CO₂-krisa i bryggeribransjen

Noen kriser kommer fortere enn man i ettertid ser at de burde fått lov å komme. Mangelen på CO₂ gikk fra et nivå der det ble nevnt som en teoretisk og litt bisarr mulighet ifm CO₂-mangel på britiske puber, og helt frem til dagens panikknivå – på bare en ukes tid. Hva i huleste skjedde.

Aass Bryggeri har stengt ned produksjonen sin av all kullsyreholdig drikke, deriblant øl. Oslo kommune har forbudt hagevanning og teller visst på knappene om de må be alle koke drikkevann. Nettopp meldte E24 at også Christiansands Bryggeri hadde trappet ned produksjonen. En stund svirret ryktene om at CB og Grans Bryggeri har stoppet produksjonen - det ble meldt av NRK og gjengitt av mange, men senere korrigert. Tidens Krav i Kristiansund siterer noen, uten at det er helt klart hvem: «Dersom bryggeriene ikke får leveranser i løpet av helga, vil alle bryggerier gå tomme for CO₂.» Det høres litt sensasjonsaktig og ikke helt teknisk troverdig.

Hvordan kom vi hit? La meg tippe at det er to prosesser på gang her. Den første gjør det enklere og billigere å kjøpe CO₂ enn å lage eller gjenbruke det selv. Den andre er en strukturell konsolideringsprosess innen industrien og en fintunet logistikk i produksjonskjeden. La oss ta den første her.

Til brus trenger man CO₂, men man skulle ikke tro at man trengte CO₂ til ølbrygging. Det gjærende ølet produserer da en overflod av CO₂, så det burde heller være et spørsmål om hvor mye man lufter ut, snarere enn hvor mye man skal kjøpe. Men sånn funk'er ikke økonomi.

Man kan utmerket godt lage øl uten å tilføre CO₂. Bryggeprosessen med «ettergjæring på flaske» er nettopp dette. Du lar ølet gjære ferdig, tilsetter bitte-litt sukker og gjær før det tappes på flaske og settes varmt for ettermodning. Hjemmebryggere og småbryggerier har gjort dette til alle tider. Du kan også tilsette vørter, eller du kan flasketappe på akkurat rett tidspunkt. Da koster det jo ingenting og krever ingen ekstra råvarer. Alternativt kan du modne ølet på trykktank, og så tappe derfra til flaske. Bryggerier kan til og med fange opp CO₂ fra bryggingen og senere føre det tilbake til øl og brus etter behov. Derfor trenger vel ikke bryggeriene CO₂ til ølbrygging.

Feil. For så enkelt er det ikke. Jovisst fungerer det, men du har mindre kontroll over hvor karbonert ølet blir. Det tar tid med en slik modning. Dessuten skal den gjøres på et eget varmerom, og det skal monitoreres. Vi snakker tid. Vi snakker ekstra produksjonsledd. Vi snakker monitorering. Du skal treffe rett når du holder på slik, og du har egentlig bare ett skudd.

Alternativet er å kjøpe CO₂ på tank. Så trykksettes det på tank til ønsket trykk. Enkelt og greit. Det er lett å justere inn, du har ingen humørsyke gjærceller å ta hensyn til. Du får riktignok en ekstra faktura, men til gjengjeld er den både forutsigbar og overkommelig. Dessuten har du forenklet prosessen ved å eliminere flere trinn.

Men så skjer det altså at det plutselig blir mangel på CO₂. Det skulle ikke skjedd, for CO₂ er det som du bare ringer inn en bestilling på mer et gitt antall timer i forkant. Men plutselig besvares telefonen med et «beklager, vi kan ikke levere på en stund». Dersom bryggeriene hadde fortsatt å brygge øl slik de gjorde i gamle dager, så hadde dette ikke skjedd.

Det er forresten ikke bare byggeriene som trenger CO₂ til bryggingen. Pubene trenger det også, som trykkgass når de tapper fra fat. Det var nettopp i England på pubene at CO₂-mangelen først ble rapportert.

Fremover kommer vi vel til å se hvilke bryggerier som tilsetter ølene sine et biprodukt fra gjødsel- og drivstoffproduksjon. Dette er også historien om håndverksproduktet som kanskje ikke var fullt så håndverksmessig allikevel? Det er kanskje et apropos til diskusjonen rundt håndverksbrygging at denne krisa neppe rammer flaskemodnet øl og britisk håndpumpet cask-ale.