En rolig søndag formiddag (del 7 av Brussel-turen)

Søndag formiddag ble det hovedsaklig tradisjonelle turistaktiviteter, med innkjøp av souvenirer av mange slag.

Jeg hadde sett meg ut en pub som jeg hadde lyst til å besøke, den lå like ved La Becasse, og liksom denne lå den i enden av en kort bakgårdsgang inn fra gata. Dessverre, puben, L'image de Notre Dame var stengt da vi kom dit, men tyve meter unna lå enda en av disse bakgårdspubene: Au Bon Vieux Temps. Et noe slitent sted, stille og rolig på en søndag formiddag. Musikken de spilte var i det minste i tråd med stilen og stedet: Freddy Birset og Jacques Brel.

Veggene der var gulbrune, og det var ikke før Magni pekte på fingermerkene at det gikk opp for meg at det var innrøking. Vanligvis gir innrøking lyse border rundt bilder og i hjørner, for der er lufta litt mer stillestående, slik at røyken ikke setter seg fullt så intenst. Her var denne borden presset ned til en nesten usynlig tynn stripe, og gudene alene må vite hvor mange tonn tobakk som hadde gått med til å skape denne patinaen.

Men ølet var godt, puben hadde sjarme og gammel storhet, og den virket ekte - selv om dens beste side neppe er som nesten-tom, slik den var da vi besøkte den. Det er slik jeg forestiller meg en nabolagspub for de som har bodd i Brussel i generasjoner. Ifølge beskrivelsen på RateBeer var det et favorittsted for flygerne i RAF under krigen - formodentlig aller siste del av den.

Stedet hadde et øl som jeg oppfattet som Dietrich - men det var ikke så lett å finne ut hva det egentlig var. «C'est une bière blonde» var svaret da jeg forsøkte å spørre. Tja, jeg foretrekker en dubbel eller brune fremfor en blonde eller trippel, men jeg er alltid åpen for noe nytt, så jeg bestilte den. Så ble jeg da også temmelig lang i maska da jeg ble servert en pilsner fra Luxemburg, formodentlig fra Diekirch, og deres Premium lager. Men like lite planlagt som øltypen var, like uventet og overraskende var smaken. Vel, det var ikke smaken som var u-pilsneraktig, men lagerølets rene, klare tydelighet, koblet mot pilsnerens lette enkelhet stod i sterk kontrast til ølene vi hadde drukket de siste dagene. Sånn sett var den en kjærkommen forfriskelse til alle de belgiske fruktig-søte ekstremitetene. Jeg ble nesten fristet til å gjøre det til en vane å drikke en smakslett lager innimellom de tunge ølene i en lang smakesesjon.

De hadde også et øl som het Vieux Temps, men det var ikke spesielt imponerende eller bemerkelsesverdig. Kanskje har det kvaliteter som først kan avdekkes etter flere smakinger, men førsteinntrykket var litt kjedelig og pregløst. Vi forlot stedet etter to øl, men jeg tror jeg kunne kastet anker og gått i et lengre opplag der, for det er en av disse pubene som er er så herlig isolert fra det byens jag og mas som foregår bare noen meter utenfor. Å trå inn i dem er som å warp'e fra ett univers til det neste.

Til lunsj valgte vi Roy d'Espagne, som ligger på La Grand Place, og er et prestisjebygg som kongen av Spania fikk oppført som residens i Brussel. Bygget var staselig nok, og innredningen var eksentrisk nok, men holdt ølet mål? For så vidt, tatt i betraktning av at det ikke noe ølsted, men et matsted med øl.

Nettopp dette er også det fine med Belgia, for du kan gå fra sted til sted, og de har stort sett et nytt øl å oppdage hele tiden. Det sier seg selv at det er grenser for lenge man kan vandre rundt på en slik oppdagerferd og stadig treffe på hvite øl-flekker på menyen. Men for en nordmann traumatisert av Polets mørke skygge er Belgia som et lemmenår for en rev. Uansett, for en helg fungerer det med noe-nytt-på-hvert-nytt-sted, kanskje for en hel uke eller liten måned også. Kontrasten er enorm til forventningen på en random pub-crawl hjemme ... Dahls, Dahls, Dahls, Ringnes, Dahls, Hansa, Dahls, Dahls, Dahls, Mack, Dahls ... (og nei, det er ikke noe galt med Dahls, det er bare litt kjedelig hvis det ikke finnes alternativer.)

Fint er det også at det ikke bare er akseptert, men nærmest forventet at man har øl fra ulike bryggerier. I altfor mange land har pengepugerne monopolisert hele ølnæringskjeden fra brygging via distribusjon og helt frem til serveringsstedet. Resultatet er at den enkelte pub serverer øl fra kun ett bryggeri. Selv om det strengt tatt ikke er noe galt ved det, så gir det et øl-enfold à la Norge i stedet for øl-mangfold à la Belgia. Riktignok har man også i Belgia fått bryggerikonglomerater, men det virker som de i større grad opprettholder de enkelte bryggeriene.

Nåvel, hos spanskekongen ble først det en Hoegarden Grand Cru, med farge av gyllen messing og lyst hode. Den var svakt disig, den hadde litt aroma av fjøs, men hadde ellers en krydderaktig smak. Begrepet «Grand Cru» er lånt fra vinverdenen og betegner vingårder med det beste potensialet. Men i motsetning til vinverdenen, der begrepet er regulert med de beste intensjoner og stivnet i en avbildning av vinverdenen for fem generasjoner siden, så betyr det i belgisk ølverden lite. Det er noe man legger til på etikettene for å signalisere at dette ølet er man spesielt stolte av. Eller kanskje for å signalisere at du ikke skal klage om du synes prisen er høy. Det er ingen typebeskrivelse, og således er det milevid forskjell mellom Hoegarden Grand Cru og Rodenbach Grand Cru. Begrepet er omtrent like betydningsfult som «premium»

Deretter ble det en Belle Vue Kriek, et øl som for endel år siden var å få i Norge - men som jeg ikke har sett på svært lenge. De hadde den faktisk i innvandrerbrustadbua hvor jeg gjorde etter-stengetidsinnkjøpene mine på Lademoen på 1990-tallet. Den har tydelig kirsebærsmak, men den har en fin balanse som ikke gjør den for sur. Skummet er lyserødt som det gjerne er på en kriek. Men er det et øl eller en rusbrus - det er vel de som heller til det siste.

Kanskje var jeg bare irritabel på grunn av ustillet sult da jeg kom inn og fikk mitt førsteinntrykk, men jeg likte meg ikke hos Roy d'Espagne. Det er ofte utfra detaljene man trekker de store førsteinntrykkskonklusjonene. Vi fikk et glass med skår, vi fikk gratis peanøtter som smakte som noe som hadde frontkollidert med holdbarhetsdatoen. Utvalget var ikke spesielt stort til Belgia å være - spesielt siden det stod «beer bar» på vinduene - men til gjengjeld var det robust priset. Det virket staselig, men ikke ekte. Det var ikke de store tingene, og jeg festet meg sikkert ved de urettferdige tingene, men det var ikke noe sted jeg følte for å gjøre til noe stamsted.