Slutt for ikoniske Carl Johan Pub
I disse dager bygger de om ærverdige gamle Carl Johan, en av de middels gamle pubene i quasi-victoriansk beer-palace-stil. Ja, også side-baren Erich Christian, en av byens minste, med spesialfokus på akevitt – oppkalt etter fornavnet til E. C. Dahl.
I stedet blir det Graffi, grill-lunsj-restauranten. Det er vanskelig å tenke seg et mer symbolsk hamskifte. Gamle 60-something, bartbehengte, mimrende pilsnerhelter byttes ut med 20-something, iPhone-bærende, urbane studenter.
Pils ble inn på 50- og 60-tallet. Så sent som midten av 50-tallet var det norske ølmarkedet ca 1/3 pils, 1/3 bayer, og 1/3 fordelt omtrent likt på eksport og bokk. Deretter ble det omtrent bare pils, ja i så stor grad at de andre øltypene etterhvert dykket helt ned til 0,0% av salget når tallene ble rundet av. På 70- og 80-tallet var det i praksis bare pils.
Inngangspartiene til Carl Johan og Erich Christian.
Men det begynner å bli en generasjon siden. Pilsnerdrikkerne blir årlig ett år eldre, de som alle andre. På ett eller annet tidspunkt må også de ta rev i seilene. Carl Johan ble startet så sent som 1990, mens pilsens fremdeles var på topp, men når pilsen er motemessig på vei «ut», blir en sterk identitet med pilsnergenerasjonen som en møllestein rundt halsen.
Rett nok er det mange yngre pilsdrikkere, men de drikker i større grad pils på grunn av tilgjengelig og moderat pris. Det er færre i den yngre garde som har en sterk identifisering til pils som øltype eller til det lokale bryggeriet. De drikker ikke pils, de drikker øl som tilfeldigvis er pils. Samtidig er pils i ferd med å bli like håpløst umoderende som bayer var det på 60-tallet. Du viser ikke at du er sofistikert og med på trendene ved å drikke pils. Pr nå går det sakte, men det går nedover, og det kan komme til å aksellerere. Pils risikerer å bli pensjonistdrikken. Pilsneren dør ikke ut, men magien er brutt.
Sånn sett er ombyggingen av Carl Johan symbolsk. Det var stamsted for Dahls Ølets Venner, som var en maktfaktor i ølmiljøet en gang i tiden. Med klistrelapper merket de utestedene etter graden av Dahls-orthodoksi, og du kan enda finne noen av disse stickerne rundt om, som små Ozymandias-føtter på bortgjemte steder i gamle puber. For endel år siden ble jeg faktisk direkte advart mot å gå på Carl Johan. «Om du snakker for høyt og for varmt om mikrobryggeriøl og andre bryggerier enn Dahls, risikerer du at en av de sentrale gir noen håndbevegelser til dørvakta, og så er du formelt utkastet for fyll.» Om det var tilfelle vet jeg ikke. Jeg testet aldri og holdt meg unna – mest på grunn av utvalget.
Stamstedet til Dahls Ølets Venner.
Nå er gjengen dratt hjem. De treffes nok tidvis over dahlspilsneren sin. Kanskje fortsetter de kransenedlegging på E. C. Dahls grav på hans fødselsdag 17. februar. Men jo mer tiden går, jo mer får det karakter av mimring over gåstolene. Nåja, det er lett å ironisere over forgangen storhet, og mye karma gir det ikke. Det eneste som er lettere er å glemme at man selv trolig ender i samme situasjon før eller senere. Det bør vi ha i mente, spesielt nå når man rir på en mikrobryggeriøl-bølge på full fart opp- og fremover … sånn circa der pilsen var rundt 1970.
Og en beslektet nyhet. Det var ikke så lenge siden nyheten om at Olavs Pub skulle gå over fra E. C. Dahls til Hansa. For dem var det en forretningsmessig vurdering, men for de pasjonerte lokalpatriotiske pilsnerdrikkerne var det rent forræderi og faneflukt. Og dessto mer så fordi det var fagbevegelsen som eier og driver Olavs Pub – og E. C. Dahls er industriarbeidsplasser, må vite – i hvert fall frem til produktet profileres i butikken. Olavs Pub ligger forøvrig på samme sted som Scheiners Bryggeri ifra ca 1839 – Trondheims (og kanskje Norges) første bryggeri som brygget bayersk øl med undergjæring – og den eldste av E. C. Dahls mange røtter. Men det aspektet er det visst ingen som bryr seg om.