Forsiktig start i Brussel

(Dette er starten på en serie med innlegg om en tur jeg deltok på til Brussel, sammen med Magni og andre i januar i år. De øvrige delene kommer fortløpende fremover.)

«Ut på tur, aldri sur» heter det, og vi skulle på øl-lang-helgetur til Brussel. Men det med surheten var vel en sannhet med modifikasjoner, for Brussel er smørøyet for bryggingen av lambic som er ... vel i alle fall syrlig. «Vi» var i denne sammenheng syv ølinteresserte, dels hjemmebryggere, de fleste med datastudier fra NTNU bak seg. Vi var på «guttetur» til Belgia og Brussel, der vi skulle smake på øl og besøke Browland - en av Europas beste butikker for utstyr til hjemmebrygging.

Siden jeg var så negativ til Guinnessen på Gardermoen forrige gang jeg reiste på øltur, ble jeg nærmest tvunget av reisefølget til å prøve én gang til på samme sted. Joda, de hadde tross alt skiftet fat i mellomtiden, og ølet var langt bedre enn forrige gang, men hvor god kan egentlig en generisk internasjonal Guinness bli? La meg sammenlikne det med hamburgere. McDonald's og Burger King satser på jevn kvalitet over hele verden - målet er ikke verdens beste hamburger, men grei nok kvalitet og lav variasjon i smaken. Du skal vite hva du får når du entrer en McDonald's, selv i de mest avsidesliggende strøk. Det er trygt, men ikke spennende. Du blir sjelden skuffet, men heller aldri positivt overrasket.

Guinness er likedann: målet er å servere et øl av lik kvalitet over hele verden - uavhengig av klima, geografi og andre «uvesentligheter». Det er en svært moderende tanke, men vi beveger oss inn i en post-moderende verden. I mine øyne er ikke det verste at kvaliteten aldri blir noe bedre enn litt over middels, men at med Guinness er det eneste spennende - den eneste variasjonen - den eneste overraskelsen: hvorvidt ølet er skjemt og i så fall hvordan og hvor mye. Jeg vet at det er mange som liker at verden rundt dem er statisk, som hater å bli utsatt for variasjon, som synes at en øl bare skal være en øl, og ideelt skal den være helt lik fra gang til gang. For meg er det omvendt, jeg liker at det er variasjon. Rett nok er det mange nedturer. Det er jo slett ikke alle ølene jeg har smakt som jeg - gitt sjansen - ville springe opp og kjøpe enda én til av. Men imellom nedturene finnes også oppturene. Innimellom alt det som ikke trengs å repeteres er også juvelene blant de store, positive ølopplevelsene. Og disse oppturene oppleves mer intense når de kan kontrasteres mot nedturene, og ikke bare være en evig ensformig grei-nok-het.

... så for å gjøre en lang historie kort. Guinness'en var helt grei den - omtrent som den bruker å være.

Vel fremme og installert på hotellet var klokken allerede blitt kvart over temmelig-sent. Hotellet lå bokstavelig talt et stenkast fra EU-kommisjonens kontorbygg. Jeg tok meg forresten stadig i å lese det som Barleymont i stedet for Berlaymont, det er vel en Fraudian slit. Vestibylen på hotellet stinket som produksjonshallen til en plastbåtprodusent, for vi kom i den uka som de skiftet alle teppene i hotellet. Eller kanskje var det slik at vi hadde fått billige rom på et firestjerners luksushotell nettopp fordi det var under oppussing akkurat den uka? Det var greitt nok, for jeg hadde ingen planer om å sitte og ruge i en hotellobby.

Sulten styrte oss mot første og beste restaurant, en gresk sådann. Selv om de ikke hadde fokus på øl, og slett ikke spesial-øl, så hadde de likevel et utvalg som var imponerende for oss som nettopp var avsteget et SAS-fly: Leffe, Chimay og Grimbergen for å nevne noen. Jeg skal ikke gå i dybden på de som er velkjente her hjemme, men la meg nevne Blanche de Bruge. De tappet den fra fat og dyttet en sitronskive i glasset! Det var nesten som å få en ufrivillig klunk Cola i en førti år gammel whisky, men skaden var skjedd og det var bare å forsøke å smake. For alt jeg vet er dette den kanoniske måten å servere dette ølet på. Det er vel ingen overraskelse at den hadde en aroma av citrus, fargen var gul og tåkete med lite skum, ellers var det lite av det meste - lite bitterhet, lite fylde og lite smak - men den var temmelig oppfriskende, da.

Belgia er full av øl som heter Blanche de histen og Blanche de pisten. En gang i tiden var denne øltypen så godt som utdødd, og Pierre Celis skal ha mye av æren for å ha vekket den til live igjen. Etterhvert har ølinteressen steget både i Belgia og andre steder, og witbier er blitt en sterk og levedyktig stil.

Ølmessig har Belgia store kontraster. Utvalget er stort, og bevisstheten om at det skal serveres i rett glass er også stor - men der stopper det opp hos mange serveringssteder. Kunnskap om behandling, skjenking og varekunnskap virket variabelt. På de beste stedene var dette så absolutt tilstede, mens mange andre steder er man akkurat like nonchalant og uvitende som her hjemme - man har bare flere øl.

Jeg hadde etter middagen lyst til å spasere til Beer Circus noen km unna, men ble nedstemt. I stedet valgte vi etter en kort rekognosering den mest lovende av de nærmeste pubene: Kitty O'Shea's Pub - dvs etter at puben Ye Olde Hack var funnet stengt for kvelden (neida, det var uansett ikke en datapub).

Kitty O'Shea's er nok en pub du ser lite til i guidebøkene, og det er egentlig ikke så stort tap. Puben er irsk ... skjønt, «er» og «er», fru Blom. Av en eller annen grunn skal hamburgersjapper være amerikanske, pizzabuler italienske og i den samme tradisjonen skal puber være irske. Jeg aner ikke helt hvorfor. Jeg har vanskelig for å tro at det er ølet, for Irland er kanskje det øldrikkende landet i Vest-Europa som minst har utmerket seg med sine mikrobryggerier. Kanskje er det at irsk musikk har et image som passer til puber, kanskje er det at irene var flinkere enn engelskmennen og belgiere til kommersielt å pushe noe annet enn lys lager til resten av verden? Kanskje de har klart å beholde pubkulturen selv om de har ensrettet ølutvalget? Jeg vet ikke, det er bare slik.

I alle fall må det være en livlig handel med genuintutseende irske pubeffekter, og Kitty - dersom det var innehaverens virkelige navn - må ha handlet inn sin andel og vel så det. Puben hadde de vanlige irske ølene, samt at ett og annet engelsk øl - som Boddington - lå der som etnisk støy.

Det hadde vært interessant å fått høre en ekte ires syn på disse irske pubene. Er det noe han eller hun ville føle seg hjemme i, eller er det et sammensurium av irsk, nesten-irsk, lissom-irsk, latesom-irsk og kunnevært-irsk? Især er det engelsk og irsk som sammenblandes i pubikonologien - noe som neppe behager irene. Jeg tør knapt å tenke på hvordan en «Genuine Norwegian Vaertshus» i Minnesota vil kunne se ut, men jeg har mine mistanker - og det involverer rosemaling, vikingeskipstavner, köttbullar, lutefisk og Tuborg.

Plasseringen vis-a-vis EU-kommisjonens kontorer sikret puben en jevn strøm av slipskledte kunder. Stemningen var stor og atmosfæren preget av den engelske fotballkampen på storskjermen - komplett med feltet som konstant opplyste om at det var på tide å skifte pære i projektøren. Det var endel båser og søyler og annet mørkt treverk som må ha hørt hjemme annetsteds - søylene hadde ihvertfall ingen iøynefallende bygningsteknisk funksjon - de stoppet et stykke oppi den røykfylte lufta. Men bak det hele gløttet restene av et tidligere, ikke-irsk liv frem: overmalte fliser på vegger og i tak. De var malt i generisk pub-gulbrunt, men den profilerte overflaten avslørte at lokalet hadde vært annerledes dekorert en tidligere inkarnasjon.

Jeg styrte unna alt det irske ølet, og fant ett som het Brussles Fruit Beer. Jeg hadde der og da ikke mer info om det - flaska forsvant i søpla før jeg fikk forsøkt å overdøve pubmusikken med et «nei». I ettertid ser jeg at dette var produsert av Du Bocq, som har mange respektable øl. Det var tåkete, nokså kullsyreholdig, avrundet i smaken, med lyst skum med trekk av sider og eplemost. Jeg må nesten si meg enig i Magni, som mente det minnet litt om den generiske juicen du kan kjøpe og som er satt sammen av ulike tropiske frukter. Det var ingen stor opplevelse, og det var få andre øl der som fristet.