Norsk humledyrking i 1311

Det finnes en interessant passasje hos øl-historikeren Ian Hornsey, som referer at i Trondheim i 1311 ble det dyrket humle i hagen til korsbrødrene. Dette er en interessant, men litt underlig opplysning, og jeg skal forsøke å grave i det for å tolke og skille litt snørr og barter.

Hornsey er egentlig ikke (øl-)historiker av utdanning, men botaniker og mikrobiolog. Han startet Nethergate Brewery i Suffolk i 1986, men på grunn av helsa la han opp i 1999 og begynte i stedet å skrive bøker og ta konsulentoppdrag. Slik jeg har forstått det, tenkte han å skrive et verk om tilsetninger til øl i nåtid og fortid – noe som matcher bra med hans botanikk-bakgrunn – men endte med først å utgi en diger og særdeles lesverdig bok om ølets historie: A History of Beer and Brewing. Sitatet som det her er snakk om, står på side 307 og lyder:

Sitatet var ukjent for meg da jeg ble kontaktet av en russisk ølblogger som ville vite mer om det, utfra at jeg bor i Trondheim. Jeg har jo lest Hornseys bok, men jeg må rødmende medgi at jeg må ha glippet over denne akkurat denne passasjen.

Hvem var disse «Brethren of the Cross in Trondheim» som dyrket humle i Trondheim i 1311? Om man oversetter navnet tilbake til norsk, er «korsbroder» en nær mulighet, og vi finner dette ordet hyppig i middelalderens Trondheim, knyttet til domkirken. Uten bakgrunnskunnskap ledes tanken raskt i retning katolske ordner og korstog. Ordet «korsbroder» i ulike språks ekvivalenter har referert til religiøse ordener av korsriddere, fremfor alt «Ordo Sanctiae Cruxis» som har røtter tilbake til 1100-tallet. Imidlertid fantes det ikke noen slik orden i Trondheim – i hvert fall ikke med eget kloster. Vi har god oversikt over alle klostre, og det er intet som umiddelbart passer. Korsbrødrene i Trondheim var altså ingen munkeorden, men hvem var de da?

Det finnes det en litt særnorsk definisjon av «korsbroder», som ikke må tolkes som «broder i korset», men «broder i koret». Da blir S-en en fuge-S mellom «kor» og «broder», liksom «kor-s-broder». Endel har forsøkt å få dette skrevet som «korbror» for å redusere forvirringen, men det er vel for sent. Nå tenker sikkert noen at jeg drar populæretymologien litt vel langt … og den tanken kan jeg absolutt forstå. Imidlertid er det hold blant historikere og språkfolk for denne tolkningen.

Ordet kor kan referere til to ulike ting, et sangkor og en bygningsdel i kirken. Ordene er beslektet, for i tidligere tider satt (sang)koret langs sidene i kor(romm)et og i enkelte kirker er det fremdeles slik. Korsbrødrene var imidlertid ikke så mye medlemmer av koret, som de var personer med en så høy stilling at de hadde plass i koret under gudstjenesten – selv etter (sang)koret var flyttet til et annet sted i kirka.

Vi har altså at en «korsbroder» er en broder som har plass i koret. Hvem var så disse korsbrødrene? Det er et begrep som referer til det som må betegnes som et nivå av mellom- og toppledere i erkebispedømmet, som tilsammen gikk under navnet Domkapittelet. De holdt styr på praktiske og administrative gjøremål, og SNL refererer til titler som dekan, cantor, bibleothecarius, choralus og sacrestan.

De gikk også under navnet kanniker, som var utledet av et latinske ordet for dem: canonici. Deres antall, status, oppgaver og organisering endret seg nok mye over tid, og tittelen kannik ble til og ble brukt etter reformasjonen. Imidlertid var de ikke nødvendigvis utelukkende katolske munker. Siden dette i utstrakt grad var administrativt arbeide, ble det også brukt lek-folk, såkalte canonici saeculares, eller sekulær-kanniker. I en tidlig periode var det slik at kanikkene var sogneprester som tidvist tjente administrative oppgaver på erkebispegården.

Og nå kommer vi snart tilbake til humledyrking. Praksis har nok endret seg mye over århundrene, men korsbrødrene eller kannikene ser ut til å ha hatt en slags viss felles husholdning, især i de tidligste tidene. Men de hadde også i utstrakt grad privat eiendom og tjenestefolk, og de hadde inntekter av bestemte eiendommer, liksom sogneprestene. Det finnes en smal gatestubb i Trondheim ved navnet Kannikestrete, bare 200-300 meter fra Domkirka. Jeg vet ikke helt om det navnet strekker seg tilbake til 1311, for gata har også hatt andre navn i historien, blant annet Brogata, siden den er en forlengelse av Gamle Bybro. At gata er gammel vises av at den følger et smalt og buet forløp, typisk for de få middelaldergatene som har overlevd omregulering etter bybranner. Når man sier at det ble dyrket humle i hagen til korsbrødrene, er jeg fristet til å tolke det i retning av at det ble dyrket i hagen knyttet til husene der kannikene bodde i Trondheim. Og kanskje det var liggende nettopp i Kannikestrete?

Året 1311 er ca 130 år før vi har flere kilder som sier at humledyrking ble pålagt bøndene i Norge. Dette påbudet var neppe religiøst i sin natur. At kongen tvang alle bønder til å brygge øl på 1440-tallet har trolig hatt sin forklaring i et ønske om å skape en innenlands humleproduksjon for å unngå å «lekke» penger i nasjonalregnskapet gjennom import av en viktig vare. Utfra det kan man mistenke at det på 1440-tallet må ha vært en betydelig ølbrygging med humle i Norge – eller i det minste trippelkongedømmet Norge, Sverige og Danmark.

Det er lite sannsynlig at 1311 skulle være starten på humledyrkingen i Norge, og det er ganske nærliggende å anta at man importerte humleøl før man begynte å dyrke humle lokalt i Norge. Det finnes flere teorier rundt humlas introduksjon til Norge, men min magefølelse heller i retning av at humla kom med tyske hanseateres øl fra og med 1200-tallet, og at skikken med humlet øl over tid bredte seg også til lokalt brygget øl. Det er fullt mulig at bruken i 1311 var temmelig begrenset i forhold til frem mot 1440-tallet, da man øyensynlig hadde et stort og vedvarende underskudd på humle.

Vi bør også være litt forsiktige med å si at all dyrking av humle beviser ølbrygging med humle. I tillegg til å være brukt som ølkrydder, har humla også hatt bruksområder som fiber til tøy og tauverk, og skuddene kan brukes som grønnsak. Jeg har tidligere sitert amtsmannsrapportene på 1800-tallet der humle hyppig ble gruppert sammen med lin og hamp – som begge to primært hadde bruksområder som fiber til tauverk og tøystoffer. Imidlertid har jeg ikke sett gode og utvetydige kilder som viser at man dyrket humle for mat eller fiberkilde, fremfor som et ølkrydder der resten av planten også hadde andre sekundære bruksområder.

Hva stod så i dette dokumentet fra 1311? Tja, jeg har ikke klart å snuse det opp, men når jeg klarer det, kan dere nok regne med at jeg transkriberer og publiserer det. I min søken fant jeg et annet dokument er interessant i denne konteksten, publisert i Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter – belyst ved 17 skriftlige kilder 1307-1577 med oversettelser og kommentarer ved Audun Dybdahl (red). I testamentet etter korsbror Arne Eindridesson i Trondheim fra 1309, går det frem at han testamenterte penger til ulike kirker – både i Trondheim og Ålvundeid og Øksendal kirker ved Sunndalsøra. Da korsbror Arne Hallkjellsson døde i 1343, nevner testamentet en forgylt staup, brettspill i hvalrossbein, en blå kåpe i mårskinn, drikkehorn, sølvbeslått drikkekar, tre sverd, en skarlagenskappe med gråskinn, en skarlagenskaprun med hermelin … og mot slutten av en lang opplisting ettergir han 200 alen vadmel som noen skylder ham. Han må ha vært en holden mann i sin samtid.

Kanskje var ikke alle korsbrødre rike, men noen av dem var slett ikke eiendomsløse munker på første halvdel av 1300-tallet. Noen av dem var av stormannsslekt. Vi må anta at mange av dem har vært ute og reist, selv så langt som til Tyskland, Nederlandene og Frankrike, der humle var i bruk. Kanskje hadde de i utlandet plukket opp smaken på humle og fått det dyrket i hagen i Trondheim der de var ansatt i en lukrativ administrativ stilling i erkebispedømmet?

Men det var neppe slik at 1311 var starten på humlet øl i Norge.