare slik det skal være, og det er høyst i overensstemmelse med denne typen øl.

Det er et øl med mye brente kornslag - det er noe man ikke trenger å lese etiketter for å innse. Øl som har "mye av alt" er gjerne ekstreme på mange og ofte uforutsigbare måter, men dette ølet smakte likevel ikke ekstremt. Jeg forsøkte det sammen med et par andre øl med farge, styrke og selvbevissthet, men de kom forferdelig til kort. Jeg vet det høres rart ut, men begge de to ølene jeg nevnte over smakte i varierende grad av kjemisk lim når de ble smakt mot dette fat-ølet. Neida, det var ikke noe galt med dem, men å drikke to eller tre øl i parallell er en ubarmhjertig måte å avsløre styrker og svakheter, og den testen overlevde dette ølet.

Det er mulig at hemmeligheten er at det er levende øl fra håndpumpe - isåfall er jeg nå ugjenkallelig frelst som real-ale-fan. Ølet hadde i alle fall ikke vondt av denne tappemetoden, og det holdt seg hele perioden, med minimal utvikling i fruktighet.

Mot slutten av glasset hadde temperaturen passert 25°C, for varmen fra hendene mine hadde presset det opp over innetemperaturen. Men selv det var en temperatur som ølet tålte. Dette er et hel-kvelds-øl, og ikke bare kan det vare en hel kveld, men det fortjener å få en hel kveld til å vise seg frem på, og man trenger en hel kveld for å komme til bunns i kompleksiteten.