four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  lørdag 12. mars 2016

Fizzy, fizzier, fizziest

Når jeg ikke gleder meg over en god flaske med øl, irriterer jeg meg tidvis over kullsyrenivået i den. Mikrobryggerialderen har sine særegenheter, og én av dem er en forkjærlighet for høyt kullsyrenivå.

Mye skum og lite øl
Kilde: torange.biz, CC BY 4.0
Fizzy Beer
Hva er det egentlig med kullsyra? Alt øl skal visst være så fizzy. Jeg oppbevarer ølet i uisolert kjeller, jeg bærer det forsiktig opp, jeg lar det stå i kjøleskapet, jeg heller forsiktig i rene glass, tidvis setter jeg til og med glassene i kjøleskapet noen timer. Men psst-poff! Og så er det gjerne 50-50 med skum og øl.

I gamle dager mistenkte jeg infeksjoner, men ølet smaker ofte ikke infisert. Det virker kort og godt som noen har bestemt seg for at øl skal ha like mye kullsyre som selters og farris.

Hva gjør kullsyra med ølet? Vel, det gir det et friskt og litt syrlig preg. Mange andre smakskomponenter i ølet kan oksyderes og eldes og transformeres, men kullsyre er i det minste stabil. Kullsyra er en sikker komponent som ikke har noen best-før-dato så lenge flaska er tett. Det er den optimale friskhetskomponenten.

Samtidig demper kullsyra mange andre smakskomponenter ved ølet, især munnfølelsen. Min bryggemakker Steinar og jeg har tre ganger fått brygget ølet vårt på storskala bryggeri – og alle tre gangene er det en fyldig porter/stout. Det har gitt oss mulighet for å smake ølene med en rimelig spenn av kullsyre. Den beste måten å ødelegge for et fyldig øl, er å gi det for mye kullsyre. Da jeg første gang smakte vårt eget øl i kommersiell versjon på tapp fra et nytilkoblet fat var den aldeles nydelig. Men så gikk det ikke mange timene før kullsyra fra fatanlegget på det første serveringsstedet hadde tatt den. Den var fremdeles god, bare ikke fullt så god. Fyldige øl fortjener ikke å skjules bak kullsyre. Dersom de er godt brygget, trenger de det heller ikke.

I utelivsbransjen har man ofte ikke egne regulatorer for hvert tappetårn. Man kobler flere tårn på den samme regulatoren. Da får de også samme trykket, og kullsyra vil utjevnes til samme nivå – gjerne det standard pilsner-kullsyrenivået. Det har hendt jeg har bedt om en teskje når jeg har blitt servert en stout, for å røre ut og bort litt kullsyre.

Det fortelles fra pålitelig hold om en gammel helt i mikrobryggeri-Norge, som etter å ha tapt den interne kampen om karboneringen av bitteren begynte å kjøre ølet en kort tur i mikrobølgeovnen før servering. Først kjøleskapet, så brusende helling, så mikrobølgeovnen og så flat servering. Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre bilde på karboneringsgalskapen enn at selv bryggeren må ty til mikrobølgeovn for å få den ned til et forsvarlig nivå.

Sånn sett er keykegs bra, for der tilføres det ikke kullsyre. Da er det i det minste bryggeriet, ikke serveringsstedet som bestemmer kullsyrenivået. Problemet er forresten ikke størst på serveringsstedene. Dels har de litt mer kompetanse, dels har de bedre temperaturstyring, og ikke minst ville ekstreme kullsyrenivåer gjøre at det tok lengre tid å tappe ølene, og denslags er ineffektivt. Problemet er størst på flasker.

Det store problemet er forbrukere som tror de trenger å servere ølet på 0°C, og som blir sure dersom ølet ikke sier psst når de åpner. Dermed må alle oss andre som ønsker ølet på kjellertemperert enten leve med et fizzy øl eller servere det iskaldt.

På den andre siden: flatt sukkervann er ikke godt. Du kan røre ut sukker tilsvarende en Cola (53g pr halvliter) i vann og smake på det. Det er oversøtt, klissete og ekkelt. Dersom du tilsetter kullsyre blir det søtt, friskt og godt. Andre alternativer for å dekke over ekkel sødme er smakskomponenter som bitterhet eller syrlighet. Tenk bare hvordan limonade eller solbærsaft klarer å takle rikelig med sukker.

Eller man kan takle det som i øl: bitterhet og alkohol og kullsyre kan ta unna endel av sødmen, men mye av nedtoningen av sødmen kommer ved at det er komplekse sukkerarter som ikke smakssansen oppfatter som fullt så søte – men som munnen likevel oppfatter som fyldige.

Sånn sett er en fyldig stout det motsatte av en lettbrus. Lettbrusen skal smake søtt, men ha lite sukker. Det er der aspartam har sin misjon, som et ekstremt søtt stoff. En stout skal ikke smake så søtt, men den skal ha den fyldige munnfølelsen som bare masse sukker kan gi – det vil si: masse sukkerfylde men lite sukkersødme.

Kullsyra er nesten som med temperatur. Serverer du et øl for kaldt, kan de tempereres under drikking og går i riktig retning. Server du et øl for fizzy, bobler kullsyra ut, og ting går i riktig retning. Serverer du ølet for varmt eller for flatt, har du derimot tapt. Om du ønsker å sikre deg, serverer du det for kaldt og for fizzy.

Dessuten er det et tett forhold mellom temperatur og kullsyre. Jo varmere et gitt øl er, jo mer fizzy blir det. Så dersom du skal servere et øl både kaldt og fizzy, må det være kaldt og veldig fizzy. La et fizzy øl stå kjøleskapskaldt og hell det i tempererte glass, så skummer det opp kort og godt ved temperaturøkningen når ølet treffer glasset. Det er akkurat hva jeg stadig opplever.

Om jeg skal synse, så tipper jeg at bryggeriene får flere klager på at ølet er flatt enn de får på at det er for fizzy, og da er det best å posisjonere seg så det blir færrest klager. Vi som ikke liker det burde klage på ølet – hver gang – både direkte til bryggeriet og på nett. Da kanskje lytter de også til oss.

Det er litt vanskelig å forstå fascinasjonen over at øl skal skumme så mye. Etter 1900-tallets norske øltradisjon, skal øl skumme, men ikke mye. Britene vil helst ha bitteren sin nesten flat, i hvert fall i Sør-England. Amerikanerne er heller ikke tilhengere at voldsomme skumtopper. Man må til for eksempel Belgia eller Irland for å finne heftig skummende øl, og ikke minst til Tyskland, der servitører til og med kan bytte påbegynte øl dersom glasset ikke har skumtopp.

Det er mye godt øl som bryggeriene selv ødelegger ved å overkarbonere det, og det virker som problemet er tiltagende. Dessverre.

Stikkord: .
©2016 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0