four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  onsdag 7. desember 2011

Reklameforbudet igjen

Bryggeriforeningen synes å ønske å angripe reklameforbudet gjennom offentlige instanser og rettsvesen, og det er vel og bra. Hva med en alternativ - om enn temmelig nihilistisk - angrepsvinkel, som supplement.

Jeg har tidligere skrevet om mekanismene i reklameforbudet, og hvordan det fungerer bare fordi det litt absent-minded ikke håndheves konsekvent slik at det kan brukes til å slå ned på alle som forsøker å stikke seg litt ut fra hopen.

Det er jo også slik at alt er reklame, men noe reklame er tillatt. De mest innlysende eksemplene på lovlig ølreklame er etiketten på flaska, bryggerilogoen på glasset og navnet på ølet i menyen. Så langt er alt greit, men stridens eple går blant annet på om det skal være lov med en beskrivelse av ølet på web og i fysiske menyer i serveringslokalet.

I saken om reklameforbud er puber og bryggerier som en saueflokk og Helsedirektorat og skjenkemyndigheter som gjeterhunder. Førsteprioritet er å stoppe alle som forsøker å bryte ut og å få dem tilbake til flokken. Andreprioritet er å samle flokken enda litt tettere. Tredjeprioritet er å flytte flokken i riktig retning. På samme måte blir reklameforbudet år om annet litt trangere, ikke fordi regelverket endrer seg, men fordi tolkningen gjøres litt strengere. Egentlig er jo «alt» ulovlig, men man slår bare ned på det som er opportunt for å stramme inn på, og bare litt om gangen. Men enhver som forsøker å bryte ut blir slått hardt ned på.

I sommer besøke jeg et spisested i arendalsområdet. La meg se hva jeg kunne ha satt fingeren på om jeg hadde vært inspektør med den «rette» innstillingen:

  1. Ølmenyen var et halvfabrikat fra Ringnes med stedets navn på fremsiden. Den hadde bilder av ølene de solgte og beskrivelser av hvert enkelt øl. Baksiden var en tåredryppende vakker fortelling om Ringnes-gjæren og forsiden var et nostalgisk bilde av bilde av et par bryggpanner i kobber.
  2. På spisestedet stod ølene i kjøleskap lett synlig og godt opplyst på kundedelen av lokalet, så kundene selv kunne plukke, uten at det var optimalt oppsyn med skapet fra betjeningens side.
  3. I vinduet var det kunstnerisk dandert en vakker oppsats med et par flasker vin i en rustik kurv fôret med halm. Etikettene var tydelig synlig fra hagen utenfor, og kunne godt tolkes som et forsøk på å dra inn kunder til vindrikking.
  4. Et større antall gamle, svenske ølflasker i ulike størrelser var plassert rundt om i lokalet, muligens for å gi det et mer rustikt preg. Noen av flaskene var merket med bryggerinavn, og enda flere var merket med klasse-type. Denne utstilling av øl-parafernalia er lett å påstå at er fordekt ølreklame, og selv om bryggeriene forlengt er lagt ned, er det en alkoholpositivistisk fremstilling av øl i en slik oppstilling. Flere av flaskene stod i vinduspostene og kunne sees utenfra.
  5. På herretoalettet var det en lett afigurativ akvarell med tittel «Champagnefrukost» som helt klart viste en champagneflaske i et fargerikt og livlig landskap. Mellom ørene på en skjenkekontrollør vil den nok fremstå den både som alkoholforherligende, henledende oppmerksomheten på drikkevarer og kan rent visuelt gi de besøkende økt lyst på alkohol. Plasseringen på toalettet må tolkes som målretting mot de som må «lense» etter allerede å ha drukket alkohol, og gjør det vanskelig for dem som ønsker å unngå alkoholreklame siden alternative avtreder er langt unna.

Noe av dette er allerede klart forbudt innenfor dagens praksis. Andre ting ligger i gråsonen, mens noe sannsynligvis ligger utenfor slik regelverket tolkes idag. Alt sammen er dessuten egentlig tøv om man bare har et minstemål av realisme i forhold til alkoholreklame.

Hva om vi alle oversvømte Helsedirektoratet og skjenkemyndighetene med klagebrev av denne typen, slik at de måtte ta affære, siden det var eksplisitt påpekt for dem.

Effekten ville trolig være at: a) de fikk nok å gjøre, b) de måtte klargjøre tvilstilfellene og c) det ville kanskje skape en mot-reaksjon fra pubverter og andre som ikke klarer å se at nøktern og diskret produktinformasjon og gamle relikvier fra forlengst avlidne bryggerier er reklame.

Jeg slites mellom å synes at en slik aksjon ville være å skite brutalt i eget reir og at det ville være en ypperlig aksjonsform som ville tydeliggjøre - og ikke minst fiksere - demarkasjonslinja i tolkningen av alkoholloven. Problemet idag er nettopp at denne linja er vag og litt flytende - og tilsynelatende stadig i det stille flyttes litt i strengere retning. Noen trenger å stoppe den utglidningen før den helt kveler mulighetene for på en hensiktsmessig måte å gi produktinformasjon om spesialøl.

Tja ... jeg kommer vel aldri til å gjøre det, men kanskje ideen ikke er så ekstremt dårlig, eller?