Fadesen med Kristiania Potølforening
Forretningsidéen var å unngå skatt på ølet. Pengene skulle komme fra folkefinansiering. Folkene bak var flinkere til å prate enn til å brygge. Stedet var Sagene. Alle de andre bryggeriene hatet dem. Og tidspunktet var 1860-tallet. Dette er det bedrøvelige historien omkring Kristiania Potølforening, og underveis skal vi lære noe om pottølet.
Men før vi ser på Potølforeningen må vi se nærmere på den bakgrunnen der det føltes fornuftig å starte en slik forening, og til slutt skal jeg fable litt om hva som kunne skjedd dersom Potølforeningen hadde vært ledet av handlekraftige personer, og ikke en gjeng med kranglevorne pratmakere. Og underveis skal vi forsøke lete etter litt info om pottølet.
Bakgrunnen
Frem til 1858 var det ingen særavgift på øl, og forsåvidt kunne hvem som helst brygge og selge øl. Dette kunne innlysende nok ikke fortsette, og Stortinget skattla ølet fra 1. januar 1858, gjennom en avgift på én av råvarene: maltet, omtrentlig etter britisk modell. Skatten var teknisk sett utmålt etter kornet som ble maltet, med 1 spesidaler pr tønne korn, forhøyet fra 1. juli 1861 til 2 spesidaler. Man bruker generelt mer malt jo sterkere ølet er, slik at avgiften var progressiv.
Et problem som raskt dukket opp var at stivelsen fra kornet tross alt ikke bare ender som alkohol, men også gir ølet fylde, sødme og næringsverdi. Dermed skattla man ikke bare alkoholen, men også fylden i ølet, slik at tynt øl ble skattlagt mindre enn fyldig og søtt øl – gitt samme alkoholprosent. Alle innså tabben ved at de svake, søte ølene ble rammet omtrent like mye som de sterke bayerske ølstilene. Det var de sterke bayerske stilene man egentlig hadde siktet på med maltskatten. Allikevel skulle det ta politikere og byråkrater mer enn 50 år å rette på dette, men akkurat det får bli en historie for en annen gang.
Ett av de ølene som led under den nye maltskatten var pottølet. Det var priset til omkring 1½ skilling fra det først nevnes på 1820-tallet og frem til 1850-tallet. I dyre tider kunne ølet annonseres opp til 2 skilling pr potte, og tidvis kunne det gå for under 1½, som da O. Iversen solgte pottølet sitt for 1¼ skilling fra bryggeriet sitt i Store Vognmannsgade i 1851.
I etterkant av maltskatten ser pottøl-prisen ut til å ha steget med 1 skilling, dvs økt med 66%, skjønt det var variasjoner. I 1859 annonserte Heffermehl pottøl til 3 skilling, men hadde samtidig introdusert et «simplere øl til 1½», som var den gamle pottølprisen. Det var endel diskusjon i avisene om denne økningen i prisene på pottølet. Forsåvidt økte også prisen på bayer – ofte kalt iiskjelderøl eller bayerskøl – fra 5 til 6 skilling, som forholdsmessig var en mindre økning. Dette ølet virker å ha vært priset til 4½-5 skilling på siste halvdel av 1840-tallet. Men det er vanskelig å si hvor mye av disse prisøkningene som reelt stammer fra maltskatten. For eksempel, høsten 1854 eksporterte et bryggeri fra Hedemark bayersk øl til Oslo for 3 skilling potten som «partivare», men det er vrient å si hvor sterkt dette ølet var og om det var priset ned for å underselge det dyre ølet fra bryggeriene i hovedstaden.
Det er dermed ikke lett å tallfeste prisen på bayeren i Oslo på 1850-tallet. Det var et ekstremt moteøl, og det solgte lett. Annonsene fokuserer mer på hvor du kan få kjøpt ølet enn på prisen. Fra 1860 er prisingen mer tydelig, for da kommer en felles annonse fra sju Oslo-bryggerier der prisen settes til 6 skilling pr helflaske, samtidig som pottølet prises til 2½ skilling. De hadde også tidligere samarbeidet om pris, men da kun for pottølet – så langt jeg vet.
Det er vanskelig å forene påstanden om at pottølet var både tynt og alkoholsvakt, med alle klagene på at pottølprisen økte såpass mye med maltskatten. Dette var neppe en ren åkeraktig prisøking fra bryggeriene, for det det var mange flere som brygget i denne stilen enn de sju bryggeriene som koordinerte prisene sine høsten 1860.
Det er imidlertid indikasjoner på at pottølet fra de store bryggeriene ble tynnere da maltskatten kom. Det kan skyldes at de fremfor å øke prisene forsøkte å redusere kostnadene på bryggingen av pottølet. Dette brøt fullstendig med lovens intensjon, for man hadde primært ønsket å skattlegge det sterke bayerølet, ikke det svake pottølet. Målinger fra 1854 for fem større Oslo-bryggerier (Ytteborg, Eger, Forseth, Schou, og Ramm) viste at bayeren holdt 5,0-6,5% abv. Tilsvarende målinger i 1855 for de samme fem viste lignende resultat, innenfor intervallet 4,97-6,41% abv. Tilsvarende målinger for øl fra Bayern ble påstått å ligge endel lavere.
Siden denne alkoholstyrken ligger endel over hva vi ser senere, så er det ikke usannsynlig at bryggeriene delvis dekket inn maltskatten ved å reduserte alkoholstyrken i bayerskølet noe, så på sett og vis fungerte denne delen av loven. Og på tilsvarende måte ble nok også de svake men søte øltypene brygget ned. Bayerskølet ble imidlertid ikke marginalisert, slik noen forkjempere for maltskatten hadde sett for seg. Under arbeidet med loven hadde man lekt med tanken på å differensiere skatten avhengig av øltype, eller basert på om det var brukt over- eller undergjær. Men man hadde innsett at bryggeriene lett ville omgå dette.
Det ble endel avisskriverier fra 1860 rundt maltskatten som rammet så skjevt i forhold til alkoholstyrke. At dette skjedde høsten 1860, og ikke i 1858 da maltskatten ble innført, skyldes trolig at skatten ble doblet fra og med maltingssesongen 1860-61. Denne sesongen gikk fra høst til vår, og loven tillot ikke engang å malte i perioden etter 31. mai og før 15. september. Dermed ble maltskatten regnet for 12 måneder som løp fra 1. juli frem til påfølgende 1. juli. Nye økninger i maltskatten skulle komme i 1871 og 1876.
Potølforeningen
Dette er bakgrunnen for at man med utgangspunkt i det nystartede Christiania Arbeidersamfund dannet Kristiania Potølforening vinteren 1864/65. Prisene på pottølet var steget, samtidig som kvaliteten ble påstått å gå nedover. Bryggeriene forsvarte seg med at skatter og avgifter var så tyngende.
For fattige familier var det en utfordring med denne prisøkningen på et nærende og maltrikt, men alkoholsvakt husholdningsøl. En skomaker ved navn Johnsen hadde på et møte i Arbeidersamfundet desember 1864 kastet frem idéen om at man kunne sette hjemmebrygging i system. Hjemmebrygging og hjemmemalting var nemlig unntatt maltskatten. Det var praktisk sett umulig for trangbodde familier å malte og brygge i arbeiderstrøkene på østkanten av Oslo ... men hva om de gjorde det i fellesskap, som en forening?
Aftenbladet, den 20. april 1865 finner vi på side 2-3 følgende:
I længere Tid har der af vor fattige Bybefolkning været ført Klagemaal over den høie Pris, hvortil det saakaldte Tyndt- eller Potøl er steget efter Maltloven af 12te Oktober 1857. Maltloven, der nærmest skulde ramme den i Byerne stærkt tiltagende Bayerdrik, har nemlig, idet Skatten er lagt paa Raaemnet, Maltet, og ej — i Lighed ved Brændevinsskatten — paa det deraf tilvirkede Produkt efter dets Gradstyrke, bevirket, at det for den Fattige næsten nødvendige og aldeles uskadelige Potøl belægges med en Skat af henved 1 sk pr. Pot og saaledes stiger til en næsten dobbelt saa høj Pris som forhen. Vistnok er det kun det Malt, hvoraf der virkes Vare til Salg, der er paalagt Skat, og er det i Lovens § 20 tilladt Enhver at tilvirke Malt og Øl til Husbehov, men denne Bestemmelse kommer kun Landbefolkningen til Gode, medens den sammenknebne, trangt boende Bybefolkning hidindtil ej har kunnet benytte sig heraf, da det for den Enkelte vilde være uoverkommeligt at koste sig Maltgjøreri og Bryggeri kun for at brygge til egen Husholdning. Som Sagen nu staar, udøver følgelig Maltloven for Byernes Vedkommende samme Virkning, som Brændevinloven skal gjøre for det hele Land, idet alt Malt i Byerne bliver beskattet.
Dette kan man jo være hjertens enig i. Artikkelen som er sitert over forteller også at man har startet en foreningen som ville omgå maltskatten, såsnart det juridiske var avklart:
For om muligt at raade Bod herpaa have flere Arbejdere her i Kristiania i Vinterens Løb arbejdet for, at saa mange som muligt af Arbeiderklassen skulde slutte sig sammen for ved sammenskudte Midler at anlægge et eget Maltgjøreri og Bryggeri, der efter Lovens § 20 skulde brygge Øl udelukkende for Deltagerne til Husbehov, og dermed skaffe sig Øllet saa meget billigere, som Skatten og Bryggeriarbejdernes Nettoindtægt beløber sig til. For nogen Tid siden holdt Arbejderne ved Sagene et Møde hvori en Kommittee blev nedsat for nærmere at undersøge Forholdene, fremlægge Forslag til et saadant Aktieselskab og et udkast for de naturligvis for et saadant Selskab temmelig komplicerede Statutter.
Og stykket slutter med et hjertesukk om at «det ønskeligste vilde det vel være, om Skatten kunde opkræves efter Øllets Gradstyrke, og derved de stærkeste Ølsorter kunde blive beskattede, medens det svage, uskadelige Potøl kunde gaa fri for Skat — til stor Lettelse for Arbejdsklassen.» Akkurat der var de ved problemets kjerne, som vi skal se.
Det juridiske bak dette hørtes temmelig tvilsomt ut. Det var korrekt at det var unntak for tilvirking av malt som ble brukt til brygging i egen husholdning. Det var da ikke lov å selge hverken maltet eller ølet som ble brygget av slikt malt. Dette forsøkte man å omgå ved la personer å skyte inn medlemskontingent i en forening i stedet for å betale for ølet. Hver enkelt deltakende familie skulle ha motbok for føring av regnskap over utlevert øl og innbetalte kontingenter, hvilket ikke akkurat reduserte inntrykket av at dette egentlig var salg. Man kan formelig høre de dårlige argumentene, à la «vi trenger ikke betale maltskatten, for egentlig kjøper du ikke ølet når du betaler, for du betaler jo kun for medlemskapet ditt i foreningen som gir deg øl.»
Man kan jo også diskutere hva som utgjør en husholdning. Er det virkelig én husholdning dersom 1000 familier går sammen om et felles bryggeri? Loven hadde imidlertid noen formuleringer om at husmenn og arbeidsfolk fritt kunne få overdratt både malt og øl fra gårdbrukeren – men det virker søkt å omtolke dét til en slik foreningen i byen. Men det er jo utrolig hva en kreativ og smarttenkt advokat kan få til. La meg ta med paragrafen fra loven, så kan folk selv vurdere.
Den refererte paragrafen i Lov om tilvirkning av malt av 12. oktober 1857 hadde som § 20 følgende tekst:
Den Maltning, der skeer til Brug i Tilvirkerens egen Huusholdning, undtages fra Beskatning og som en Følge heraf fra de med Hensyn til Beskatningen i nærværende Lov givne Forskrifter. Den Gaardbruger, der lovligen har tilvirket ubeskattet Malt, er berettiget til dermed at forsyne sine Huusmænd og andre Arbeidere ved Gaardsbruget. Det samme gjælder om Øl, tilvirket av det ubeskattede Malt. Men forøvrig er det Malttilvirkeren ligesaalidt tilladt at sælge Øl, brygget af det ubeskattede Malt, som Maltet selv. Den der driver Brændeviins-Brænderi eller beskattet Malteri, er uberettiget til at foretage ubeskattet Maltning til Huusbrug. Heller ikke tilkommer der ham nogen Godtgjørelse i Afgift for det beskattede Malt, som han i egen Huusholdning forbruger.
Man kan diskutere om de ønsket å omgå loven, utnytte et smutthull eller bare etablere en omtolkning av loven. Det skapte uansett et digert problem for potølforeningen. De fleste advokater løp så fort de kunne idet de forstod forretningsmodellen. Det var forsåvidt neppe et problem å argumentere dette overfor departementet og retten, men idet produksjonen i fremtiden faktisk startet, så ville man trolig begå ulovligheter, med mindre retten på mirakuløst vis var enig i den kreative tolkningen av loven. Ingen seriøs advokat ønsket å være knyttet til et slikt foretak.
Og uten advokater ville det være vanskelig å legge an sak mot finansdepartementet. Den opprinnelige sakføreren, Sæthren, koblet seg av på et relativt tidlig tidspunkt. Inn kom i stedet overrettsakfører David Schøyen. Han var en tidligere ansatt i departementet, og hadde visstnok et anstrengt forhold til sin tidligere arbeidsgiver. Schøyen kastet både sin juridiske kompetanse og kunnskap om finansdepartementets interne virkemåte inn i saken, og han ble til alt overmål valgt som kasserer i foreningen. Den dobbeltrollen skulle vise seg å være en tabbe.
Arbeidet hadde startet på tampen av 1864. Det var to viktige oppgaver. For det første trengte man å rydde grunnen juridisk, og få aksept for denne tolkningen av loven, om nødvendig gjennom en rettsak mot Staten. Først deretter ville man kunne etablere et malteri og bryggeri. Man hadde tidlig startet med å få folk til å signere for å bli medlemmer i foreningen, til tross for at det hverken fantes malteri eller bryggeri, samt at jussen i beste fall var uavklart. De fleste medlemmenes forventing og interesse kretset nok rundt bryggeriet og i langt mindre grad rundt jussen.
Den 13. september 1865 kommer følgende statusoppfølging fra Oslo-korrespondenten til Drammens Blad:
Vi omtalte for nogen Tid siden den fordærvelige Indflydelse, den høie Maltskat i flere Aar har udøvet paa Produktionen af det for Huusholdningerne og de fattige Klasser saa høist fornødne Pot-Øl, [...] Der har i disse Dage dannet sig en Forening herinde [... man har] valgt en Direktion, der skulde ordne den Anliggender og træffe Forberedelser til Anlæggelsen af et Potøl-Bryggeri. Efter hvad vi have hørt, skulle de valgte Direktører imidlertid ikke være blevne enige eller kommet til noget bestemt Resultat om, hvorledes Sagen rettest burde gribes an.
Deretter går det litt tid før vi hører om dem neste gang. Schøyen hadde utarbeidet en juridisk betenkning som ikke uventet støttet potølforeningen. I mai det neste året ble det lagt frem en sammenfatning av den, som ble omtalt i Aftenbladet 9. mai 1866.
På dette tidspunktet var imidlertid de indre problemene i foreningen store. Hva skulle en aksje koste? Skulle bryggeriet levere en daglig mengde øl til medlemmene à la en slags abonnementsordning? Hvordan hindre at ølet ble solgt videre til ikke-medlemmer? Hva om man ikke tok ut sin «kvote»? Kunne andeler selges videre?
Det ble kaldt inn til Generalforsamling i 25. august 1866, fremdeles uten at det var brygget noe øl. Statuttene ble publisert i Aftenbladet to dager før møtet. Selve møtet gikk greit ifølge referatet som ble sammenfattet i en notis i Aftenbladet 27. august 1866, og det ble det uttrykt at det nå var godt håp om at foreningen snart kunne begynne sin virksomhet. Andre, ikke fullt så offisielle kilder refererer til roping og et generelt dårlig møteklima på disse møtene.
Etterspillet
Deretter er det igjen stille i pressen om foreningen. Så, enda ett år senere kommer i Morgenbladet 13. september 1867 følgende, med tittel «Hvor er "Potølforeningen" og Medlemmernes Penge blevne af?»
Det er nu vel omtrent 3 Aar siden, at der blandt Sagenes og andre Byens Indvaanere omsendtes Indbydelser til at tegne sig for Bidrag til Oprettelse af en Potølforening, der angivelig havde til Hensigt at forskaffe Medlemmerne godt og billigt, istedetfor det Produkt, som under den anførte Benævnelse leveres fra vore Bayerbryggerier. [...]
Mangen fattig Familie, glad over at have Udsigt til for en billig Penge at skaffe sig en saa sund og nærende Husholdningsartikkel, som godt og velbrygget Potøl i Almindelighed ansees for at være, tog det ikke i Betænkning at tilskyde sin Ort eller sine 12 sk — aldrig mindre, men ofte meget mere — i den faste Tro, at der her ikke spekuleredes i Næstens Godtroenhed, — en Betragtning, som vel fremdeles faar gjælde, uagtet det Øl, man skulde have for sine Penge, endnu ikke har seet Dagens Lys.
Merk forøvrig her hvordan forfatteren mener at Potøl kan være et godt husholdningsøl, men at de store bryggeriene hadde senket kvaliteten under hva den burde være. Potølforeningen startet forresten med et fokus på husholdningsøl. Pottølet kunne nok være bra som tørstedrikk eller til mat, men den ser ikke ut til å ha blitt sett på som en drikk for sosiale situasjoner. Den hadde lav status i forhold til bayerølet, men alle regnet det som et viktig øl – for familiene og i husholdningene. Det var liksom bare ikke ølet du bestilte på datidens brune serveringssteder.
Dessuten hadde Schøyen inndrevet kontingent for medlemskap, tildels med morske metoder. Man kan jo forstå at folk som hadde signert for et par år siden og ikke hadde sett en dråpe øl ikke ønsket å betale medlemskap. Schøyen insisterte, men resten av styret overprøvde ham. Dermed trakk Schøyen seg som kasserer. Deretter trakk han opp av hatten en uventet regning på salær som tilsvarte hele pengebeholdningen i foreningen – den pengebeholdningen han som kasserer inntil da hadde satt på.
Det endte med at foreningen måtte bruke penger de ikke disponerte på en høyesterettsadvokat som kunne rydde opp i forholdet med deres egen tidligere advokat og kasserer. Imens foreningen på denne måte brukte opp medlemmene penger, så ble det i hvert fall ikke brygget noe øl, og ikke gikk det vel fremover med å få aksept for lovtolkningen deres heller.
Det ble sagt at man kom opp i rundt 1000 medlemmer, og det var kommet inn 120 speciedaler, selv om det var vanskelig å peke på noen resultater. Det kan stemme med det som skrives i avisene om at det kostet medlemmene 12 skilling eller en ort, som var 24 skilling.
Året etter, i 1868 var stifteren død, og foreningen lå brakk. Tanken og målet ble returnert til Arbeidersamfundet, som forsøkte å ta tak i den med ny frisk, men konseptet var blitt kompromittert av den inkompetente og kranglete forhistorien, til tross for at det hadde vært stor interesse i utgangspunktet.
I november 1869 ble det kalt inn til møte med de som hadde betalt inn penger, uten at avisene refererer til hva som skjedde videre. Det virker ikke som om noen forsøkte å ta opp konseptet igjen senere.
Hvordan var pottølet?
Det er flere eksempler i disse artiklene på at husholdningsøl, søttøl, pottøl og tyntøl brukes om hverandre, men det er ikke lett å se om begrepene var bare delvis overlappende eller om de brukes helt synonymt.
Går det an å bruke noe av dette til å regne ut hvor sterkt eller søtt potølet var rundt 1865? Vel, det virker som de regnet at maltskatten utgjorde 1 skilling pr potte pottøl. Det er et veldig omtrentlig tall, men la oss ta det for god fisk. Formelt sett var skatten på dette tidspunktet på 2 spesidaler (=240 skilling) pr tønne av 144 potter korn, ikke malt, siden maltskatten ble utmålt etter kornet som ble maltet.
Dette gir oss 240 skilling i skatt på en korntønne à 144 potter eller 139 liter bygg. Vekten av bygg er avhengig av tørkingsgrad, men kan regnes som 70kg/1hl, og vi kan regne med å sitte igjen med 83% av vekten av kornet i malt etter maltingen. Regner vi i det gamle systemet, så er vekten av 1 potte vann 2 pund, liksom vekten av 1 liter vann er 1 kg. Det vil si at en tønne bygg gir malt som veier 144 potter × 70% × 83% = 167 pund. Dette gir oss 240 skilling med skatt på 167 pund malt som blir 1,43 skilling skatt pr pund malt, eller 0,70 pund malt pr skilling i maltskatt. Siden vi er ute etter en potte øl brygget med malt som kostet 1 skilling i maltskatt, så trenger vi altså å brygge med 0,70 pund malt pr potte ferdig øl.
Så bruker vi Brewer's Friend til å regne ut hva slags øl dette blir. Siden imperial measures er uforståelige og dessuten ikke samsvarer med gamle norske mål, så konverterer vi tallene til kg og liter før vi regner ut: 0,64 pund malt er 347 gram malt, og 1 potte er 0,9651 liter som er målstørrelsen på bryggingen.
La oss anta UK brown malt, og gjæren Danstar Nottingham som standard har 77% utgjæring, og la oss bruke standard meskeeffektivitet på 75%, da ender det på OG lik 1,072 og FG lik 1,017 og en alkoholstyrke på 7,28% abv. Dette er rundt tre ganger høyere abv enn hva pottølet sannsynligvis pottølet lå. Men det er endel omtrentlige faktorer her, og i hvert fall to potensielt store usikkerheter.
- Aller først, vi har akseptert fremstillingen om at prisene gikk opp 1 skilling på pottølet, fordi skatten utgjorde én skilling pr potte pottøl. Det er slett ikke sikkert. La oss grovt og omtrentlig tippe at bare 2/3 av den ene skillingen faktisk gikk til Staten i skatt, mens resten var normal prisøkning. Da må vi bruke 318 × 2/3 = 232 gram malt.
- Dernest synes hemmeligheten bak pottølets – eller i hvert fall søttølets – høye næringsverdi og lave alkoholstyrke å være en variant av avbrutt gjæring. Ja, jeg vet at jeg nå foregriper kommende innlegg, men ha tålmodighet meg meg. Ved industribryggeriene på 1880-tallet kan det virke som dette ble gjort gjennom å overgjære en passelig temperert vørter i et kaldt rom, slik at gjæringen ble gradvis avbrutt etterhvert som initial-temperaturen og varmegenerering fra gjæras eksoterme prosesser må gi tapt for temperaturdifferansen og varmetapet fra gjæringskaret. Resultatet ville da bli det som mange hjemmebryggere opplever som en bryggefeil, nemlig en altfor høy FG. Men akkurat dette kan jo ha vært noe man siktet på. Ulike sukkertyper har ulike rater de spises opp med. Med ulike startkonsentrasjoner, vil gjæra kunne rekke å spise opp de enkleste sukkerartene, mens de mer komplekse, som maltotriose fremdeles vil være igjen i ølet når gjæringen avbrytes.
La meg vilt og grunnløst tippe en avbrutt gjæring som ender opp med en utgjæring på 50% i stedet for 77% for denne gjæren. Og vips har vi fått OG 1,048, FG 1,024 og alkoholstyrke på 3.16%. Jeg skal være forsiktig med å argumentere videre på disse tallene, for nå er det to temmelig ubegrunnede faktorer der. Men jeg vil gjerne kaste frem idéen om at det er noe i denne retningen som kan ligge bak pottølet rundt midten av 1800-tallet.
Konsekvensene
Det virker som den juridiske konklusjonen ble at dette var salg av øl, ikke hjemmebrygging for eget forbruk. Det var ingen bombe, for å si det sånn, men forkjemperne for foreningen snakket godt for seg og fikk for menigmann lovens paragraf til å fremstå som den tillot potølforeningen. Etter høsten 1869 hører vi ikke noe mer til foreningen, og medlemmene så neppe pengene sine igjen. I etterpåklokskapens tegn hadde de nok kommet lengre om de hadde jobbet politisk for å få unntak eller rabatt for det svake ølet. Men da ville det kommet bryggeriene til gode også. De var opphengt i unntaket for hjemmebrygging, og det var deres store feil.
Man kan si at havariet til Potølforeningen fikk små konsekvenser, siden de aldri kom i gang med noe. Men man må vel også vurdere hva konsekvensene kunne blitt dersom de hadde vært vellykket. Det er lite sannsynlig at Potølforeningen ville kunne brygge uten å skatte, men de kunne skapt politisk press som hadde endret lovverket slik at lettøl hadde blitt skattefritt. Potølforeningen, dersom den var suksessfull, ville kunne forårsaket følgende endringer:
- Foreningen kunne omskapt seg til et kooperativt bryggeri, slik som København fikk i 1902 med Bryggeriet Stjernen. Med en såvidt forskjellig eiermodell, ville de stått i opposisjon til de andre bryggeriene. Det ville fått konsekvenser for enheten innenfor bryggeriforeningen(e) i bransjen, og derigjennom for prising og etterhvert kartellinndelingen av landet. Norsk ølhistorie ville kunne blitt temmelig annerledes.
- En mer fordelaktig skattlegging av det svake, men søte ølet, ville kunne gitt Norge en tradisjon for svakølsbryggerier. Det fantes enkelte såkalte pottølsbryggerier på 1800-tallet, men de forble små, og de ble i praksis skattet bort. I Sverige beholdt man et bredt spekter av svagdricka-bryggerier, og i Danmark tilsvarende med hvidtølbryggerier. I Norge fikk man aldri dette, selv om Bergen holdt stand med liten andel krusølbryggerier som en lokal spesialitet helt frem til 1913.
- Det svake ølet ble aldri så utbredt i Norge som i Danmark og Sverige. I Norge ble det de store bryggeriene som brygget også det svake ølet. De hadde et avmålt, men utad høflig og saklig forhold til det. Det ble aldri noe status-øl innad på bryggeriene, og aldri noe de ble stolt av eller som de ektefølt skrøt av. Det forble et produkt som avholdsbevegelsen hadde presset på dem, et slags pliktløp. Dersom avgiftssystemet hadde tillatt rene svakøl-bryggerier, og disse hadde samarbeidet med avholdsbevegelsen, så hadde kanskje hele forbudstiden spilt ut annerledes.
Hverken Danmark eller Sverige hadde på 1860-tallet noen ølavgift. Danmark innførte en avgift på 10 kr pr tønne tilsvarende 144 potter dersom brukt i øl over 2,25 vektprosent, fra 1. april 1891. Sverige innførte sin ølskatt først i 1903.