En bisarr og genial bok om øl

Jeg har flere eldgamle innlegg som jeg stadig skriver og flikker på, men som aldri synes å bli rett. De omhandler tema rundt hva vi kan kalle samtidig ølkultur. Men jeg klarer liksom aldri å vinkle dem slik at jeg ikke høres sutrende, sint og konspiratorisk. Jeg tar dem frem, skriver dem litt om og legger dem bort.

Akkurat den sint-og-sur-fella har Max Bahnson og Alan McLeod unngått på en snedig måte i en forunderlig bok som heter The Unbearable Nonsense of Craft Beer – A Rant in Nine Acts. Det er en morsom og kanskje litt bisarr bok, som jeg varmt vil anbefale å lese.

Boken er et flettverk av mer eller mindre løse tråder som alle kretser rundt håndverksbryggingskulturen. De etterlater liten tvil om at båtrugging ikke plager dem der de flesker til med karakteristikkene:

The barrel aging is to beer what make-up is to a woman.

eller tenkte eksempler på galskapen rundt fusion beers:

An imperial bock aged on Chardonnay must in an oak cask that's previously held Cognac, or Armagnac. Yeah, Armagnac is better. Or a black biere de garde left to sit on vanilla bean and licorice root with a dry hop finish of Styrian Goldings from plants which have – get this – been transplanted back in Kent!

For å unngå å ramle i sint-og-sur-fella har de lagt boka til enslags evig skiftende teateraktig pubscene. Det blir dels en roadmovie til spesielle puber og drikkesteder, og dels en slags drømmeaktig mental reise à la Den gudommelige komedie. Dels er det en dialog mellom de to forfatterne, dels er det en diatribe og dels er det en tåkete drøm med raske sceneskifter og møter med fortidens og nåtiden ølkultur, personalisert ved at representative personer behendig flagrer inn og ut på de rette stedene – nesten litt à la Julens ånder i A Christmas Carrol. Dels er det en scifi-fortelling som gir vibber til Dr. Who.

Alt sammen er staffasje og skyggespill for å sette opp kulissene for å kritisere aspekter av samtidens ølkultur. Og denne innerste nyttelasten i teksten er kamuflert som pubprat om øl mellom de to forfatterne, den typen halvveis fylleprat der man løser verdensproblemene gjennom spissformulerte utsagn og enkel logikk.

Det høres anstrengende og uleselig ut, ikke sant? Javel, men det fungerer på et vis, selv om det balanserer på kanten mot stupet til noe tungt, ugjennomtrengelig og uforståelig.

Fordi det også fremstår som lettere fyllerør i en heseblesende virtuell pubrunde, så hefter det heller ikke så hardt ved forfatterne, nettopp fordi alkoholvåte løsninger på verdensproblemene aldri helt hefter morgenen etter. Det setter dem i stand til å ta hoffnarrens rolle i ølentusiastenes rike, og lar dem fleske til med ikke helt velkomne formuleringer – som de alltid tar nok av brodden på til ikke å bli direkte ufine.

For her får alt og alle sine pass påskrevet. Tickers, samarbeidsbrygg, fatlagring, ølfestivaler, one-off-brewers, øltypefetisjister, ølbloggere, distributører, markedsførere, ølklubber, ølsmakinger og nesten alle andre.

Det overordnede gjennomgangstemaet er at øl skal være noe man drikker, ikke bare smaker på. Det skal være noe man vender tilbake til, ikke flagrer innom en smaksprøve én gang for hvert produkt. Det skal være noe som setter stemning, ikke noe man pliktskyldigst drikker for å (b)logge og rate. Det skal være et langdistanseløp av utholdenhet, ikke noen raske 10cl shotglass med eksplosiv ekstremitet.

De har mange gode poenger, men boken er så hoppende og uorganisert at det er utfordrende å si eksakt hva man er enig og uenig i. Ei heller er den ment som et manifest man kan krysse av for hva man støtter. Bokas misjon er å peke på den ølentusiastverdenen som har vokst frem de siste 20-30 årene og rope ut høyt og alkoholsnøvlende at keiseren har ingen klær på.

Det kan diskuteres hvor godt bokas format fungerer. Men det er ganske sikkert at en nøktern og saklig argumenterende tekst med samme tema hadde fremstått langt dårligere, og ville virket sint, sutrede og konspiratorisk. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for adjektivene som best beskriver boka. Intens, signifikant, ikonoklastisk, men også forvirrende, kaotisk og utfordrende. Kanskje «tankevekkende» er den beste ettordsbeskrivelsen. Boka har visse profetiske kvaliteter i den forstand at den ser verden fra en ganske annerledes vinkel enn de fleste er vant til. Om den ikke hadde vært så ugjennomtrengelig å lese, så hadde den hatt potensiale til å bli en nøkkel for å forstå ølverdenen anno 2015.

Det er en interessant bokopplevelse. Jeg mistenker at ingen forlagskonsulent har fått radbrekke den, både på godt og vondt. Den har potensiale til å bli enslags ølverdenens motstykke til Pickety – boka som alle er fundamentalt uenige i, men som ingen helt kan ignorere. Men forfatterne er ikke ute for å revolusjonere noe, de er kun ute etter å påpeke idotien i en ølentusiastisk håndverksbryggeriverden som har gått av hengslene.

Den er verdig påskelektyre. Jeg er hjertens enig i kjernen i veldig mange av karakteristikkene deres. Og selv om jeg ikke er enig i alt, er det forfriskende å se kjente og kjære sannheter snudd på hodet.

Anbefales!