four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  søndag 11. november 2012

Kaffe, vin og øl

De siste dagene har avisens spalter for bizarre nyheter vært hjemsøkt av muligheten for at morgenkaffen kan bukke under for klimaendringene. Som vanlig er det mye misforståelser, men allikevel med en kjerne av sannhet, med implikasjoner for øl og vin.

Poenget er egentlig at kaffe er en høylandsplante fra Etiopia og deromkring. Klimaendringene endrer habitatet, og dersom man ekstrapolerer er det fare for at ville kaffeplanter kan være utryddet – eller var det kraftig redusert? – om 50 år eller så. Implikasjonene for morgenkaffen er indirekte, for den kaffen kommer fra plantasjer, og i tilfelle epidemier på kaffeplantasjene, så vil det da ikke lengre være ville kaffeplanter å lete blant for å finne sykdomsresistente individer.

Et beslektet problem er at klimaendringer kan gjøre dagens kaffeplantasjer mindre egnede, så man må enten flytte dem – eller finne mer egnede kaffesorter å dyrke. I det avlsarbeidet er ville kaffeplanter nyttig.

Vin har et liknende problem. Ifølge artigkallene James May og Oz Clarke i en artikkel i alltid useriøse The Sun, er champagne av den fremragende typen noe som hører fortidens årganger til. Klimaendringene har flyttet sonen der man kan fremelske den beste champagnen nordover til – skrekk og gru – franskmennenes erkefiender britene. Dog er det kun i Kent, helt i sydøst av England, men der skal det også nå være perfekt for champagne … ifølge The Sun.

La oss ikke mistenke de to herrer for snev av chauvinisme. Og la oss heller ikke forsøke å regne ut hvor champagne-regionen har flyttet seg om enda noen tiår.

Under lystigheten i slike nyheter ligger det også en seriøs kjerne: i klimaendringens tid er terroir et av de første ofrene. Terroir er ikke bare at klimaet tilfeldigvis passer til å dyrke bestemte avlinger og gir dem deres egne, spesielle, unike smak. Bak ligger også lang tid – kanskje århundrer – med prøving og feiling for å balansere plantevarianter, jordsmonn, prosess og lokalt mikroklima. Når én av disse faktorene endrer seg, trengs det mer tid og prøving og feiling før man finner en ny balanse. Om klimaet endrer seg fort nok, er det kanskje til og med umulig, à la å skyte på et bevegelig mål. Så kanskje er det bye-bye terroir!?

La oss trekke linjene til øl. Øl har da ikke terroir? Jo. Det var terroir innen brygging før industribryggingen, med sorter av bygg og humle som passet til de lokale ølene. Ja, selv det lokale vannet – eller rettere sagt saltene i det – har favorisert visse typer øl og straffet andre, noe industribryggeriene har visst å benytte seg av. Noen, som danske Per Kølster ønsker å finne tilbake til ølets terroir, og jeg er fremdeles bare litt over halventusiastisk til den ideen. Men med klimaendringer blir den visjonen desto vanskeligere.

Det er greit at bygg og hvete visstnok har lite terroir og er blitt dyrket både i Nord-Afrika og i Trøndelag – godt syd for og nord for vin-beltet. Men humla har da terroir? Samme humlevariant gir jo sterkt varierende smak avhengig av jordsmonn og lokalt klima. Kan humlas terroir bli et offer for klimaendringer. På den ene siden finnes det ikoniske humletyper som er selvskrevne i visse øltyper: East Kent Golding og Saaz for å nevne to. På den andre siden er bryggere ekstremt illojale mot humla, og bruker nærmest hva som helst som passer smaksprofilen. Jeg tror ikke faren er overhengende.

Vinprodusentene kommer til å slite mer, siden de har basert seg på kombinasjonen av lokal vindrue, lokalt jordsmonn og lokalt klima.