Et spørsmål om flasker

Vi fortsetter letingen etter bakgrunnen for pottølet, og hvordan det har endret seg opp igjennom historien. Pottølet ble solgt i løs vekt, men hva om det som skapte ordet var behovet for en motpol til ordet flaskeøl? Her skal vi se om det er noen sammenhenger mellom flasker og tidspunktet da ordet pottøl dukket opp.

Til nå har vi nok funnet flere spørsmål enn svar, og det er jo et slags skritt i riktig retning. Ordet «pottøl» er sporet tilbake til 1822 i Oslo-avisene og muligens tidligere. Betydningen var (eller ble etterhvert): billig, svakt øl solgt pottevis, eller i løs vekt. Forløperen til ordet var trolig nettopp «øl (solgt) i pottevis». Tekniske beskrivelser forteller at det var ølet som ble laget av rest-vørteren etter at det var tappet vørter til andre og sterkere øltyper. Men det skal ha fantes rene pot-øl-bryggerier, så den beskrivelsen er nok ikke universell. I Bergen virket det som om ordet krusøl var i allmen bruk i stedet for eller i tillegg til potøl, i hvert fall siste halvdel av 1800-tallet.

Et av de tidligste annonsene for pottøl er fra Madame Schjødt 9. juli 1824, som hadde følgende annonse i Morgenbladet:

Legg merke til den kortfattede prisingen. Øl på flaske koster 4 skilling, fordi en flaske implisitt er ca 70 cl. Pottølet koster 2 skilling, fordi en potte er ... vel en potte, som er like i underkant av dagens liter. Teknisk sett var flasken 3/4 av en potte, som ble 72,4 cl, men det blir nok litt feil å regne pedantisk på små mål for en relativt billig vare, og samtidig aksepterte man nok noe slingringsmonn her.

Det viktige er imidlertid at «Potte-Øl» er en dobbelt-referanse til både prising pr rommålet potte og at det er «uemballert» øl. Merk at det som trolig er forløperen til «Potte-Øl», nemlig uttrykket «Øl i Potteviis» har den samme dobbeltbetydningen, nemlig at det både kan bety prising pr potte eller vare i løs vekt – eller begge deler samtidig. Vi bruker fremdeles varianten «i kassevis» på denne måten: det betyr noe som kommer i mengde målt i fulle kasser, og som prises pr kasse.

Allerede i 1827 er annonsene formulert litt annerledes: «Potte-Øl til 1½ sk. pr. Pot», og dette er fra da av det vanlige. Da er det kun betydningen uemballert øl som er relevant, siden volumet for prisen oppgis eksplisitt.

Det at man gikk over til eksplisitt å angi prisen for en potte potte-øl kan indikere at tilstrekkelig mange kunder ble forvirret over hvor mye potteøl de fikk når prisen ikke var angitt for et eksplisitt volum. Kanskje var det også kverulanter som så sitt snitt til å krangle på en språklig tvetydighet. Men bruken som i første annonse som er gjengitt over viser at man i starten tenkte på pottølet som implisitt priset pr potte. Det hender vel i dag også at for eksempel at det i et bakeri står en prislapp à la «kneippbrød 19,90» og når man ser nærmere står det med liten skrift «pr stk» slik at ingen kan insistere på at de trodde det var pr dusin.

Den tidligste bruken har et fellestrekk som også er synlig i de to annonsene over: Det er vanligvis listet både flaskeøl og pottøl i samme annonse, men muligens fra ulike bryggerier. Var det essensielle med pottølet at det ikke var på flaske? Noen vil synes det er et dumt spørsmål, siden pottølet ble solgt løs vekt. Men kanskje det var flaska – eller rettere sagt fraværet av flaske – som i starten var det essensielle som skilte pottølet fra å være generisk «bare øl»?

Kanskje hadde man ikke nok flasker før i 1822?

Dermed kommer vi til noe som jeg ikke er helt sikker på hvordan kan sjekkes, men jeg skal forsøke. Det er tross alt enklere å kaste frem hypoteser om årsakssammenhenger enn å dokumentere at de stemmer. Men la oss starte med å formulere en slags hypotese:

• Andelen av øl solgt på flaske begrenses dersom det er dårlig tilgang på egnede tomflasker.
• Ølflasker var på første halvdel av 1800-tallet i stor grad gjenbrukte flasker, supplert med en andel ny-blåste flasker.
• Politiske, økonomiske og andre forhold gjorde at tilgangen på nye tomflasker ikke var tilstrekkelig stor før godt utpå 1820-tallet.

Det første utsagnet får stå på egne ben. Man kan ikke tappe øl på flasker man ikke har, og i den grad man hadde flasker, så ble det nok brukt til det mer eksklusive og dyre ølet, ikke til det billige, svake dagligdags ølet som kanskje helst var tørstedrikk for almuen.

Det andre utsagnet kan dokumenteres med en overflod av avisannonser som varer mer eller mindre gjennom resten av 1800-tallet, der bryggere ber om at kundene leverer tilbake tomflaskene – og det var neppe av miljøhensyn... Bryggeriene måtte selvfølgelig fylle på med nykjøpte flasker, men hovedmengden av flasker var gjenbrukt etter at kundene hadde returnert dem. I starten ser det ut som om kundene «lånte» flaskene, etterhvert ble det mer vanlig at man betalte for flaskene innenfor et system som minner om flaskepant.

Det tredje utsagnet er vanskeligere å underbygge, for det er mer komplekst. I tiden før 1822 hadde man:

• napoelonskrigene som reduserte handelen generelt,
• blokaden av Skagerak mellom 1807 og 1814 strupet handel innad i riket Danmark-Norge,
• galoperende utgifter til krigen, som resulterte i den såkalte statsbankerotten i 1813 og påfølgende økonomisk kaos i flere år, og
• opprettelsen av Norges Bank i 1816 og den nye norske daleren, som stabiliserte økonomien, selv om det flere år å ta ned kaoset, og den sølvskatten som banken ble bygget på tynget ned økonomien.

Kanskje var det ikke før utpå 1820-tallet at man fikk så god tilgang på tomflasker til at man kunne tappe en så stor andel av ølet på flaske, til at man følte et behov for et eget ord for alt det andre ølet som ikke var tappet på flaske? Spørsmålet vi da må se nærmere på, er om det var en økning i bruk av flasker. Dels kan vi se dette ved å sjekke hvor mange ganger ordet flaske opptrer i annonser, og indirekte kan vi sjekke det for å se om det var indikasjoner på at man manglet tomflasker?

Norsk flaskeproduksjon rundt 1820

Norske glassverk faktisk hadde en betydelig produksjon av glassflasker hele denne perioden, især Hadeland Glassverk. Tall som er gjengitt i S. C. Hammer: Den Norske Flaskeindustri fra 1931 (side 19-29) viser at man produserte 150-200.000 flasker pr år midt på 1780-tallet, 350.000 flasker i 1788, og 500.000 flasker i 1791. Langt fra alt dette var ølflasker, og en stor andel av produksjonen gikk til Danmark eller ble eksportert, især til Tyskland. Glassverkene var i praksis statseide fra 1776, og denne ekspanderingen skjedde under ledelse av kammerråd Wexel, som tydeligvis var en dyktig administrator. Fra 1794 gikk han fra å administrere til å bli generalforpakter i 15 år for glassverkene. Det var ikke satt noen begrensning på antall flasker, slik at han kunne ekspandere produksjonen kraftig. I det første året – 1794 – produserte glassverkene 850.000 flasker, og i det siste året han drev – 1808 – klarte de hele 2 millioner flasker. Selv da klarte man ifølge Hammer vissnok ikke å holde tritt med etterspørselen. I perioden 1809-1814 lå produksjon jevnlig på opp mot 1,5 millioner flasker.

Man skulle med andre ord tro at det var tilstrekkelig med flasker i Norge, siden flasker ble skylt og gjenbrukt. Som nevnt var ikke alt dette ølflasker. Det kunne også være vinflasker, medisinflasker, brennevinsflasker, eau-de-cologne-flasker osv. I 1801 var befolkningen i Norge 884.762, så selv om det høres ut som en enorm produksjon, snakker vi allikevel ikke om mer enn ca to nyblåste flasker pr innbygger pr år.

Hammers bok er ikke like detaljert i tallfestingen av produksjonen i årene etter dette, men han skriver at produksjonen «svikter i løpet av av den nedgangsperiode som fulgte umiddelbart efter begivenhetene i 1814.» Flere av de mindre glassverkene la ned, og man satt igjen med flaskeproduksjon ved tre glassverk: Hadeland, Schimmelmanns og Jevne. Stortinget besluttet i 1818 å selge unna glassverkene. Det var imidlertid fremdeles lavkonjunktur i økonomien etter statsbankerotten i 1813 og kostnadene etter krigen. Dessuten hadde Stortinget bestemt en urealistisk høy minstepris for glassverkene. Man fikk ikke solgt dem før i 1824, og selv etter dette slet de i flere år etter dette med lavkonjunkturen og fallende produksjon, og ikke minst fallende eksport, ifølge Hammer. Især skapte det problemer at eksporten til Danmark kollapset. Før 1814 hadde dette vært en innenriks handel, men etterhvert ble det etablert nye glassverk der som overtok denne handelen.

Var flaskene dyre? Tja. Hammer skriver at en glassblåser tjente 16 skilling pr 100 flasker, men det var bare én del av lønnspakka, og kostnadene omfattet selvfølgelig mer enn bare lønn til glassblåseren. Det gir allikevel en idé om at arbeidsinnsatsen ikke var en dyr komponent i prisen. Dersom man fylte en hel-flaske på 2/3 potte med pottøl, ville ølet alene koste rett over en 1 skilling, siden typisk minstepris på pottøl på denne tiden var 1½ skilling. I 1824 averterte Schimmelmanns glassverk etter knuste flasker og bouteille-skår, og tilbød 48 skilling pr tønne for dette. Pottøl tilsvarende samme rommål – en tønde – kostet 180 skilling, altså nær fire ganger så mye. Dersom vi antar at datidens flasker kunne knuses og tettpakkes til et volum tilsvarende flaskens kapasitet for innhold, så betyr det ca 2/5 skilling for glass tilsvarende en flaske, for råmaterialet alene. I tillegg kommer driften av glassverkene, logistikk og masse andre kostnader.

Flaskepanten

La oss i stedet forsøke å se det fra motsatt side, hva var tomflaskene pantet ut for eller hva kostet de? I 1821 er panten for tomflasker 8 og 6 skilling for hele og halve flasker i en annonse, men dette gjelder Porter fra Det Lorentske Brug i Göteborg, altså det som ble Carnegie Porter (se under). Dette var et dyrt importøl som kostet henholdvis 24 og 15 skilling, annonsert av en kjøpmann i Strömstad. Det mulig at det kom på spesialflasker, skjønt porter-flasker var en av flere standard flasketyper på denne tiden, og det er mer sannsynlig at de kom på standard porter-flasker. Jeg oppfatter annonsen dithen at prisen inkluderer flaska, slik at selve ølet kostet 16 og 9 skilling for hel- og halv-flaske, fremdeles en høy pris i forhold til øl brygget lokalt i Norge.

Kjøpmann Hans Th. Knudtzon i Trondheim solgte øl i 1823, og han omtalte flaskene som «udlaante» i annonser, det vil si at han tenkte på dem som sin eiendom, som kundene pliktet å levere tilbake, men det er ikke satt noen pris på hverken dem eller ølet i annonsen. Her erklærer han tydelig at bud som kommer for å hente øl, må ha dette skriftlig fra kjøperen, og det ellers ikke blir utlevert noe øl på flaske. Prisen på sterkøl til 12 skilling pr flaske inkluderer trolig pant, slik at kundene kunne enten låne flaskene gratis eller betale for tomflaska.

Systemet med utlån av flasker var sikkert frustrerende å holde styr på, sees vel utfra at han bruker annonseplass på å minne kundene på dette, som i følgende annonse fra året etter, som er gjengitt under.

Men samtidig skal vi huske at det var vanlig å låne ut fatet når kundene kjøpte øl på fat. Dette var en ordning som ved enkelte bryggerier holdt seg langt inn på 1900-tallet, og enda mye lengre med stålfat. Av den grunn er det kanskje ikke så rart at når øl begynner å bli vanlig på flasker, så tenker kundene at det ville være naturlig at flaska er noe som de låner av selger, ikke noe som de må kjøpe eller betale pant for å låne.

Da Youngs bryggeri var kommet i gang, finner vi denne annonsen i Drammen, der modellen er litt annerledes og mer lik pantesystemet slik vi kjenner det fra senere. Kjøpmann Hans Flor som forhandler Youngs Dobbeltøl kjøper tilbake tomflaskene dersom kundene ber om det – følgelig må vi anta at flaskene betales for ved kjøp av ølet. Det samme gjøre Ærreboe på Bragernes, som setter som betingelse for prisen at man bytter inn en tomflaske ved kjøpet.

Jo større bryggeriet er, jo lengre logistikk er knyttet til ølet, og jo vanskeligere er det å få tomflaskene tilbake uten økonomisk insentiv. Man kan jo spørre seg hvorfor man styret så mye med å få tomflaskene tilbake når man tross alt hadde pant som dekket kostnaden ved å kjøpe nye flasker. Men dersom det var mangel på tomflasker og kanskje lang leveringstid på ny-produserte flasker, så kunne logistikken i bryggingen stoppe opp.

Vi må helt frem til 1833 før jeg har funnet en verdisetting på tomflasker uten at det kan ha vært spesialflasker, da til 4 sk pr stk i Kristiansand hos Madame Aass, og la oss ta forbehold om at det ikke er angitt hva slags flasker så det kunne være assorterte flasker til litt underpris. Da Madame Aass døde i våren 1834, gikk det blant annet en kramboddisk på auksjon, så hun drev nok krambod.

Fra G. P. Meisterlins bryggeri i Trondheim i 1835 er panten satt til 6 skilling, og det skinner igjennom i annonsen at han er nystartet siden han bruker formuleringen om at han «for Tiden endnu ikke kan præsteres fra mit Bryggerie». Prisen på 12 og 10 skilling må være inkludert flaske, som gir en litt mer normal ølpris på 4 og 6 skilling. Det virker som om han kun selger på flaske og ikke i løs vekt.

Det er jo litt vanskelig å si om det var gjengs pris for tomflasker. Det fantes sikkert flasker i ulike kvaliteter, og bryggerier og kjøpmenn byttet nok bare mot flasker av samme kvalitet og type. Det vanligste i annonser om tomme flasker i denne perioden er personer som annonserer at de kjøper opp tomflasker, men uten at det angis noen pris. Formodentlig sorterte de dem og solgte videre til de som brukte slike flasker, enten det var ølbrygging eller annet. Ut fra disse og lignende annonser virker det som om 4-6 skilling var en relevant pris for tomme helflasker. Den lavere prisen var kanskje for assorterte flasker man solgte til oppkjøpere, mens den høyere var kanskje fra kjøpmenn som i hvert fall ikke hadde noe insentiv til å ta mindre betalt i pant for tomflaska enn de selv måtte betale for en ny flaske fra glassverket.

Vi kan tolke Hammers bok om norsk flaskeproduksjon som at det ikke var god tilgang på flasker i årene fra 1814 og utover. Vi kan også anta at dersom det var dårlige tider, så ville nok glassverkene prioritere dyre produkter fremfor enkle ølflasker. Men det virker ikke utfra tallene i hans bok som om 1822 var noe vendepunkt der det plutselig blir flust med ølflasker. Vi skal også huske at ølflasker typisk ble rengjort og ombrukt, à la panteflasker, selv om det ikke fantes noe formelt system for flaskepant. Alt i alt skal vi nok ikke avfeie hypotesen om at økende tilgang på og bruk av ølflasker gjorde at flaske-øl ble vanligere, og at man derfor fikk mer behov for et ord som pottøl. Det er i alle fall noe som kunne graves ytterligere i.

Dersom vi ser realistisk på dette prisnivået, så høres det feil ut å selge pottøl til 1½ skilling potten på 70cl flasker som koster 6 skilling for tomflaska. Såpass mange kjøpmenn har spredd ut frustrerte formaninger om å levere tilbake tomflaskene at det må ha vært dødfødt å skulle låne ut flasker i særlig stor skala til annet enn faste kunder. For å sette det på spissen: dersom innpakkingen koster seks ganger mer enn innholdet, så er det noe galt med innpakkingen.

Mens pottølet ser ut til å ha lagt temmelig stabilt på 1½ skilling pr potte i denne tiden, så kostet flaskeølet gjerne 4-6 skilling pr helflaske, ofte kalt dobbelt-øl. Det er først på et slikt prisleie man kan forsvare å tappe det på flasker som i seg selv koster 6 skilling. I en diger prisliste ifm ned-justering av priser høsten 1822, ble prisene for en rekke standardflasker i grønt glass ble justert litt ned. I den finner vi blant annet:

• 100 stk hamrede bouteiller i fransk facon, 3/4 - 7/8 pot.: 4 dlr 96 sk = 576 skilling = 5,76 sk pr stk
• 100 stk ovale og runde bouteiller 3/4 - 1 pot.: 3 del 96 sk = 456 skilling = 4,56 sk pr stk

Så prising av tomme helflaske på 4-6 sk ser ikke helt feil ut.

Fokus på tomflasker

La oss så se om vi kan finne data som underbrygger det at bruken av flasker øket på 1820-tallet. Til å begynne med kan vi jo sjekke hvor mye fokus det var på flasker. Ordet flaske er nokså rett frem, men man brukte også det finere ordet bouteille, selv for ølflasker. Dette kunne skrives på flere kreative måter, men det fantes skriveformer med -ou- og -u-; med -ei- og -e-; med -tt- og -t-, med -ll- og -l-; med -ie- og -e- ... puhh det blir mange permutasjoner. De vanligste variantene var boutellie, bouteille, buttellier og butellier.

Et søk i avisene på ulike bøyningsformer av disse tre ordene for perioden 1800-1835 gir oss følgende data når vi ser bort fra staveformer som ikke ble funnet, og vi summerer opp for de to hovedformene.

Her ser vi at det er en kraftig økning i antall referanser i avisene til flasker mellom 1820 og 1825. Det passer godt til hypotesen. Men vi ser også at det er tilsvarende topper i 1811-12 og 1815, samt mellomliggende bunner i 1813-14 og 1817. Med et kursorisk søk i dataene kan virke som dette de tidligste treffene handler om sprit og vin, og det er sannsynlig at bunnene handler om konjunkturer.

La oss også gjøre et tilsvarende søk på tomflasker. Begrunnelsen for det er at dersom det en sterkt økende bruk av flasker, så er det vanskeligere å øke produksjonen fort nok til å dekke etterspørselen, men det er fullt mulig å forsøke å øke omløpshastigheten på de flaskene som allerede er i omløp. Sånn sett kan fokus på tomflasker brukes som indikator på økende volum av øl på flaske. Tomflasker ble typisk omtalt som ledige, tomme eller rene flasker. Det blir en god del permutasjoner her når det kombineres med ulike bøyningsformer av de flaske og bouteille/boutellie, men om vi tabulerer opp de formene som har minst ett treff får vi følgende:

Dette er dessverre ikke så mange treff, og vi skulle ønske at det var flere for å kunne trekke noen konklusjon. Antallet treff på tomflasker er også temmelig lite i forhold til antallet treff på flasker. Det skyldes nok at delvis at ønskene om tilbakelevering skrives på måter som er vanskelige å fange i et slikt søk. Det er håpløst å bare søke på «tomme», for det treffer måleenheten tomme og en masse annet. Det er heller ikke gjort noen justering for repetisjonsannonser her, for på denne tiden kom samme annonse ofte 2-4 ganger på kort tid. Et manuelt søk på et snevrere tidsrom, for eksempel 1820-1825 hadde vært nyttig, men det er 726 treff på «tomme» i denne tiden, og det vil tar mer tid enn jeg har.

Noe annet som må tas med, er at antallet avisutgaver øker i denne perioden, så en økning i antall treff kan også skyldes at det er flere aviser å finne treff i. Her er antallet avisutgaver i denne perioden. Forsåvidt blir avisene romsligere også, kanskje ikke så mye i antall sider, for de holdt seg helst til fire sider, men hver avis kom hyppigere, og trykketeknikken utviklet seg slik at det ble mer tekst pr areal av avispapir, samtidig som avisene vokste litt i fysisk størrelse. Med tiden blir også fontene lettere å skanne, slik at sjansen for et treff øker av den grunn.

Her er antall utgaver i denne perioden som tabell. Siden så mange år går opp i ca 52 utgaver, var det nok én eller to utgaver pr uke. Det virker som de innskannede dataene ikke er komplette, siden det neppe var slik at avisene begynte utgivelser eller endret frekvensen av utgivelser ved nyttår.

For å få et bedre overblikk over disse talldataene har jeg plottet dem sammen. Y-akse for antall avisutgaver til høyre, mens Y-aksen for antall treff er til venstre. Jeg har plottet inn treff for ulike bøyninger av flaske, for ulike former av bouteiller, summen av disse to, og summen av antallet treff på ulike permutasjoner og bøyninger av «tomme flasker». Merk at treffene på ord kun teller antall avisutgaver, slik at om ordet brukes to ganger i samme avis, så telles det kun som ett treff.

Det er forbausende lave antall treff på flasker i 1812-13 og i 1815. Jeg har ingen forklaring på det, og det ser ut til å treffe både ordene flaske og bouteille. Det kan være noe skanneteknisk eller noe slikt, men det kan også bunne i politiske og økonomiske forhold. Videre ser vi fra grafen at i forhold til antall avisutgaver, så er det i mindre grad slikt at man skriver oftere om flasker over tid, enn at det er store variasjoner fra periode til periode.

Én ting vi kan lese ut fra grafen, er at formen «flaske» gradvis utkonkurrerer «bouteille» i denne perioden, men det er neppe overraskende. Ved å grave mer i dataene kunne vi også vist hvordan skriveformene utvikler seg fra «Buttellie» via «Boutellie» til «Bouteille»om jo også er den formen som ligger nærmest opp til dagens franske ord. Helt tilbake på 1700-tallet brukte man formen en buttel, to butler, som jo må være hentet fra engelsk fordi trykken må ligge på første stavelse for at det lar seg bøye. Dermed har man altså trinnvis justert et engelsk ordlån fra middelalder-fransk «tilbake» til moderne fransk staving, muligens inspirert av det svenske låneordet butelj ... men unnskyld, det var visst øl jeg skulle nerde rundt.

I hvilken grad kan dataene understøtte at det var var økende bruk av flasker som gjorde at man trengte ordet pottøl for ikke-flaskeøl? Vel, jeg har allerede forklart at det er mye her vi må være forsiktige med å overtolke – men la meg forsøke å peke på et par forhold.

Dersom det ble mer fokus på øl solgt på flasker, så øker det sjansen for at man finner et nytt begrep for det vanlige ølet som ikke kom på flaske. Parallelt med toppene for «flaske» i 1812 og 1815 kommer det en liten topp på «tomme flasker», men litt forskjøvet, så den treffer toppen eller like etter. Men for den lange økningen i bruk av «flaske» som kommer 1820-1825, så ser vi at det er en liten topp i «tomme flasker» i forkant og tidlig under økningen. Dersom vi strekker konklusjonene litt, så er det mulig å tolke dette som at det var et underskudd på flasker i perioden 1819-1822, mens det var tilstrekkelig med flasker i perioden 1823-1827.

Og jada, jeg vet at det er tynt grunnlag å dra noen konklusjon på. Det burde vært gjort en gjennomgang av treffene for å karakterisere om det var øl-relatert osv, det kunne vært granulert bedre enn pr år, og det kunne vært delt inn i byer eller fylker. Men dataene for 152 treffene på «tomme flasker» er tross alt få nok til at jeg kan gå igjennom dem og karakterisere dem som enten fokusert på salg, kjøp, panting eller annet ifm tomflasker. Dersom det er flaskemangel, skulle vi forvente at annonsene er kjøpsorientert, mens dersom det er flaskeoverskudd skulle vi forvente at annonsene er salgsorientert. Ingen av treffene var feilskanning, sikkert fordi søkestrengen var såvidt lang.

Disse dataene er visualisert i grafen under. Der viser stolpediagrammene med Y-akse til venstre antall treff pr år for ulike varianter av «tomme flasker», mens den grå linja med Y-akse til høyre angir antall treff på ulike varianter av «flasker», og er den samme som ble vist som sort linje i forrige grav lengre oppe. Treff på tomme flasker som hadde et salgsfokus er vist i grønt, mens treff med kjøpsfokus er vist i blått. Treff med et fokus på panting er vist i rødt, og vises sammen med kjøpsfokus, fordi annonsøren ønsker å sikre seg en tomflaske i retur – og altså et fokus på å få tak i flasker.

Vekslingen mellom grønn og blå/rød viser om det er mest et kjøpers eller selgers marked. Et overskudd av grønt viser at det er mange tomflasker til salgs, mens et overskudd av rødt/grønt viser at det stor interesse for å skaffe seg tomflasker.

Grafen viser at i periden 1821-1826 er det ingen annonser som nevner tomflasker med et salgsfokus, samtidig som det er 42 annonser med fokus på kjøp eller panting. Jeg mener dette kan tolkes som at det i denne perioden var et betydelig underskudd på tomflasker. Samtidig vet vi at det var en betydelig og relativt stabil produksjon av ny-produserte flasker fra norske glassverk. Grafen med treff på «flasker» viser at det var et økende fokus på flasker generelt. Når det i perioden 1827-1834 blir et større fokus på salgsannonser for tomflasker, må det tilsvarende tolkes som at det ikke lengre var samme underskudd på tomflaskene.

Jeg tolker dette dithen at det var en stor økning i bruk av flasker, i så stor grad at det var vanskelig å dekke etterspørselen etter tomflasker med gjenbrukte og nyproduserte flasker. Når en økende og etterhvert tilstrekkelig stor andel av ølet ble tappet på flasker, så begynner ordet «øl» å bli tvetydig: betyr det flaskeøl eller øl-på gamle-måten? Dermed oppstår et behov for et ord for det ølet som fremdeles ikke ble tappet på flaske – et retronym. Det er her jeg mener at «potte-øl» oppstod, i forlengelsen av begrepet «øl solgt i pottevis».

Dersom det er flaskene som gjør at ordet «pottøl» kommer, så var det med andre ord egentlig ikke opprinnelig noen bestemt øltype. Men relativt raskt må det ha utviklet seg i retning av å referere til det ølet som sjelden ble tappet på flaske, altså det tynneste og billigste.

Er det svakheter i denne analysen? Joda. Det er litt få treff for tomflasker, skjønt karakteriseringen i salgs- og kjøpsfokus hjelper en god del. Dernest er det mange treff som mistes pga av dårlig skanning, og avisdatabasen er nok ikke komplett. Det er ikke kompensert for det som har med vin- og spritflasker. Det er sett på hele landet som helhet, mens man ideelt skulle ha gått ned til landsdel eller by, for dette var nok en prosess som gikk i ulikt tempo rundt om i landet. Dernest er det vrient å få med alle reelle treff på tomflasker, for det er ofte en beskrivelse mer enn et eget ord.

Som en illustrasjon på vanskelighetene med å fange alle annonsene for tomflasker tar jeg med denne fra 1823, som indikerer at det var underskudd på porterflasker og trolig flasker generelt.

Og før noen tolker meg dithen at flasketapping var noe som kom på 1820-tallet, så tar tar jeg med en annonse som viser at det var en vel-etablert praksis. Her er det Augustinus Halvorsen som drev vertshus med overnatting, utskjenking og ølsalg i 1778. Med andre ord var ikke flasketappingen noen nyvinning i seg selv, men økningen i volumet av øl som ble flasketappet var nok en signifikant endring.

I neste runde trenger vi å se på hvordan ordet pottøl sprer seg i tid og sted, og da kommer vi til å snuble over en trøndersk pottøl-konkurrent som tapte kampen.